En ellevill juleferie

Godt nyttår!

Vi har hatt juleferie, langt fra både studier, pensumslesning og blogging. Her kommer en rapport fra vår elleville jul, som på alle mulige måter var helt motsatt enn “white christmas” i Norge.

Jul i Dar es Salaam

Julen 2010 går inn i historiebøkene som en heller svett affære. Vi har feiret høytiden i Dar es Salaam, som ligger ved kysten av Tanzania, ved det indiske hav. Første gang vi var i Dar es Salaam var i begynnelsen av oktober. Den gang syntes vi byen var fryktelig varm, og gledet oss til å reise nordover, til kjølige og deilige Makumira. Nå er vi kommet til slutten av desember, midt i hva som kan tilsvare en slags “midtsommer” her. Det er med andre ord mye varmere enn det var i oktober…

^{Dar es Salaam}

Dar es Salaam ligger ved kysten av Tanzania, ved det indiske hav. Dette gjør at luftfuktigheten er mye høyere enn der vi bor til vanlig, oppe i fjellene. Høy luftfuktighet + høy temperatur = dårlig klima for en mzungu… (en hvit mann, for de som ikke har fått det med seg…)

Sitat fra Stian 2.juledagsmorgen: “Ole, tropenatt i Norge kan bare gå og legge seg!” Det var det første han sa denne morgenen, etter å ha badet i svette natten igjennom. Nattlig temperatur er nærmere 30^o enn 20^o.

Når temperaturen ute er like høy som temperaturen inne i kroppen, så har man et stort svetteproblem. Kulturen her nede gjør det ikke akkurat lettere. 1.juledag gikk vi i kirken. Men å ha shorts i kirken er svært usømmelig. Vi måtte derfor finne fram bukser og skjorter. Jeg hadde en hvit linbukse som jeg brukte. Jeg slang på en lett skjorte, og rodde meg lettere halvsvett i land. Stian ville kjøre stil, og tok på seg en svart dressbukse, skjorte og slips. Han hadde tidenes kamp mot svettekjertlene gjennom den to og en halv timers lange gudstjenesten, en kamp han, etter skjortens påfølgende farve hadde, tapte med stil.

Her i Afrika er det mye sand og tørr jord. Og alt virvles opp, hele tiden, mens bilene kjører. Denne sanden klistres til de svette og klamme kroppene og klærne våre. På slutten av dagen er vi svært klissete, og man kan vri utrolig mye dritt ut av klærne.

Dar es Salaam er en maurtue. Byen er ikke like stor, og ikke like moderne/utviklet som Nairobi (Kenya). Men den er stappfull av mennesker og biler, og det er et salig kaos å komme seg inn og ut av byen. Vi bruker de såkalte bybussene. Når jeg sier bybuss så må ingen forestille seg noe harmonisk kollektivtrafikksystem som vi har i Oslo, Bergen eller Paris. Her er ALLE bussene uavhengige og selvstendige, og de krangler, tuter og presser seg fram. Og bussene er gamle og slitte. Det er gammelt solid dritt fra Asia, type Toyota og Nissan. Dala-dalaene er som regel Toyota Hiace, fra omtrent 1992, kjørt 600 000 km. Det er helt ufattelig at noen av disse bussene og dala-dalaene fortsatt går. De veier vel omtrent to tonn, men har tre tonn med passasjerer. Null fjøring, null klutch. De skrangler seg av gårde.

De fleste bilene her er gamle biler fra vesten. Biler som er blitt ulovlige på grunn av forurensning, og fordi de rett og slett er i dårlig stand. Disse bilene er perfekte for Afrika. De er billige å importere, og man kan stappe dem veldig fulle. Det er trist, for det viser hvor lite vi egentlig tenker på miljøet. Vi gjør dem ulovlige i vesten, men sender dem til Afrika…

^{Det er ikke så populært å ta bilder i slike folksomme omgivelser. Men jeg fikk tatt noen likevel. Klikk på bildene, så blir de større}

Stian og jeg bodde hos Williams onkel, en svært hyggelig afrikansk familie. De var godt over gjennomsnittlig velstående, så vi hadde det godt. En hel uke tilbragte vi her. Både julaften og juledagene. Hver dag var vi forskjellige steder i byen og gjorde forskjellige ting. Vi besøkte fattige og rike, og så veldig mye rart.

Å bo hos en afrikansk familie er ganske utfordrende for en postmoderne europeisk ungdom. Det er helt andre koder her. Helt annen kultur. Måltidet er for eksempel en big deal. Og det skal ikke gjennomføres på hvilken som helst måte, eller med hvem som helst til bordet. Vi satt for eksempel aldri til bords med kvinnene, selv om det var flere fremtredende kvinner i huset. Jeg la til og med ydmykt og forsiktig inn ønske om dette, men jeg tror ikke det helt slo dem at dette var noe jeg virkelig ønsket. Det er bare helt unormalt. Når det er gjester i hus, og iallefall slike kjekke og staselige gjester som oss, to høye mzunguer med briller som studerer teologi, så er det far som skal spise sammen med dem.

^{Hussein og William – begge venner fra Makumira. 4.juledag tok vi dem med på kino. “MegaMind” i 3D. De hadde aldri sett film i 3D før, og var helt henrykte. Veldig morsom film, forresten…}

Julen i Norge er spesiell. Vi har gjort høytiden til en veldig spesiell tid, med mye god mat og stemning. Slik er det ikke her. Julen er ikke noe særlig mer spesiell enn påske og pinse. Julen starter 1.juledag og slutter etter 2.juledag. Ingen romjul, ingen stor julemiddag med hele familien, ingen julefrokoster, ingen juleprogram på TV. Alt de har er det åndelige. Så kjedelig… (!!!?)

På julaften spiste vi kylling og ris med far i huset. Kylling og ris – ikke så verst erstatning for stuffed turkey, bortsett fra at jeg spiser kylling og ris omtrent annenhver dag.

^{Julegudstjeneste. Om man får lov til å ta bilder på en gudstjeneste er helt tilfeldig. Det kommer an på hvem man spør, og når man spør. Jeg fikk av en eller annen merkelig grunn ikke lov til å ta bilder her. Jeg snek likevel kameraet opp av lommen og knipset litt. Julegudstjenestene er temmelig stusselige i forhold til de høytidsstemte gudstjenestene i Norge. Det er ballonger, plastglitter, keyboard med stringssound og sprengte høyttalere. Her er for eksempel ikke menigheten vant til å synge etter orgel eller piano. En fornuftig løsning ville vært å synge a cappella. Det pleier å gi en herlig afrikastemning, og en samstemt menighet. Men nei… De har en mann som står bak et gammelt, billig keyboard, som er koblet til de sprengte høyttalerne, som prøver å henge seg på sangen med noen akkorder. Han bruker en forferdelig jallalyd fra keyboardet, strings eller noe sånn, og trenger som regel to eller tre vers på å finne ut hvilken toneart menigheten synger i. Som oftes har sangen, ja, to eller tre vers… Og dette skjer ikke stille. Det ødelegger hele sangen. Men det er ingen som irriterer seg over det, bare de nødne mzunguene. Gudstjenestene ligner ofte mer på en salig blanding av et karismatisk vitnemøte i et utkansbedehus og et barneselskap på Peppes pizza….}

Jeg må bare beklage min kritiske beskrivelse av en tanzaniansk gudstjeneste. Men, i Norge er vi veldig opptatt av kvalitet. Spesielt i storbyene (“storby” i norsk målestokk). Alle kirker har organister som spiller til salmene, og hele gudstjenesten er velorganisert og forberedt. I Tanzania har de verken organist eller struktur på hva som skjer. Det som skjer, det skjer, og det kan skje på mange forskjellige måter. Men de liker det sånn. De elsker å synge sammen med pianisten og gitaristen som er helt på jordet, og de elsker å drøye gudstjenesten lenge. Vi nordmenn er mer nødne. Vi liker når alt går etter skjema, raskt, godt og effektivt.

Det er veldig mye å fortelle. Vi opplever mye. Og når man hele tiden har et observerende og nysgjerrig blikk, får man mange nye og interessante perspektiver. Begrepet “kultur” rommer veldig mye forskjellig. Når man lever i en annen kultur, får man innblikk i det aller meste. “Kultur” kan handle om religion, skikker og tradisjoner. Det kan også handle om språk og uttrykk. Det kan handle om det intellektuelle, det antropologiske, det sosiologiske osv osv… Eller, ikke bare kan det handle om alle disse ting, det handler om alle disse ting. Kultur er suppen som alle disse tingene er blandet sammen i. I en kultur er det alltid mange forskjellige kulturer, og kulturer er alltid del av en større kultur. Jeg kan ikke formidle alt dette. Alt jeg kan formidle er små perspektiver. Derav bloggens navn. Og disse perspektivene er mine egne perspektiver fra mine egne opplevelser. De er svært subjektive. Derfor er jeg så ærlig jeg kan. Jeg prøver å formidle hva jeg føler og tenker og resonnerer i møtet med alle disse kulturuttrykkene. Så, vennligst unnskyld meg hvis jeg blir litt for kritisk, eller negativ. Gi meg heller en fik i form av en kommentar eller noe sånn

Vel, noen bilder, og litt tekst:

^{Nabojenta til Williams kjæreste. Hun heter Salma, er tre år og er helt utrolig herlig. Jeg hadde LETT tatt henne med til Norge. Hun liker oss veldig godt også. Da vi skulle reise hjem til Makumira kom hun løpende ut og ropte: “Mzungu! I love you!”}

^{STAPPfull ferge, en fin solnedgang og Stian (klikk på bildene så blir de store og fine)}

^{Tu mzunguer rusler rundt i byen, og fra beachen…}

^{Venstre: Stian på beachen, etter å ha vært hos barbereren en tur. …og på markedet og kjøpt grønn caps. Ingen kunne se at Stian ikke er bassgitarist i et danseband fra Toten.}

^{Midten: To mzunguer (oss) sprader rundt i det indiske hav.}

^{Venstre: Vi har det utrolig artig sammen. Latter og sang og god stemning.}

^{Midten: Latterlige badetemperaturer i det indiske hav. Man må opp av vannet for å kjøle seg ned…}

^{Venstre: William, hengende ut av bussvinduet på vei hjem til Makumira…}

^{Det ser idyllisk og fint ut. Men man vil egentlig ikke bade i vannet her. Da muterer man, og blir til et radioaktivt monster…}

Til slutt…

Mye som ikke sies, og mye som ikke vises. Akkurat nå er klokken 23:59, og datoen er 31.desember. Jeg venter… Og venter… Venter litt til… Og der ble det 1.januar 2011. Klokken er 00:00. Alle andre sover. De var kjempetrøtte etter den 11 timers lange bussturen hjem. Jeg er også kjempetrøtt. Nå skal jeg legge meg. Det er helt stille ute, bortsett fra lyden av alle insektene som alltid har det like travelt om natten. Det er ingen som sender opp raketter her. De som er oppe nå er i kirken og takker Gud for det gamle året, og ber om velsignelse for det nye. Stian og jeg fant ut at det var bedre å sove i sengen enn i kirken, så vi droppet det, med forholdsvis god samvittighet. Vel, jeg burde egentlig skamme meg litt, for jeg sitter og blogger. Men jeg trenger det. Jeg må slappe av. Så får jeg heller takke Gud her.

Godt nyttår alle mine kjære! Måtte Gud velsigne det nye året, i Jesu navn!

Vi sjåast snart

Travle, men herlige tider

Hver tid i livet har sin egen stemning. Men denne stemningen gir seg kun til kjenne når man har lagt tiden bak seg. Det er smertefullt, men også utrolig nydelig. Minnene blir farget med stemninger. Man kjenner aldri denne stemningen her og nå, i nuet – tidens sentrum. Det er når man ser tilbake at man kjenner hvilken stemning tiden du har lagt bak deg hadde. Du verden, det er mye god stemning i minnene.

Livet på Makumira er herlig. Vi har det godt, og er veldig opptatte med ting og tang. Vi har mange venner, og hver kveld samles vi til ett eller annet. Jeg lurer fælt på hvilken stemning disse minnene kommer til å ha. Kan jeg få en smak av den her og nå? Det kommer til å bli en vidunderlig stemning, og den kommer til å få meg til å savne denne tiden resten av livet…

Tiden ja… Den flyr av gårde. Nå er vi allerede langt uti adventstiden. Det er helt utrolig…

Advent er et begrep med en dyp mening. “Ad ventus” er latin og betyr “komme”. Ikke verbet å “komme”, men substantivet; et “komme”. Adventstiden er en ventetid, men selve ordet betyr ikke “å vente”, eller noe slikt. Det er en ventetid på et komme, Jesu komme. Og det er her ordet har sin lille dobbelte betydning. Vi leser tekser i kirken fra de gamle messianske profetiene. Jesaja 7: “Se, en jomfru skal bli med barn, og hun skal gi ham navnet Immanuel.”; Jesaja 11: “En kvist skal skyte fra Isais stubb…”; Jesaja 40: “Det lyder en røst fra ødemarken…” Tekstene som profeterer om Jesus. Vi venter på jul, når vi feirer at Jesus ble født. Men vi leser også de eskatologiske tekstene om Jesu gjenkomst. Herrens komme i herlighet. Det er et annet aspekt ved adventstiden. Jesus skal komme tilbake. 1. søndag i advent leser vi til og med tekster om Jesu komme til Jerusalem på palmesøndag som en analogi på hans kommende komme. Tenk at vi begynner kirkeåret med slike tekster! Det er spennende med advent

Her er et gammelt vest-afrikansk bilde av Jesus. Det er fra Senegal. Jesus er avbildet som en konge. Han blir bært rundt av sine tjenere, akkurat som de ville gjort i Vest-Afrika.

I Afrika er mennesker religiøse. Afrika er på mange måter en sterk motsetning til den antireligiøse kulturen i Norge. Her er religionen integrert i alle sider av livet. Hva enn man driver med; man skal alltid be først, takke Gud. I Norge distanserer vi religionen fra de forskjellige sidene i livet, og snevrer den inn til kun å omfatte én del av livet; den ‘religiøse’ delen, eller den ‘eksistensielle’/’filosofiske’ delen. Jeg tror begrepet “helligdagskristen” er en av de umiddelbare og intuitive beskrivelsene av dagens norske spiritualitet. Selvfølgelig, begrepet er unyansert, og kanskje litt fordomsfullt. Men det sier litt om hvilken retning norsk spiritualitet drar i. Så kan man selvfølgelig diskutere hvor negativt eller positivt det er. Jeg tror ikke folk er så bevisste på dette. Jeg tror ikke folk distanserer religionen fra livene sine så bevisst heller. Det er bare slik utviklingen er. Man trenger ikke religion lenger. Man har andre ting. Og når religionen banker på sjelers hjerter, og maner dem til å åpne sine liv, sine problemer, sine synder for andre mennesker, så taper den. Slik er religionens vesen, og det harmonerer ikke med individualismens vesen som trenger seg fram. Slikt blir man veldig bevisst på når man plutselig flyttet til et religiøst samfunn som her i Tanzania. ALLE er religiøse. Vi møter selvfølgelig mennesker som er mindre religiøse enn andre, og som man aldri tror er religiøse. Likevel, religion vedrører dem, og de er svært bevisste på sin religiøse tilhørighet. I Norge finner man mennesker som er helt tomme, religiøst sett. De er verken religiøse eller antireligiøse. De snakker aldri om religion, om Gud, Jesus, himmel, død. Eksistensielle spørsmål er ikke aktuelle for dem. Det interesserer dem ikke. De virker ikke å ha noen motforestillinger mot religion heller. Det vedrører dem ikke. De lever selvfølgelig i en norsk kultur, og feirer jul. Men det er ikke mer enn nisser, juletre, julemat og julegaver, og kanskje julesanger og romjulskalas. Herav ordet “helligdagskristen”. Selv liker jeg ikke dette ordet…

Norsk spiritualitet – et interessant fenomen. Trenger vi vekkelse? Bevissgjøring? Eller må teologien forandres? Hva mener folk om dette? Jeg er svært nysgjerrig

Jeg anbefaler alle å lese Stians utmerkede samfunnskritiske blogginnlegg:

http://holtskog.blogspot.com/2010/12/de-svpte-ham-og-la-han-i-en-bokhylle.html

Vennligs kommenter på den også!

Vår nye fotballkarriere

Det er travle dager her på Makumira. Studiene tar sin selvfølgelige tid, men også fritiden er som regel okkupert. De har startet fotballiga her, interclass competition, og hver dag klokken 16 er det kamp. Vi spiller omtrent to kamper i uken. Stian og jeg er på Theology/Music Team. Vi har bare ett lag, sammen med musikk. Teologene og musikerne er ikke blant de mest sporty menneskene her. De er late og uatletiske. I fjor kom teologilaget på sisteplass. Den beste kampen de spilte tapte de 7-0. I år var det ingen som regnet med teologene. Til og med professorene har gitt oss tommelen ned. Stian og jeg bestemte oss for å gjenreise æren blant de gudfryktige, og startet første kampen i forsvar. Vi spilte deffensiv fotball, og rodde i land et 1-0 tap mot Education 3, som var laget som vant cupen i fjor. Målet de fikk mot oss var på en feilaktig dømt straffe. Vi hadde også en straffe i løpet av kampen, men spissen vår bommet. Vi kunne vunnet. Det er ny rekord! Andre kampen gikk ikke så bra. Jeg spilte omtrent fem minutter, så fikk jeg krampe i lårmusklene. Huff… De stakkars gamle musklene har ikke blitt brukt skikkelig de siste årene. Jeg føler nesten at jeg begynner å bli gammel. Så, per i dag har jeg status som skadet. Vi tapte kampen 5-1 mot Education 2. Oppdatering fra vår nye fotballkarriere kommer. Jeg er på bed(r)ingens vei

 

Fra fotballkampen mellom Education 1 og Law 1. Education 1 vant 5-0. De er favoritter til å vinne hele ligaen.

Stian og William er samstemmige supportere av Manchester United. Jeg heier på Liverpool.

Misjon topp 3

Når det gjelder misjon, så er kristendom et svært vellykket prosjekt. Kristendom er i 2010 regnet som en afrikansk religion. du finner kirker overalt. De må nok belage seg på å dele kontinentet med Islam, som også er svært utbredt. Men kristendom har fått et sterkt feste i de fleste land sør for Sahara. Det er svært lite vestlig misjonsvirksomhet igjen her nede. Kirkene lever og ånder selv, og de vokser i et forrykende tempo. Afrika har til og med begynt å sende misjonærer tl Europa. Jeg studerer disse fenomenene, og det er hyperinteressant!!!

Stian og jeg var nok en gang på gudstjeneste i en utkantskirke, denne gangen på andre siden av Arusha. Vi ble invitert av presten, som vi studerer sammen med. Gudstjenesten varte i fire og en halv time. Det var stappfullt. Bildet til høyre: Folk samles utenfor kirken for å synge litt… Noen som kan finne presten?

Fotball er også et svært vellykket misjonsprosjekt. Det kommer på andreplass på min liste. De aller fleste herrene her er fotballinteresserte. De samles foran skjermene når det er kamper uti den vide verden, og de spiller fotball selv. I de seneste dagene har det vært Tusker cup i Øst-Afrika. Det er en fotballcup mellom afrikanske land mellom Kalahari og Sahara. Øst- og Vest-Afrika. Tanzania vant hele cupen, noe som var veldig stort. Folk gikk helt av hengslene. De slo Uganda på straffesparkkonkurranse i semifinalen, og Elfenbenskysten 1-0 i finalen. Himmel og hav… Snakk om fotballfeber. Og når det er Premier League- kamper, spesielt for Liverpool, Man U, Arsenal og Chelsea, så er det full kantine. Også Champions League, Europa League og spansk fotball, spesielt Barcelona og Real Madrid.

På tredjeplass på lista mi kommer vel Coca Cola eller noe sånn… Coca Cola er også overalt…

Noen bilder:

I de sene aftenstunder…

Pastor Lekashu, som vi studerer sammen med, og en av menighetens evangelister. I Tanzania samarbeider prestene og evangelistene nært, noe de ikke gjør i Norge. Evangelistene deltar på gudstjenesten, preker noen ganger og hjelper til, mens prestene har den tradisjonelle lutherske presterollen: forvalting av ord og sakramenter.

Konfirmantene blir iherdig bedt for.

Når det er konfirmasjon, skal alt filmes og dokumenteres, og selges. Det er big business.

Barna blir veldig utålmodige etter fire og en halv time på kirkebenken. Iallefall når de voksne aldri slutter å be.

Makumira i solnedgang…

Regntiden gir grønne og frodige omgivelser. Det lange bygget på bildet er biblioteket på Makumira. Det er et av de beste bibliotekene mellom Sahara og Sør-Afrika. Vel, det sier egentlig ikke så mye om biblioteket. Det sier mer om alle andre bibliotek i regionen, eller om lesekulturen her nede. Likevel, det er et bra bibliotek.

Studiene

Det har kommet en del spørsmål om studiene mine. Folk virker å være nysgjerrige på det. Det er jo hyggelig, det   Jeg studerer masterfag i missiologi. Jeg tar følgende fag med følgende professorer:

M611: Introduction to Missiology – Dr. Andreas Heuser

M612: Biblical Bases for Mission and Evangelism – Biskop Emeritus Erik Vikström

M613: Theology of Religion – Dr. Heuser

M614: Theology in Developing Countries – Dr. Heuser

M615: Evangelical Lutheran Church of Tanzania Missionary Fields and Programmes – Dr. Sylverster Kahakwa

M712: Theology of Mission – Biskop Vikström

Fagene er utrolig interessante og inspirerende, og lærerne likeså. Dr. Heuser har PhD in Missiology fra Universitetet i Heidelberg, og gir oss veldig spenstige og interessante tekster som vi diskuterer i klassen. Biskop Vikström har PhD i systematisk teologi, og har jobbet i 24 år som biskop i det svensktalende bispedømmet i Finland. Dr. Kahakwa er tanzanianer, og har PhD fra Makumira og Tyskland. Akademisk sett representerer dette året et gjennombrudd for meg:

Da jeg valgte missiologi som studieretning, hadde jeg en helt annen forestilling av hva det var jeg bega meg ut på. Men ettersom forelesningene har gått, og pensum har blitt konsumert, har dørene åpnet seg for meg. Jeg vet nå hva jeg skal med livet mitt. Det er sannelig ikke verst

Mine perspektiver på Stians møte med svart mamba

I forrige uke hadde Stian en stor svart mamba utenfor døren av rommet sitt. Han fikk til og med sett den før den ble slått igjel av den tapre vaskekonen som jobber her. Han ringte meg med en gang, for han vet at jeg liker farlige slanger. Svart mamba er en svært farlig slange. Det er en av de farligste slangene i Afrika. Men den er veldig sky, så det er utrolig sjeldent at folk blir bitt av den. Den sees rundt her, fra tid til annen, i hagene til folk. Det har faktisk aldri skjedd i Makumiras historie at noen har blitt bitt av slange innenfor campus. Men det KAN skje. Og hvis det skjer, at man blir bitt av en svart mamba, så er man ille ute. Stian skrev på bloggen sin at man kan dø etter bare en time. Hvis man har en time på seg, så er man heldig. Hvis en svart mamba biter deg, så har man som regel ikke mer enn 20-30 minutter. Det kommer selvsagt an på hvor den biter deg, og hvor mye gift den gir fra seg. Men svart mamba er den raskeste slangen i Afrika, og den er svært sterk. Den kan reise seg opp og se deg inn i øynene. Og når den biter, så biter den gjerne flere ganger. Dette gjør den til en av de mest dødelige slangene i Afrika, og i verden generelt. I fordums tider, da de første kolonialistene inntok Afrika, ble et bitt fra en svart mamba sett på som en sikker vei til en pinefull død. Ble man bitt, så døde man. Uansett. Vi har også andre farlige slanger her, som kobra og grønn mamba.

Litt skremselslesning… Det har våre mødre godt av. De må vite hvor tapre sønner de har som lever i slike livsfarlige omgivelser

Apropos våre mødre; de fortjener litt linjeplass her. I dag (16.desember) fikk vi begge post fra våre mødre (dvs. våre familier). Og du verden, det var kjempekoselig. Bøker, julehefter, sjokolade, munnspill/munnharpe, brev og dikt osv… Vi takker så hjertligst for gavene! De var kjempefine. Vi ble rørt sønder og sammen. Etter middag, før volleyballkampen, hadde vi en liten seanse på rommet mitt, med julemusikk, gaveåpning og mimring. Det var herlig!

Dikt fra lillesøster… stands for itself!

Bwana asifiwe!