Vårtanker

Vi er visst i mai… Det er jammen lite som tyder på at det er mai.

Vi har hatt regntid i to måneder snart… Den skulle ha sluttet ved slutten av april, men nå regner det mer enn noen gang. Og det skal komme en ny regntid i juli. Den er den største, sier de. Vi skjønner oss ikke på denne sesongsyklusen. Det er kaldere nå enn det noen gang har vært, og sommeren er den kaldeste tiden på året. Vel, de kaller det ikke sommer. De bruker ikke sesongbegrepene. Det eneste de forholder seg til her er om det er regntid eller ikke. For oss er jo mai overgangen mellom vår og sommer. Det er jo en herlig måned! Men her er mai bare, ja, mai…

Mai er tiden for nasjonalromantikk. Det er bunadssesong. Først er det konfirmasjon. I to lange helger på rad kryr det av bunadskledde mennesker som velter ut av kirkene ca. klokka halv ett på ettermiddagen, for deretter å okkupere festsalene og hotellrestaurantene og you name it. Og mellom kirke og fest tar man gjerne en svipptur innom Karl Johan, t-banen, trikken og Deli de Luca. Så er det 17.mai. Nasjonaldagen. Det er jo virkelig the day of bunad. Og i Oslo skal folk minst én tur innom slottsplassen. Og der henger man gjerne også en stund, ser på toget, ser på de konglige som står og vinker, ser på andre bunader, og så går man hjem.

I mai er det jo tid for eksamensnerver. Ikke at jeg pleier å ha det altså. Jeg mangler fullstendig den evnen. Men alle andre gruer seg til eksamen. De skjelver rundt i gangene på skolen, klager og bærer seg og løper til studentprestene for å få sjelesorg. Og i mai begynner folk å sette seg ute i parkene. Motorsyklene trilles ut, og russen sviver rundt og dummer seg, og spiller høy musikk om natten. Det er herlig med mai!

Jeg savner litt norsk vår, kjenner jeg. Jeg føler meg snytt. Julen var ikke jul. Vinteren var ikke vinter. Våren var ikke vår. Men én ting skal bli det det ér, og det er 17.mai. Da skal vi til Arusha, til Scripture Mission, en norsk misjonsstasjon, og feire. Jeg skal synge fedrelandssanger til tårene spretter ut av øynene mine.

Vi har det veldig fint her altså. Ingenting å klage på. Helsa er god på begge to.

På gjensyn

Polarisering

Et lite blogginnlegg i kjølvannet av drapet på Osama bin Laden.

Mandag morgen fikk vi se på CNN og Al-Jazeera at USA omsider hadde funnet Osama bin Laden og skutt ham i hodet. Folk feiret i gatene, og utenfor the White House samlet det seg en stor skare av mennesker som ville uttrykke sin glede over at denne mannen var drept. Ground Zero var selvsagt stappfullt av jublende mennesker. Men, til vår overraskelse, her på Makumira sørget muslimene. "Han var en god muslim", sa en nær venn av oss.

Da bildene fra terroraksjonene i New York og Washington 11.september 2001 ble kringkastet, jublet muslimer verden over. I vesten skapte det bølger av hat, og "krigen mot terror" ble fort satt i gang. Nå, ni og et halvt år senere, svarer USA med selv å feire og rope slagord da beskjeden om bin Ladens død ble offentliggjort.

I USA ser man på drapet på bin Laden som en seier. Det er en tydelig revansje-mentalitet som uttrykkes. "Don't mess with us, or you will be put to justice!" Det er en gjenklang fra beskjeden daværende president George W. Bush gav umiddelbart etter terrorangrepene 11.september. "We will find those responsible for these cowardly actions." Utenriksminister Hillary Clinton gav tydelig beskjed da hun skulle adressere Taliban og Al-Qaida etter drapet på bin Laden: "We're the United Stated! We get the job done!"

At muslimer ser på bin Ladens fall som et nederlag, og sørger over det, får mange mennesker i vesten, kanskje spesielt de høyrekonservative, til å rettferdiggjøre sitt syn på islam som " en farlig og ond religion." Det samme skjer når vestlige mennesker støtter USA og feirer at verdens mest ettersøkte mann er skutt og drept. Muslimer føler hat mot vesten. Mange følelser settes i sving.

Resultatet blir en farlig polarisering. Og menneskene sitter på hver sine poler og dyrker hatet mot menneskene som befinner seg på motpolen. Temperaturene stiger på begge polene, både fordi menneskene innad hisser hverandre opp, og fordi polene provoserer hverandre. Og på polene er det verken rom eller stimulans for nyansering, sympati, refleksjon og fugleperspektiv. Og det mest kristne, og islamske (eller, om du vil; det mest bibelske og koranske), nestekjærligheten, Jesu bud om å elske selv sine fiender, og den gyldne regel, som er sentral både i kristendom og islam, om ikke å gjøre mot din neste som du ikke vil at din neste skal gjøre mot deg, er fullstendig fraværende.

På den ene polen, den som jeg nå kaller den grønne polen, sitter muslimene. De føler følgende:

• Vesten, og spesielt USA, er anti-islamsk. Deres mål er å utrydde islam. "Krigen mot terror" er egentlig en krig mot islam.
• Osama bin Laden var mannen som viste vesten at islam ikke er til å spøke med. Han gav resistansen mot de anti-islamske kreftene i verden et ansikt.
• Nå har vesten drept ham, og de jubler. De vil ødelegge mer og mer av islam.

På den andre polen, som jeg da kaller den gule polen, sitter vesten. De føler følgende:

• Muslimene vil islamisere verden, innføre diskriminerende sharia-lover, og innføre et patriarkalsk, kvinneundertrykkende samfunn.
• Osama bin Laden var en terrorist som viste vesten hvor farlig islam egentlig er. Han gav de farlige islamistiske kreftene i verden et ansikt.
• Muslimene støttet terrorangrepet 11.september 2001, og de jublet. De vil gjøre mer terror.

Og begge polene varmer seg opp på disse tankene, som alle mangler perspektiver og nyanser, og som lever i dag på grunn av fordommer og hat. Martin Luther King sa: "Hate cannot drive out hate. Only love kan do that."

Hat driver ikke ut hat. Hat avler hat. Men det skjønner ikke menneskene som sitter på polene og hisser hverandre opp. De unnskylder seg, og siterer de hellige skriftene. Man kan gjøre mye ubibelsk mens man siterer bibelen.

For å gå til poenget: hvis man tror at situasjonen i verden blir bedre etter drapet på bin Laden, så er man naiv. Nå kommer terrorister til å mobilisere mer enn noen gang før. De vil ta hevn. Og de vil gå lenger enn noen gang før. Temperaturen på polene stiger.

Verdensfreden er faktisk fjernere nå enn da bin Laden var i live. Det handler selvsagt ikke om bin Ladens tilstedeværelse på denne jord, for han var en farlig terrorist. Men det handler om signalene USA nå har sendt. Det handler om polariseringen.

Hat avler hat.