Travle, men herlige tider

Hver tid i livet har sin egen stemning. Men denne stemningen gir seg kun til kjenne når man har lagt tiden bak seg. Det er smertefullt, men også utrolig nydelig. Minnene blir farget med stemninger. Man kjenner aldri denne stemningen her og nå, i nuet – tidens sentrum. Det er når man ser tilbake at man kjenner hvilken stemning tiden du har lagt bak deg hadde. Du verden, det er mye god stemning i minnene.

Livet på Makumira er herlig. Vi har det godt, og er veldig opptatte med ting og tang. Vi har mange venner, og hver kveld samles vi til ett eller annet. Jeg lurer fælt på hvilken stemning disse minnene kommer til å ha. Kan jeg få en smak av den her og nå? Det kommer til å bli en vidunderlig stemning, og den kommer til å få meg til å savne denne tiden resten av livet…

Tiden ja… Den flyr av gårde. Nå er vi allerede langt uti adventstiden. Det er helt utrolig…

Advent er et begrep med en dyp mening. “Ad ventus” er latin og betyr “komme”. Ikke verbet å “komme”, men substantivet; et “komme”. Adventstiden er en ventetid, men selve ordet betyr ikke “å vente”, eller noe slikt. Det er en ventetid på et komme, Jesu komme. Og det er her ordet har sin lille dobbelte betydning. Vi leser tekser i kirken fra de gamle messianske profetiene. Jesaja 7: “Se, en jomfru skal bli med barn, og hun skal gi ham navnet Immanuel.”; Jesaja 11: “En kvist skal skyte fra Isais stubb…”; Jesaja 40: “Det lyder en røst fra ødemarken…” Tekstene som profeterer om Jesus. Vi venter på jul, når vi feirer at Jesus ble født. Men vi leser også de eskatologiske tekstene om Jesu gjenkomst. Herrens komme i herlighet. Det er et annet aspekt ved adventstiden. Jesus skal komme tilbake. 1. søndag i advent leser vi til og med tekster om Jesu komme til Jerusalem på palmesøndag som en analogi på hans kommende komme. Tenk at vi begynner kirkeåret med slike tekster! Det er spennende med advent

Her er et gammelt vest-afrikansk bilde av Jesus. Det er fra Senegal. Jesus er avbildet som en konge. Han blir bært rundt av sine tjenere, akkurat som de ville gjort i Vest-Afrika.

I Afrika er mennesker religiøse. Afrika er på mange måter en sterk motsetning til den antireligiøse kulturen i Norge. Her er religionen integrert i alle sider av livet. Hva enn man driver med; man skal alltid be først, takke Gud. I Norge distanserer vi religionen fra de forskjellige sidene i livet, og snevrer den inn til kun å omfatte én del av livet; den ‘religiøse’ delen, eller den ‘eksistensielle’/’filosofiske’ delen. Jeg tror begrepet “helligdagskristen” er en av de umiddelbare og intuitive beskrivelsene av dagens norske spiritualitet. Selvfølgelig, begrepet er unyansert, og kanskje litt fordomsfullt. Men det sier litt om hvilken retning norsk spiritualitet drar i. Så kan man selvfølgelig diskutere hvor negativt eller positivt det er. Jeg tror ikke folk er så bevisste på dette. Jeg tror ikke folk distanserer religionen fra livene sine så bevisst heller. Det er bare slik utviklingen er. Man trenger ikke religion lenger. Man har andre ting. Og når religionen banker på sjelers hjerter, og maner dem til å åpne sine liv, sine problemer, sine synder for andre mennesker, så taper den. Slik er religionens vesen, og det harmonerer ikke med individualismens vesen som trenger seg fram. Slikt blir man veldig bevisst på når man plutselig flyttet til et religiøst samfunn som her i Tanzania. ALLE er religiøse. Vi møter selvfølgelig mennesker som er mindre religiøse enn andre, og som man aldri tror er religiøse. Likevel, religion vedrører dem, og de er svært bevisste på sin religiøse tilhørighet. I Norge finner man mennesker som er helt tomme, religiøst sett. De er verken religiøse eller antireligiøse. De snakker aldri om religion, om Gud, Jesus, himmel, død. Eksistensielle spørsmål er ikke aktuelle for dem. Det interesserer dem ikke. De virker ikke å ha noen motforestillinger mot religion heller. Det vedrører dem ikke. De lever selvfølgelig i en norsk kultur, og feirer jul. Men det er ikke mer enn nisser, juletre, julemat og julegaver, og kanskje julesanger og romjulskalas. Herav ordet “helligdagskristen”. Selv liker jeg ikke dette ordet…

Norsk spiritualitet – et interessant fenomen. Trenger vi vekkelse? Bevissgjøring? Eller må teologien forandres? Hva mener folk om dette? Jeg er svært nysgjerrig

Jeg anbefaler alle å lese Stians utmerkede samfunnskritiske blogginnlegg:

http://holtskog.blogspot.com/2010/12/de-svpte-ham-og-la-han-i-en-bokhylle.html

Vennligs kommenter på den også!

Vår nye fotballkarriere

Det er travle dager her på Makumira. Studiene tar sin selvfølgelige tid, men også fritiden er som regel okkupert. De har startet fotballiga her, interclass competition, og hver dag klokken 16 er det kamp. Vi spiller omtrent to kamper i uken. Stian og jeg er på Theology/Music Team. Vi har bare ett lag, sammen med musikk. Teologene og musikerne er ikke blant de mest sporty menneskene her. De er late og uatletiske. I fjor kom teologilaget på sisteplass. Den beste kampen de spilte tapte de 7-0. I år var det ingen som regnet med teologene. Til og med professorene har gitt oss tommelen ned. Stian og jeg bestemte oss for å gjenreise æren blant de gudfryktige, og startet første kampen i forsvar. Vi spilte deffensiv fotball, og rodde i land et 1-0 tap mot Education 3, som var laget som vant cupen i fjor. Målet de fikk mot oss var på en feilaktig dømt straffe. Vi hadde også en straffe i løpet av kampen, men spissen vår bommet. Vi kunne vunnet. Det er ny rekord! Andre kampen gikk ikke så bra. Jeg spilte omtrent fem minutter, så fikk jeg krampe i lårmusklene. Huff… De stakkars gamle musklene har ikke blitt brukt skikkelig de siste årene. Jeg føler nesten at jeg begynner å bli gammel. Så, per i dag har jeg status som skadet. Vi tapte kampen 5-1 mot Education 2. Oppdatering fra vår nye fotballkarriere kommer. Jeg er på bed(r)ingens vei

 

Fra fotballkampen mellom Education 1 og Law 1. Education 1 vant 5-0. De er favoritter til å vinne hele ligaen.

Stian og William er samstemmige supportere av Manchester United. Jeg heier på Liverpool.

Misjon topp 3

Når det gjelder misjon, så er kristendom et svært vellykket prosjekt. Kristendom er i 2010 regnet som en afrikansk religion. du finner kirker overalt. De må nok belage seg på å dele kontinentet med Islam, som også er svært utbredt. Men kristendom har fått et sterkt feste i de fleste land sør for Sahara. Det er svært lite vestlig misjonsvirksomhet igjen her nede. Kirkene lever og ånder selv, og de vokser i et forrykende tempo. Afrika har til og med begynt å sende misjonærer tl Europa. Jeg studerer disse fenomenene, og det er hyperinteressant!!!

Stian og jeg var nok en gang på gudstjeneste i en utkantskirke, denne gangen på andre siden av Arusha. Vi ble invitert av presten, som vi studerer sammen med. Gudstjenesten varte i fire og en halv time. Det var stappfullt. Bildet til høyre: Folk samles utenfor kirken for å synge litt… Noen som kan finne presten?

Fotball er også et svært vellykket misjonsprosjekt. Det kommer på andreplass på min liste. De aller fleste herrene her er fotballinteresserte. De samles foran skjermene når det er kamper uti den vide verden, og de spiller fotball selv. I de seneste dagene har det vært Tusker cup i Øst-Afrika. Det er en fotballcup mellom afrikanske land mellom Kalahari og Sahara. Øst- og Vest-Afrika. Tanzania vant hele cupen, noe som var veldig stort. Folk gikk helt av hengslene. De slo Uganda på straffesparkkonkurranse i semifinalen, og Elfenbenskysten 1-0 i finalen. Himmel og hav… Snakk om fotballfeber. Og når det er Premier League- kamper, spesielt for Liverpool, Man U, Arsenal og Chelsea, så er det full kantine. Også Champions League, Europa League og spansk fotball, spesielt Barcelona og Real Madrid.

På tredjeplass på lista mi kommer vel Coca Cola eller noe sånn… Coca Cola er også overalt…

Noen bilder:

I de sene aftenstunder…

Pastor Lekashu, som vi studerer sammen med, og en av menighetens evangelister. I Tanzania samarbeider prestene og evangelistene nært, noe de ikke gjør i Norge. Evangelistene deltar på gudstjenesten, preker noen ganger og hjelper til, mens prestene har den tradisjonelle lutherske presterollen: forvalting av ord og sakramenter.

Konfirmantene blir iherdig bedt for.

Når det er konfirmasjon, skal alt filmes og dokumenteres, og selges. Det er big business.

Barna blir veldig utålmodige etter fire og en halv time på kirkebenken. Iallefall når de voksne aldri slutter å be.

Makumira i solnedgang…

Regntiden gir grønne og frodige omgivelser. Det lange bygget på bildet er biblioteket på Makumira. Det er et av de beste bibliotekene mellom Sahara og Sør-Afrika. Vel, det sier egentlig ikke så mye om biblioteket. Det sier mer om alle andre bibliotek i regionen, eller om lesekulturen her nede. Likevel, det er et bra bibliotek.

Studiene

Det har kommet en del spørsmål om studiene mine. Folk virker å være nysgjerrige på det. Det er jo hyggelig, det   Jeg studerer masterfag i missiologi. Jeg tar følgende fag med følgende professorer:

M611: Introduction to Missiology – Dr. Andreas Heuser

M612: Biblical Bases for Mission and Evangelism – Biskop Emeritus Erik Vikström

M613: Theology of Religion – Dr. Heuser

M614: Theology in Developing Countries – Dr. Heuser

M615: Evangelical Lutheran Church of Tanzania Missionary Fields and Programmes – Dr. Sylverster Kahakwa

M712: Theology of Mission – Biskop Vikström

Fagene er utrolig interessante og inspirerende, og lærerne likeså. Dr. Heuser har PhD in Missiology fra Universitetet i Heidelberg, og gir oss veldig spenstige og interessante tekster som vi diskuterer i klassen. Biskop Vikström har PhD i systematisk teologi, og har jobbet i 24 år som biskop i det svensktalende bispedømmet i Finland. Dr. Kahakwa er tanzanianer, og har PhD fra Makumira og Tyskland. Akademisk sett representerer dette året et gjennombrudd for meg:

Da jeg valgte missiologi som studieretning, hadde jeg en helt annen forestilling av hva det var jeg bega meg ut på. Men ettersom forelesningene har gått, og pensum har blitt konsumert, har dørene åpnet seg for meg. Jeg vet nå hva jeg skal med livet mitt. Det er sannelig ikke verst

Mine perspektiver på Stians møte med svart mamba

I forrige uke hadde Stian en stor svart mamba utenfor døren av rommet sitt. Han fikk til og med sett den før den ble slått igjel av den tapre vaskekonen som jobber her. Han ringte meg med en gang, for han vet at jeg liker farlige slanger. Svart mamba er en svært farlig slange. Det er en av de farligste slangene i Afrika. Men den er veldig sky, så det er utrolig sjeldent at folk blir bitt av den. Den sees rundt her, fra tid til annen, i hagene til folk. Det har faktisk aldri skjedd i Makumiras historie at noen har blitt bitt av slange innenfor campus. Men det KAN skje. Og hvis det skjer, at man blir bitt av en svart mamba, så er man ille ute. Stian skrev på bloggen sin at man kan dø etter bare en time. Hvis man har en time på seg, så er man heldig. Hvis en svart mamba biter deg, så har man som regel ikke mer enn 20-30 minutter. Det kommer selvsagt an på hvor den biter deg, og hvor mye gift den gir fra seg. Men svart mamba er den raskeste slangen i Afrika, og den er svært sterk. Den kan reise seg opp og se deg inn i øynene. Og når den biter, så biter den gjerne flere ganger. Dette gjør den til en av de mest dødelige slangene i Afrika, og i verden generelt. I fordums tider, da de første kolonialistene inntok Afrika, ble et bitt fra en svart mamba sett på som en sikker vei til en pinefull død. Ble man bitt, så døde man. Uansett. Vi har også andre farlige slanger her, som kobra og grønn mamba.

Litt skremselslesning… Det har våre mødre godt av. De må vite hvor tapre sønner de har som lever i slike livsfarlige omgivelser

Apropos våre mødre; de fortjener litt linjeplass her. I dag (16.desember) fikk vi begge post fra våre mødre (dvs. våre familier). Og du verden, det var kjempekoselig. Bøker, julehefter, sjokolade, munnspill/munnharpe, brev og dikt osv… Vi takker så hjertligst for gavene! De var kjempefine. Vi ble rørt sønder og sammen. Etter middag, før volleyballkampen, hadde vi en liten seanse på rommet mitt, med julemusikk, gaveåpning og mimring. Det var herlig!

Dikt fra lillesøster… stands for itself!

Bwana asifiwe!

Ole går på skole…

Året var 1993. Bill ble innsatt som president. Gro vant valgkampen og tok fatt på sin andre periode som statsminister. Ole begynte på skolen.

Bill var president i to perioder, dvs. åtte år. Etter ham kom George. Også han satt i to perioder. Nå er Barack president.

Gro var statsminister fram til 1996. Så trakk hun seg. Thorbjørn overtok. Men han satt bare et år, selv om han vant valget i 1997. Men han fikk ikke de 36,9 prosentene han ville ha for å fortsette som statsminister. Derfor ble regjeringen en sentrumskoalisjon med Kjell Magne som statsminister. Han satt i to og et halvt år. Opposisjonen på stortinget felte regjeringen på et kabinettspørsmål, og dermed tok Jens over som statsminister. Han satt i ett og et halvt år. Ved valget i 2001 vant de borgerlige partiene, og Kjell Magne tok igjen over. Denne gangen satt han i fire år, altså i en hel periode. I 2005 vant de rødgrønne valget, og Jens ble statsminister – igjen. Det har han vært siden, og er nå godt i gang med sin andre periode, og med sin tredje regjering.

Ole går fremdeles på skolen…

Absorbing knowledge

Den første måneden her på Makumira gikk veldig sent. Vi var helt alene, og hver dag gikk vi rundt for oss selv, prøvde å holde oss i aktivitet (noe vi klarte), prøvde å gjøre oss kjent i området her (noe vi også klarte). Denne måneden vi har lagt bak oss har derimot gått vannvittig fort. Dagene og ukene flyr av gårde…

Vi studerer dagen lang. Vi har forelesninger om dagen, gjerne én eller to. Resten av tiden bruker vi stort sett på biblioteket. Vi har noen utrolig givende fag, og vi leser spenstige og interessante tekster. Stian har endelig landet timeplanen sin. Han får hele dette året godkjent i cand.theol.- graden sin. Takk Gud! Jeg har for min del funnet den endelige retningen på min mastergrad, en retning jeg er svært tilfreds med. Takk Gud for det også! Vi har begge mye å lese, og en del oppgaver å skrive, og en del småprosjekter vi skal fremføre for klassen. Det er mye å holde styr på. Men Stian og jeg samarbeider utmerket, og professorene her er utrolig hjelpsomme og tilgjengelige, så alt i alt ser det ut til at dette året kommer til å bli svært fruktbart, sånn akademisk sett. Vi kommer veldig kloke hjem i august…  

Som nevnt tidligere; det er mange utfordrende situasjoner man møter her. De aller fleste av disse viser seg å være veldig morsomme. Stian bor for eksempel sammen med en tanzanianer som liker å stå opp veldig tidlig for å be høyt og tydelig. Til og med jeg kan høre ham om morgenen, og mellom oss er det en vegg. Stian skjønte ikke helt hvordan han skulle takle dette i begynnelsen, men nå har han slått seg til ro med det. Det er bare sånn her… Dessuten er det en muslim i en moske en eller annen merkelig plass oppe i skogen nord for Makumira som liker å synge fra minareten klokken 05:00 om morgenen. Og ikke nok med det, i disse dager, i regntiden, er det noen store frosker i de fuktige åkrene rundt her som kvekker høyt i kor, hele natten lang. Men, tross alt, vi sover som lam…

En annen festlig ting er de moralske kodene, særlig hva angår klær. Her faller Stian og jeg helt igjennom… Stian fikk en streng formaning om å kle seg mer sømmelig da han møtte opp på korøvelse i kirken iført shorts. Han hadde på seg en fin rød rutetete shorts som nådde sånn omtrentlig til knærne. Men nei, det spilte ingen rolle hvor fin shortsen var, eller hvor mye den dekket. I kirken skal man ha bukse. Det var kanskje sånn i Norge også for 40-, 50- år siden? Iallefall i pietistiske lavkirkelige miljøer. Men i Norge er det ikke tropisk. Det er det her. For oss er det helt naturlig å gå i shorts når det er varmt. I Tanzania er det bare barn som går med shorts.

Vel, nok tekst, her er noen bilder fra vårt elleville liv:

Stian studerer…

eh… ja… Stian studerer ofte…

Vi studerer igrunnen hele tiden…

nei, forresten, ikke hele tiden… Om kveldene gjør vi helt andre ting. Stian spiller i lovsangsteam. Her fra en lovsangskveld. Hundrevis av studenter deltok. Lovsang i Afrika er ikke å stå stille på plassen sin, med armene i været og se salig ut. Lovsang i Afrika er dans og jubel. Det var dessverre for mørkt i salen til at jeg kunne ta et bra bilde av det.

Vi ser veldig mye fotball. Her fra El Clásico (Barcelona – Real Madrid) sist mandag. Når det er store fotballkamper slik som denne, er det stappfullt av mannfolk i kantina. Kvinnfolk holder seg som regel langt unna…

Vi har en eksotisk skolevei… Dette er inne på campus. Her er det slanger, øgler og apekatter.

See ya!

Every day is different

Hverdagene går her på Makumira. Vi studerer hele dagen. Vi har stort sett én eller to forelesninger hver dag. Resten av tiden bruker vi på å lese. Det er blitt grønt og frodig her nå. Men det regner ikke så mye som vi hadde håpet. Nå er det vel snart en uke siden det regnet skikkelig. Vi håper det kommer mer, for det trengs…

Hver dag bringer nye perspektiver, både gjennom studiene og gjennom alt vi opplever her, alle folkene. Her på campus er det over to tusen mennesker på vår alder. Det er et vannvittig godt miljø. Og det skjer ting hele tiden. Folk er svært aktive. For eksempel så er det karatetrening hver morgen klokken 05:15 for de som vil det. Og det er omtrent femogtjue ivrige sjeler som stiller opp. Det er også to kor her (Stian og jeg er med i ett hver), et brassensemble, lovsangskvelder, “morning devotion” (andakt) hver morgen klokken 07:20, fotball- /volleyball- /basketballbaner som brukes hver ettermiddag, og en hel del andre ting. Hver dag møter vi nye mennesker, og hver dag sitter vi i kantina og snakker med folk, diskuterer og løser verdensproblemer.

Slik ser frokosten ut. To maandazi (et lite brød kokt i olje) og en kopp med te med melk i (chai masiwa)… Frokost er ikke så viktig her. Viktigere med lunsj og middag.

Hvor enn vi er, er Mount Meru alltid ruvende i bakgrunnen. Bildet til venstre er tatt på Makumira. Bildet til høyre er tatt i Arusha, en drøy halvtime fra Makumira…

Stian og Aden. Aden er en av vaktene som patruljerer rundt på campus. Han synes jobben er veldig kjedelig, og er helt vill etter å snakke med oss når vi tusler forbi. Han snakker dårlig engelsk, så vi må alltid skjerpe swahilien når vi treffer ham. Stian er en hai på swahili.

Her er pastor Samson. Han er prest i menigheten der han kommer fra, men er sent til Makumira for å utdanne seg mer. Vi var med ham på gudstjeneste i en utkantskirke en gang. Det var veldig interessant.

Disse barna har blitt døpt. Her ber pastor Samson for barnas foreldre. Dette var på den første gudstjenesten. Den startet halv 8 om morgenen.

Pastor Filemon har studert ett år på misjonshøyskolen i Stavanger. Det er en stund siden nå. Han var prest i denne menigheten. Pastor Samson var bare innhentet for å preke, og for å hjelpe til…

I Afrika går folk på gudstjeneste. Her fra den andre gudstjenesten. Den varte i over tre timer…

Ha en vidunderlig helg!

Graduation

Lørdag 20.november var det graduation for fjorårets avgangselever her på Makumira. Stian og jeg visste egentlig ikke så mye om dette. Vi visste at det skulle være graduation, men trodde at det kanskje var litt sånn som i Norge, at man får papirene, tar rektor i hånda og går ut og feirer etterpå. Men så feil kan man ta… Dette var svært høytidelig og pompøst. Det var rene Harry Potter- stemningen…

Dette bildet har dere sett før hvis dere har lest de første blogginnleggene mine. Det er et av fire like bygg som står synkront rundt de to sirklene dere ser nederst (“fontenen” og den store sirkelen rundt). Her studerer man jus og “education”. Vanligvis er det stille og rolig her. Det er en del studenter som vandrer rundt fra bygg til bygg, og kanskje sitter på plenene og leser. Herlig studentstemning.

 

Sånn så det ut på graduationdagen. Det var tusenvis av mennesker der, og det var en over tre timers lang seremoni. Legg merke til den røde løperen og teltet den leder til…

Der satt nemlig disse… Veldig viktige mennesker dette her. De liker iallefall å tro det. Joda, de er viktige. Og de er veldig opptatt av å fremheve det… På fremste rekke sitter skolesjefer, rektor for Makumira (the Provost), rektor for Tumina University (som Makumira er en del av) og andre viktigheter. På andre rekke satt blant annet de geistlige.

Alle Tanzanias biskoper var tilstede, fullt uniformerte (og vel så det…).

Biskop emeritus professor Erik Vikström fra Finland. Han er lærer på Makumira. Han har vært biskop i den svensktalende delen av Finland i 24 år. Han var en av drivkreftene bak Porvoo- avtalen, det kanskje viktigste økumeniske skrittet i nord-europeisk kirkehistorie, en avtale som ble signert i 1996 nettopp i hans bispedømme og i hans tid som biskop. Stian og jeg har biskop Vikström i to missiologifag. Biskop Vikström er en utrolig hyggelig og jornær mann. Vi har vært på besøk hos ham flere ganger. Det er et privilegium å kjenne ham!

Professor Joseph W. Parsalaw. Han er provost på Makumira (rektor).

Avgangselever. Det var tre forskjellige farger på graduantene, alt etter hvilket fakultet de graduerte fra. Akkurat som på Galtvort. Graduantene på bildet til venstre, i rødt og grønt, har studert jus. Til høyre; teologi.

Mannen i rødt på dette bildet var den eneste som graduerte i Ph.D. (doktorgrad)

Business, business, business. Man kan gjøre penger på alt mulig her i landet. Her ser vi en av måtene. Noen smartinger har kjøpt seg digitalt kamera og bildeprinter. De løper rundt som paprazzier og tar bilder av graduantene (og andre folk), springer til bilen sin der de framkaller bildene, og selger dem etterpå. Det er helt vanlig her. Helt normalt. De legger ut bildene på plenen slik at folk kan komme og lete etter bilder av seg selv.

Stian og vår venn William. Stian har knekket kleskoden her.

Det skjer veldig mye her for tiden. Vi er stadig på farten. Det er veldig spennende å være her, og veldig lærerikt. Ja, man lærer utrolig mye. Man lærer selvfølgelig om Afrika; afrikansk kultur, samfunn, mennesker, tanker osv… Man lærer også mye om norsk kultur, for man får satt den så ettertrykkelig i perspektiv. Det er jo slik det er. Et fjell ser man ikke skikkelig før man kommer på god avstand. Mest av alt lærer man om seg selv. Man får mange utfordringer med seg selv her, spesielt i møte med andre mennesker. Andre personer. “It’s lifechanging in a way we could never predict.” Man må være veldig til stede hele tiden. Derfor blir det lite tid på internett. Dessuten er internett veldig ustabilt her.

Håper alt står bra til med fedrelandet!

See ya!