En ellevill juleferie

Godt nyttår!

Vi har hatt juleferie, langt fra både studier, pensumslesning og blogging. Her kommer en rapport fra vår elleville jul, som på alle mulige måter var helt motsatt enn “white christmas” i Norge.

Jul i Dar es Salaam

Julen 2010 går inn i historiebøkene som en heller svett affære. Vi har feiret høytiden i Dar es Salaam, som ligger ved kysten av Tanzania, ved det indiske hav. Første gang vi var i Dar es Salaam var i begynnelsen av oktober. Den gang syntes vi byen var fryktelig varm, og gledet oss til å reise nordover, til kjølige og deilige Makumira. Nå er vi kommet til slutten av desember, midt i hva som kan tilsvare en slags “midtsommer” her. Det er med andre ord mye varmere enn det var i oktober…

^{Dar es Salaam}

Dar es Salaam ligger ved kysten av Tanzania, ved det indiske hav. Dette gjør at luftfuktigheten er mye høyere enn der vi bor til vanlig, oppe i fjellene. Høy luftfuktighet + høy temperatur = dårlig klima for en mzungu… (en hvit mann, for de som ikke har fått det med seg…)

Sitat fra Stian 2.juledagsmorgen: “Ole, tropenatt i Norge kan bare gå og legge seg!” Det var det første han sa denne morgenen, etter å ha badet i svette natten igjennom. Nattlig temperatur er nærmere 30^o enn 20^o.

Når temperaturen ute er like høy som temperaturen inne i kroppen, så har man et stort svetteproblem. Kulturen her nede gjør det ikke akkurat lettere. 1.juledag gikk vi i kirken. Men å ha shorts i kirken er svært usømmelig. Vi måtte derfor finne fram bukser og skjorter. Jeg hadde en hvit linbukse som jeg brukte. Jeg slang på en lett skjorte, og rodde meg lettere halvsvett i land. Stian ville kjøre stil, og tok på seg en svart dressbukse, skjorte og slips. Han hadde tidenes kamp mot svettekjertlene gjennom den to og en halv timers lange gudstjenesten, en kamp han, etter skjortens påfølgende farve hadde, tapte med stil.

Her i Afrika er det mye sand og tørr jord. Og alt virvles opp, hele tiden, mens bilene kjører. Denne sanden klistres til de svette og klamme kroppene og klærne våre. På slutten av dagen er vi svært klissete, og man kan vri utrolig mye dritt ut av klærne.

Dar es Salaam er en maurtue. Byen er ikke like stor, og ikke like moderne/utviklet som Nairobi (Kenya). Men den er stappfull av mennesker og biler, og det er et salig kaos å komme seg inn og ut av byen. Vi bruker de såkalte bybussene. Når jeg sier bybuss så må ingen forestille seg noe harmonisk kollektivtrafikksystem som vi har i Oslo, Bergen eller Paris. Her er ALLE bussene uavhengige og selvstendige, og de krangler, tuter og presser seg fram. Og bussene er gamle og slitte. Det er gammelt solid dritt fra Asia, type Toyota og Nissan. Dala-dalaene er som regel Toyota Hiace, fra omtrent 1992, kjørt 600 000 km. Det er helt ufattelig at noen av disse bussene og dala-dalaene fortsatt går. De veier vel omtrent to tonn, men har tre tonn med passasjerer. Null fjøring, null klutch. De skrangler seg av gårde.

De fleste bilene her er gamle biler fra vesten. Biler som er blitt ulovlige på grunn av forurensning, og fordi de rett og slett er i dårlig stand. Disse bilene er perfekte for Afrika. De er billige å importere, og man kan stappe dem veldig fulle. Det er trist, for det viser hvor lite vi egentlig tenker på miljøet. Vi gjør dem ulovlige i vesten, men sender dem til Afrika…

^{Det er ikke så populært å ta bilder i slike folksomme omgivelser. Men jeg fikk tatt noen likevel. Klikk på bildene, så blir de større}

Stian og jeg bodde hos Williams onkel, en svært hyggelig afrikansk familie. De var godt over gjennomsnittlig velstående, så vi hadde det godt. En hel uke tilbragte vi her. Både julaften og juledagene. Hver dag var vi forskjellige steder i byen og gjorde forskjellige ting. Vi besøkte fattige og rike, og så veldig mye rart.

Å bo hos en afrikansk familie er ganske utfordrende for en postmoderne europeisk ungdom. Det er helt andre koder her. Helt annen kultur. Måltidet er for eksempel en big deal. Og det skal ikke gjennomføres på hvilken som helst måte, eller med hvem som helst til bordet. Vi satt for eksempel aldri til bords med kvinnene, selv om det var flere fremtredende kvinner i huset. Jeg la til og med ydmykt og forsiktig inn ønske om dette, men jeg tror ikke det helt slo dem at dette var noe jeg virkelig ønsket. Det er bare helt unormalt. Når det er gjester i hus, og iallefall slike kjekke og staselige gjester som oss, to høye mzunguer med briller som studerer teologi, så er det far som skal spise sammen med dem.

^{Hussein og William – begge venner fra Makumira. 4.juledag tok vi dem med på kino. “MegaMind” i 3D. De hadde aldri sett film i 3D før, og var helt henrykte. Veldig morsom film, forresten…}

Julen i Norge er spesiell. Vi har gjort høytiden til en veldig spesiell tid, med mye god mat og stemning. Slik er det ikke her. Julen er ikke noe særlig mer spesiell enn påske og pinse. Julen starter 1.juledag og slutter etter 2.juledag. Ingen romjul, ingen stor julemiddag med hele familien, ingen julefrokoster, ingen juleprogram på TV. Alt de har er det åndelige. Så kjedelig… (!!!?)

På julaften spiste vi kylling og ris med far i huset. Kylling og ris – ikke så verst erstatning for stuffed turkey, bortsett fra at jeg spiser kylling og ris omtrent annenhver dag.

^{Julegudstjeneste. Om man får lov til å ta bilder på en gudstjeneste er helt tilfeldig. Det kommer an på hvem man spør, og når man spør. Jeg fikk av en eller annen merkelig grunn ikke lov til å ta bilder her. Jeg snek likevel kameraet opp av lommen og knipset litt. Julegudstjenestene er temmelig stusselige i forhold til de høytidsstemte gudstjenestene i Norge. Det er ballonger, plastglitter, keyboard med stringssound og sprengte høyttalere. Her er for eksempel ikke menigheten vant til å synge etter orgel eller piano. En fornuftig løsning ville vært å synge a cappella. Det pleier å gi en herlig afrikastemning, og en samstemt menighet. Men nei… De har en mann som står bak et gammelt, billig keyboard, som er koblet til de sprengte høyttalerne, som prøver å henge seg på sangen med noen akkorder. Han bruker en forferdelig jallalyd fra keyboardet, strings eller noe sånn, og trenger som regel to eller tre vers på å finne ut hvilken toneart menigheten synger i. Som oftes har sangen, ja, to eller tre vers… Og dette skjer ikke stille. Det ødelegger hele sangen. Men det er ingen som irriterer seg over det, bare de nødne mzunguene. Gudstjenestene ligner ofte mer på en salig blanding av et karismatisk vitnemøte i et utkansbedehus og et barneselskap på Peppes pizza….}

Jeg må bare beklage min kritiske beskrivelse av en tanzaniansk gudstjeneste. Men, i Norge er vi veldig opptatt av kvalitet. Spesielt i storbyene (“storby” i norsk målestokk). Alle kirker har organister som spiller til salmene, og hele gudstjenesten er velorganisert og forberedt. I Tanzania har de verken organist eller struktur på hva som skjer. Det som skjer, det skjer, og det kan skje på mange forskjellige måter. Men de liker det sånn. De elsker å synge sammen med pianisten og gitaristen som er helt på jordet, og de elsker å drøye gudstjenesten lenge. Vi nordmenn er mer nødne. Vi liker når alt går etter skjema, raskt, godt og effektivt.

Det er veldig mye å fortelle. Vi opplever mye. Og når man hele tiden har et observerende og nysgjerrig blikk, får man mange nye og interessante perspektiver. Begrepet “kultur” rommer veldig mye forskjellig. Når man lever i en annen kultur, får man innblikk i det aller meste. “Kultur” kan handle om religion, skikker og tradisjoner. Det kan også handle om språk og uttrykk. Det kan handle om det intellektuelle, det antropologiske, det sosiologiske osv osv… Eller, ikke bare kan det handle om alle disse ting, det handler om alle disse ting. Kultur er suppen som alle disse tingene er blandet sammen i. I en kultur er det alltid mange forskjellige kulturer, og kulturer er alltid del av en større kultur. Jeg kan ikke formidle alt dette. Alt jeg kan formidle er små perspektiver. Derav bloggens navn. Og disse perspektivene er mine egne perspektiver fra mine egne opplevelser. De er svært subjektive. Derfor er jeg så ærlig jeg kan. Jeg prøver å formidle hva jeg føler og tenker og resonnerer i møtet med alle disse kulturuttrykkene. Så, vennligst unnskyld meg hvis jeg blir litt for kritisk, eller negativ. Gi meg heller en fik i form av en kommentar eller noe sånn

Vel, noen bilder, og litt tekst:

^{Nabojenta til Williams kjæreste. Hun heter Salma, er tre år og er helt utrolig herlig. Jeg hadde LETT tatt henne med til Norge. Hun liker oss veldig godt også. Da vi skulle reise hjem til Makumira kom hun løpende ut og ropte: “Mzungu! I love you!”}

^{STAPPfull ferge, en fin solnedgang og Stian (klikk på bildene så blir de store og fine)}

^{Tu mzunguer rusler rundt i byen, og fra beachen…}

^{Venstre: Stian på beachen, etter å ha vært hos barbereren en tur. …og på markedet og kjøpt grønn caps. Ingen kunne se at Stian ikke er bassgitarist i et danseband fra Toten.}

^{Midten: To mzunguer (oss) sprader rundt i det indiske hav.}

^{Venstre: Vi har det utrolig artig sammen. Latter og sang og god stemning.}

^{Midten: Latterlige badetemperaturer i det indiske hav. Man må opp av vannet for å kjøle seg ned…}

^{Venstre: William, hengende ut av bussvinduet på vei hjem til Makumira…}

^{Det ser idyllisk og fint ut. Men man vil egentlig ikke bade i vannet her. Da muterer man, og blir til et radioaktivt monster…}

Til slutt…

Mye som ikke sies, og mye som ikke vises. Akkurat nå er klokken 23:59, og datoen er 31.desember. Jeg venter… Og venter… Venter litt til… Og der ble det 1.januar 2011. Klokken er 00:00. Alle andre sover. De var kjempetrøtte etter den 11 timers lange bussturen hjem. Jeg er også kjempetrøtt. Nå skal jeg legge meg. Det er helt stille ute, bortsett fra lyden av alle insektene som alltid har det like travelt om natten. Det er ingen som sender opp raketter her. De som er oppe nå er i kirken og takker Gud for det gamle året, og ber om velsignelse for det nye. Stian og jeg fant ut at det var bedre å sove i sengen enn i kirken, så vi droppet det, med forholdsvis god samvittighet. Vel, jeg burde egentlig skamme meg litt, for jeg sitter og blogger. Men jeg trenger det. Jeg må slappe av. Så får jeg heller takke Gud her.

Godt nyttår alle mine kjære! Måtte Gud velsigne det nye året, i Jesu navn!

Vi sjåast snart