Blod på hendene…

Jeg tenker for tiden… Det er mye å tenke på. Mange ting som jeg ikke forstår, og som ikke er helt på plass.

En av tingene jeg ikke forstår er hvordan én mygg alltid klarer å komme seg inn bak myggnettet mitt om natten, og våkne meg med sin blodtørstige zzzumming, og hvordan den alltid klarer å gjemme seg når jeg våkner og lyser etter den med mobilen for å prøve å finne den. Når jeg finner den er det som regel for sent. Jeg dreper den, men blir full av blod på hendene. MITT blod. Herrefred!

På onsdag skal jeg ha morning devotion i kapellet. Jeg skal holde en liten preken, og lede liturgi. Men jeg har fått en litt vrien bibeltekst. En tekst om endetiden. Vel, som pinsevenn har jeg jo hatt mine utallige timer på kirkebenken foran predikanter, evangelister og bibellærere som har lagt ut om det ene og det andre om endetiden, om trengsler, bortrykkelser, antikrister, dyrets merke og andre kuriøse ting som etter sigende skal skje i nær framtid, og hvor viktig det  er å ha olje på lampene. Pinsevenner vet det meste om endetiden. Noen vet til og med begivenhetenes år, og dato. Andre vet hvem som er antikrist. Men én ting er alle pinsevenner enige om; endetiden kommer fort, og snart.

Teksten min er hentet fra 1 Tessalonikerbrev 5, 6-9. Den handler om å holde seg våken. Om å oppføre seg fint og sømmelig. Om å leve i lyset, og ikke i mørket. Konteksten versene står i, handler om endetiden. Paulus skriver om Jesus som plutselig skal komme i sky, som en tyv om natten, og hente alle de troende til himmelen. “Snart så brister skyene, han komme skal igjen, brudgommen fra Golgata skal hente bruden hjem…” som jeg gjennom hele oppveksten hørte Egil og Arne synge gjennom farmors kassettspiller. Og, “Snart kommer Jesus igjen, er du da rede, min venn?” som Åge Samuelsen synger. Akk, om jeg bare kunne gjøre som hjemme, synge en Åge…

Samme dag, bare noen få timer etterpå, skal jeg ha en stor class presentation. Jeg har gjort masse research, lest gamle misjonsdokumenter og virkelig dykket dypt i emnet. Men det er ikke helt på plass ennå. Jeg må lese mer…

Med én gang jeg er ferdig med prosjektet må jeg videre på tre nye prosjekt. Alle disse må bli ferdige om halvannen uke. Da får vi et ellevilt besøk fra Norge. Hurra!

Imens jeg leser og tenker kan dere nyte noen fantastiske bilder fra Makumira klikk på bildene, så blir de store og fine.

Vi prøver å rekruttere MF-studenter til Makumira neste år. Ingen har søkt. Vi gjør et desperat forsøk:

Velkommen til Makumira!

I den førkristne tid trodde man at gudene bodde i fjellene. Etter at vi kom til Makumira har vi forstått mer og mer hvorfor. Selv om vi kommer fra Norge, et vakkert land med mange høye fjell og fjellkjeder, er det ingenting som kan sammenlignes med Makumira. Det enorme fjellet som ruver over universitetet er virkelig som en gudeheim, som et Valhall. Hvis Gud noen gang har bodd på jorden, må Mount Meru vært et av de bedre husene hans…

Makumira ligger på omtrent 1300 meters høyde over havet. Likevel er det godt over 3000 meter opp til Mount Meru. I Norge er det høyeste fjellet, Galdhøpiggen, “bare” 2469 meter over havet. Meru er 4566 meter høyt.

Klikk på bildet. Her, i dette bygget, bor de fleste jentene på universitetet, bortsett fra de som bor utenfor campus. I bakgrunnen ser vi Kilimanjaro. Det er over 1300 meter høyere enn Mount Meru. Og, fra stedet bildet er tatt fra, er det mange mange mil til Kilimanjaro (5895 m.o.h.). Det er svært!

Dette bildet er hentet fra Makumiras hjemmeside. Det strides blant studentene om det er photoshoppet eller ikke. Men på klare dager, før disen har steget opp i luften, kan man se Kilimanjaro ganske klart. Jeg vet ikke. Vi har ikke sett Kilimanjaro SÅ klart før. Men kanskje vi får sett det slikt en vakker dag.

I Moshi, byen som ligger ved foten av Kilimanjaro, ser man det selvsagt klart og fint.

Her, i dette lille koselige huset, har Stian og jeg klasserom. MTh 1 room. Her lærer vi om bibelske grunnlag for misjon og evangelisering, misjonsteologi, kontekstuelle teologier og kristologier, teologi i utviklingsland osv… Vi liker oss her

Forresten: vi har alltid trodd at våre korte navn ikke var vanskelige å integrere i swahilifolkets vokabulær. Men SÅ feil kan man ta. Vi har, i løpet av fire måneder, fått mange rare navn av folk, som enten feiler når de prøver å uttale/skrive navnet vårt, eller som bare finner på et helt annet navn… Her et utvalget av navn vi har:

Ole: Ule, Ulle, Olle, Hule, Haule, Huley, Ule chakula, Ule mboga, Ule chapati mishkak na soda moja, chakachua, (og best av alt:) Mr.Liverpool

Stian: Stan, Stean, Stiinn, Stjann, Don Juan, Kelvin

Nyt vinteren, kjære nordboere!

På gjensyn!