Perspektiver fra Tanzania: Ropet fra minareten…

^{Det er onsdag kveld. Jeg sitter tålmodig og venter håpefullt på at internett skal virke. Men akk, nei. Heller ikke i dag virker det. Og jeg som hadde store planer i kveld. Vel, jeg får smøre meg med tålmodighet, og skrive litt…}

Klokken litt før fem, hver eneste morgen, hører vi bønneropene fra en moske i skogen litt nord for Makumira, mot det store fjellet. Det sies at det er en koselig, idyllisk liten landsby der oppe. Jeg har aldri vært der. Men jeg har drømt om denne landsbyen, mange ganger. Jeg tror jeg drømmer om den hver morgen, når bønneropene lyder. Det er ikke alltid jeg våkner av ropene, men jeg hører de. De er vidunderlige. Det er sang. Han synger bønneropene. Jeg elsker å ligge i sengen og høre på, selv om jeg som oftest er veldig søvnig. Det er så mystisk. Så religiøst. Så hengivent. Og alt kommer fra samme retningen som det store fjellet. Meru. Jeg tror noe urreligiøst våkner i meg, for jeg forestiller meg noe eksistensielt overnaturlig. Noe guddommelig. Noe harmonisk. Noe som kanskje kan ligne på hva de forestilte seg i Norge i førkristen tid, da de hørte lyder fra fjellene og fra havet. Midgardsormen, Vallhall, Åsgard…

Alle mennesker er religiøse. Mennesket er en religiøs skapning.

Vi var i kirken for en måned siden, da det var innsettelse av en assisterende biskop. Det var mange biskoper tilstede. Jeg la ut bilder fra dette på bloggen. Men en interessant observasjon vi gjorde oss: Midt under den lange bønnen ble menigheten “forstyrret” av bønneropene fra minareten i moskeen ved siden av. Muslimene gjorde seg også klar til bønn. Det slo oss; vi lever i et pluralistisk land.

Selvsagt, majoriteten av befolkningen i denne delen av Tanzania er kristne. Men det finnes altså en del muslimer også. Det finnes også en del mennesker som praktiserer det vi i dag kaller “African Religion”. Før-kristen religion, men som altså fortsatt eksisterer i beste velgående.

Opplevelsen minnet meg litt om da jeg var i Syria. Der er Islam den store majoriteten. Likevel har det eksistert syriske kirker helt siden Paulus’ tid. Blant verdens eldste kirker finnes i Syria. Og de to eneste små landsbyene hvor de fremdeles snakker språket som Jesus selv snakket, arameisk, ligger i Syria. Jeg har vært der, i begge to. I Syria lever kristne og muslimer i hver sine landsbyer. Man snakke om en “muslimsk landsby”, og en “kristen dal”. Men i byene, som i Damaskus og Aleppo, lever de side om side. Kirketårn og minareter ruver over bytaket. Der kan man også oppleve at kirkebønnen blir overdøvet av bønneropene fra minaretene, og at bønnene i moskeene blir akkompagnert av kirkeklokker som ringer inn til messe. Det er utrolig fascinerende, synes jeg.

Oslo er også etterhvert blitt en pluralistisk by. Iallefall Oslo-øst. Vi har flere store moskeer i Oslo, fra forskjellige muslimske retninger. World Islamic Mission er en av norges største muslimske menigheter, med over 6000 medlemmer. De holder til i en stor og vakker moské i Åkebergveien. De er sunnimuslimer. I Urtegata er det også en stor moské, som rommer enda en muslimsk menighet med over 6000 medlemmer. Moskeen er sunnimuslimsk, men er også åpen for andre muslimer, som shiamuslimer og sufimuslimer. Men den største moskeen i Norden i dag ligger på Furuset i Oslo. De som hører til der er Ahmadiyya-muslimer. De er ikke anerkjent av andre muslimer, for de tror på en senere profet, en profet etter profeten Muhammed, som de aller fleste muslimer tror er den siste og endelige profeten. Jeg synes alle nordmenn burde besøke en moské en gang. Islam er en veldig interessant religion.

I Norge er vi oppvokst med en sterk luthersk statskirke. Omtrent 85% av befolkningen er medlemmer i statskirken. Selv om den lutherske kirke globalt sett er ganske liten, omtrent 70 millioner tilhørige – samme som metodistkirken, har vi ikke følelsen av det i Norge. I Norge er det den lutherske kirke som gjelder. Skandinavia er kjent i den kristne verden som stedet hvor den lutherske kirke slo sterkest rot. I Tyskland, Luthers hjemland (som selvfølgelig da ikke var et samlet land – det besto av fyrstedømmer), slo ikke lutheranismen like godt an. Fyrstedømmene i sør forble katolikker, mens fyrstedømmene i nord ble delt mellom den lutherske kirke og den reformerte kirke.

Tanzania er også et sterkt luthersk land. Dette er hovedsaklig på grunn av tysk luthersk misjon, men også skandinavisk og amerikansk luthersk misjon. Den Evangeliske Lutherske Kirken i Tanzania (ELCT) eier universitetet jeg studerer på. Det er en sterk og solid lutherdom her. Men jeg studerer, som jeg har sagt mange ganger før, missiologi, og i missiologi forholder man seg veldig mye til global kristendom. Og anno 2011 er det spesielt to fenomener som er interessante:

1. Den katolske kirke, som, faktisk vokser sterkt i Afrika og andre steder i verden. Dette er det største kirkesamfunnet i verdenshistorien, med over 1,1 milliarder tilhørige.

2. Pinsebevegelsen, som vokser i et forrykende tempo. Pinsebevegelsen er ikke så ekklesial som den katolske kirke. Derfor er det svært vanskelig å finne tall på hvor mange “medlemmer” bevegelsen har. Pinsebevegelsen er bare en evangelikal og karismatisk bevegelse – jeg har brukt termen “vind” tidligere. En karismatisk og evangelikal vind som blåser. Og den har blåst i omtrent 105 år nå. Man regner med at pluss/minus 300 millioner mennesker tilhører pinsemenigheter verden over. Men, som jeg har sagt, siden denne bevegelsen ikke er et denominasjonskonsept, altså ikke har en ekklesial struktur, er det svært vanskelig å beregne dette tallet. Denne vinden fra pinsevekkelsen har blåst inn i de fleste kirkesamfunn. Man kaller det “den karismatiske vekkelse”. Mange menigheter, som er uavhengige menigheter, vil ikke regne seg som en del av pinsebevegelsen. Eksempler på dette i Norge er Oslo Kristne Senter, som er norges største frimenighet, og i Sverige; Livets Ord. En terminologi på disse har brukt å være “trosbevegelsen”. I akademiet kalles de “neo-pentekostale”. Men de er unektelig et resultat av den 105 år gamle pinsevinden. Den karismatiske bevegelse har i dag over 600 millioner tilhørige. Fra 0 til over 600 millioner på 105 år er helt vannvittig. Denne bevegelsen kan nå en milliard tilhørige innen 2050.

Når man ser på disse globale fenomenene forstår man hvor liten den lutherske kirke er.

Neste semester, som starter i slutten av mars, skal jeg ha et fag som handler om pinsebevegelsen i Afrika. Jeg gleder meg utrolig masse. Det er et hett missiologisk tema over hele verden i dag.

^{Peterskirken i Roma, sentrum for over 1,1 milliarder kristne. (Bildet har jeg tatt selv ;) En interessant digresjon: Peterskirken er IKKE domkirken i Roma, som mange tror. Paven, som er biskop av Roma, har ikke sitt pavesete i Peterskirken. Peterskirken ligger i Vatikanstaten, som er et eget land. Her bor også paven. Men biskopsetet i Roma, selve domkirken, er Laterankirken. Der står den Hellige Stol som paven taler fra når han taler Ex Cathedra.}

^{Yoido Full Gospel Church. Verdens største menighet med over en million medlemmer. Pinsemenigheten ligger i Seoul, Sør-Korea, som i dag er et av verdens ledende misjonsland.}