Every day is different

Hverdagene går her på Makumira. Vi studerer hele dagen. Vi har stort sett én eller to forelesninger hver dag. Resten av tiden bruker vi på å lese. Det er blitt grønt og frodig her nå. Men det regner ikke så mye som vi hadde håpet. Nå er det vel snart en uke siden det regnet skikkelig. Vi håper det kommer mer, for det trengs…

Hver dag bringer nye perspektiver, både gjennom studiene og gjennom alt vi opplever her, alle folkene. Her på campus er det over to tusen mennesker på vår alder. Det er et vannvittig godt miljø. Og det skjer ting hele tiden. Folk er svært aktive. For eksempel så er det karatetrening hver morgen klokken 05:15 for de som vil det. Og det er omtrent femogtjue ivrige sjeler som stiller opp. Det er også to kor her (Stian og jeg er med i ett hver), et brassensemble, lovsangskvelder, “morning devotion” (andakt) hver morgen klokken 07:20, fotball- /volleyball- /basketballbaner som brukes hver ettermiddag, og en hel del andre ting. Hver dag møter vi nye mennesker, og hver dag sitter vi i kantina og snakker med folk, diskuterer og løser verdensproblemer.

Slik ser frokosten ut. To maandazi (et lite brød kokt i olje) og en kopp med te med melk i (chai masiwa)… Frokost er ikke så viktig her. Viktigere med lunsj og middag.

Hvor enn vi er, er Mount Meru alltid ruvende i bakgrunnen. Bildet til venstre er tatt på Makumira. Bildet til høyre er tatt i Arusha, en drøy halvtime fra Makumira…

Stian og Aden. Aden er en av vaktene som patruljerer rundt på campus. Han synes jobben er veldig kjedelig, og er helt vill etter å snakke med oss når vi tusler forbi. Han snakker dårlig engelsk, så vi må alltid skjerpe swahilien når vi treffer ham. Stian er en hai på swahili.

Her er pastor Samson. Han er prest i menigheten der han kommer fra, men er sent til Makumira for å utdanne seg mer. Vi var med ham på gudstjeneste i en utkantskirke en gang. Det var veldig interessant.

Disse barna har blitt døpt. Her ber pastor Samson for barnas foreldre. Dette var på den første gudstjenesten. Den startet halv 8 om morgenen.

Pastor Filemon har studert ett år på misjonshøyskolen i Stavanger. Det er en stund siden nå. Han var prest i denne menigheten. Pastor Samson var bare innhentet for å preke, og for å hjelpe til…

I Afrika går folk på gudstjeneste. Her fra den andre gudstjenesten. Den varte i over tre timer…

Ha en vidunderlig helg!

Graduation

Lørdag 20.november var det graduation for fjorårets avgangselever her på Makumira. Stian og jeg visste egentlig ikke så mye om dette. Vi visste at det skulle være graduation, men trodde at det kanskje var litt sånn som i Norge, at man får papirene, tar rektor i hånda og går ut og feirer etterpå. Men så feil kan man ta… Dette var svært høytidelig og pompøst. Det var rene Harry Potter- stemningen…

Dette bildet har dere sett før hvis dere har lest de første blogginnleggene mine. Det er et av fire like bygg som står synkront rundt de to sirklene dere ser nederst (“fontenen” og den store sirkelen rundt). Her studerer man jus og “education”. Vanligvis er det stille og rolig her. Det er en del studenter som vandrer rundt fra bygg til bygg, og kanskje sitter på plenene og leser. Herlig studentstemning.

 

Sånn så det ut på graduationdagen. Det var tusenvis av mennesker der, og det var en over tre timers lang seremoni. Legg merke til den røde løperen og teltet den leder til…

Der satt nemlig disse… Veldig viktige mennesker dette her. De liker iallefall å tro det. Joda, de er viktige. Og de er veldig opptatt av å fremheve det… På fremste rekke sitter skolesjefer, rektor for Makumira (the Provost), rektor for Tumina University (som Makumira er en del av) og andre viktigheter. På andre rekke satt blant annet de geistlige.

Alle Tanzanias biskoper var tilstede, fullt uniformerte (og vel så det…).

Biskop emeritus professor Erik Vikström fra Finland. Han er lærer på Makumira. Han har vært biskop i den svensktalende delen av Finland i 24 år. Han var en av drivkreftene bak Porvoo- avtalen, det kanskje viktigste økumeniske skrittet i nord-europeisk kirkehistorie, en avtale som ble signert i 1996 nettopp i hans bispedømme og i hans tid som biskop. Stian og jeg har biskop Vikström i to missiologifag. Biskop Vikström er en utrolig hyggelig og jornær mann. Vi har vært på besøk hos ham flere ganger. Det er et privilegium å kjenne ham!

Professor Joseph W. Parsalaw. Han er provost på Makumira (rektor).

Avgangselever. Det var tre forskjellige farger på graduantene, alt etter hvilket fakultet de graduerte fra. Akkurat som på Galtvort. Graduantene på bildet til venstre, i rødt og grønt, har studert jus. Til høyre; teologi.

Mannen i rødt på dette bildet var den eneste som graduerte i Ph.D. (doktorgrad)

Business, business, business. Man kan gjøre penger på alt mulig her i landet. Her ser vi en av måtene. Noen smartinger har kjøpt seg digitalt kamera og bildeprinter. De løper rundt som paprazzier og tar bilder av graduantene (og andre folk), springer til bilen sin der de framkaller bildene, og selger dem etterpå. Det er helt vanlig her. Helt normalt. De legger ut bildene på plenen slik at folk kan komme og lete etter bilder av seg selv.

Stian og vår venn William. Stian har knekket kleskoden her.

Det skjer veldig mye her for tiden. Vi er stadig på farten. Det er veldig spennende å være her, og veldig lærerikt. Ja, man lærer utrolig mye. Man lærer selvfølgelig om Afrika; afrikansk kultur, samfunn, mennesker, tanker osv… Man lærer også mye om norsk kultur, for man får satt den så ettertrykkelig i perspektiv. Det er jo slik det er. Et fjell ser man ikke skikkelig før man kommer på god avstand. Mest av alt lærer man om seg selv. Man får mange utfordringer med seg selv her, spesielt i møte med andre mennesker. Andre personer. “It’s lifechanging in a way we could never predict.” Man må være veldig til stede hele tiden. Derfor blir det lite tid på internett. Dessuten er internett veldig ustabilt her.

Håper alt står bra til med fedrelandet!

See ya!

Raindrops keep falling on my head

Vi er inne i regntiden – den lille regntiden. Det skal regne jevnt og trutt i seks uker nå. Omtrent fram til jul. Det regner ikke så mye om dagen. Noen bittesmå skurer. Men om natten høljer det ned. Om morgenen er det svært vått ute. Og vi ser på plenene her at gresset gror. Det blir grønt. Det har vært gult her de siste månedene. Veldig tørt.

I de siste årene har regntiden avtatt en del, noe som ofte har ført til krise. Tanzania er i stor grad en landbrukskultur, noe som gjør at de er svært avhengig av regntiden. I denne delen av verden er det veldig tørt. Mye sol og lite regn. Derfor gleder alle seg til regntid. For noen år siden uteble denne regntiden helt. Det førte til katastrofe for mange byer og landsbyer. Mange mennesker døde av sult. For mange fattige mennesker er regntiden helt avgjørende for om de kommer til å overleve eller ikke.

Vi har blitt kjent med mange studenter her. Stian og jeg pleier å spise i den store kantina. I den lille kantina er det bare teologistudenter. I den store kantina er alle de andre studentene. Disse studentene studerer stort sett “law” og “education” . De er Tanzanias lyse framtid. Og vi ser veldig tydelig hvor viktig det er med utdannelse. På et kontinent som Afrika, med så mye korrupsjon og urettferdighet, er utdannelse av den oppvoksende generasjon helt essensielt med tanke på framtidig utvikling. Studentene er utrolig viktige i dette landet. Og det vet myndighetene. Derfor sørget de for at ingen studenter fikk muligheten til å stemme ved valget som nettopp var. De visste at de ikke ville ha stemt på dem. De skjønner at de er urettferdige og ineffektive.

Den store helten her i Tanzania er den første folkevalgte presidenten, Julius Nyerere (1922 – 1999). De kaller ham Mwalimu Julius Nyerere. “Mwalimu” betyr “lærer”, et yrke Nyerere hadde før han ble president. Nyerere var president fra 1961 til 1985. Han har fått æren av å forene det tanzanianske folk. I Tanzania er folk veldig fredfulle, enten de er muslimer, kristne eller av stammekulturer. Nyerere sa: “Vi har alle ulik opprinnelse, men ut over det er vi alle tanzanianere.” Og siden landet ble selvstendig i 1961 har det ikke vært krig og uro i landet, noe det har vært i de fleste andre landene i øst-Afrika. Det eneste unntaket var i 1979 da Ugandas diktator Idi Amin forsøkte å erobre en del av Tanzania. Tanzanias hær marsjerte inn i Uganda og tvang Idi Amin på flukt. Han flyktet til Libya, til Gaddafi.

Nyerere var en veldig god leder. Han var en fredsmann. Det han har skapt av fredsholdninger i det tanzanianske folk er utrolig beundringsverdig. Og han var veldig jordnær. Han hadde ikke, som den nåværende presidenten, en stor villa i hver stor by i Tanzania. Han bodde veldig enkelt. Han gikk av som president i 1985 da han ikke lenger følte at han hadde noe mer å bidra med. Siden flyttet han til den tanzanianske landsbygda der han bodde svært enkelt, selv om myndighetene insisterte på å bygge en stor villa til ham. Han ville leve som sitt folk. Slike holdninger skaper legender.

Folk burde vite hvem Julius Nyerere er! Han var en veldig god og inspirerende leder, og landsfader. Baba wa taifa.

Nok om det. Ukens bilde(r):

Så gjør vi så når vi vasker vårt tøy… Det er litt småenkle kår her…

På gjensyn, nordboere

Noen tanker om afrikansk gjestfrihet og det norske velferdssamfunnet

En lignelse…

“En mann hørte en gang fra sine venner at de hadde sett Herren, som hadde gjestet dem. Han gikk inn i huset sitt, og ba inderlig om at Herren skulle gjeste ham også. Da svarte Herren: “Om kort tid skal jeg gjeste huset ditt.” Mannen ble oppmuntret, og vasket hele huset og gjorde det i stand. Så satte han seg ned for å vente på Herren. Kort tid etter kom det en krøpling mot huset hans. Mannen reiste seg opp, løp ut av døren og sa til krøplingen: “Bort med deg. Jeg har vasket huset og gjort det i stand, for Herren har lovet å gjeste meg.” Så sendte han krøplingen bort. Noen uker senere ble mannen utålmodig, og begynte igjen å be inderlig om at Herren måtte gjeste ham. Herren svarte: “Om kort tid skal jeg gjeste huset ditt.” Mannen ble oppmuntret, og holdt huset i stand. Så satte han seg ned for å vente på Herren. Kort tid etter kom det en hjemløs mot huset hans. Mannen reiste seg opp, løp ut av døren og sa til den hjemløse: “Bort med deg. Jeg har vasket huset og gjort det i stand, for Herren har lovet å gjeste meg.” Så sendte han den hjemløse bort. Noen uker senere ble mannen utålmodig, og begynte for tredje gang å be inderlig om at Herren måtte gjeste ham. Herren svarte: “Om kort tid skal jeg gjeste huset ditt.” Mannen ble oppmuntret, og holdt huset i stand. Så satte han seg ned for å vente på Herren. Kort tid etter kom det et lite barn mot huset hans. Mannen reiste seg opp, løp ut av døren og sa til barnet: “Bort med deg. Jeg har vasket huset og gjort det i stand, for Herren har lovet å gjeste meg.” Så sendte han barnet bort. Mannen ble fortvilet over at ikke Herren hadde gjestet ham, og ba inderlig til Herren: “Herre, du har lovet å gjeste meg. Jeg har gjort huset mitt i stand for deg, og ventet på deg. Likevel har du latt være å gjeste meg.” Da svarte Herren: “Du uforstandige mann! Jeg har gjestet deg tre ganger, men du har sendt meg bort hver gang. Din fiendtlighet har gjort deg hard og kjærlighetsløs. Derfor ser du ikke din Gud når han gjester deg.”

Hvor tror du denne lignelsen er hentet fra? Matteus? Markus? Lukas? Johannes?

Jeg må dessverre innrømme at det ofte gir en følelse av overlegenhet å komme fra vesten. Selvfølgelig gjør det det. Resten av verden ser opp til oss, og vil være som oss. Men du verden, jeg håper ikke Afrika blir som vesten. For, kanskje har vi mer å lære av Afrika enn Afrika har å lære av oss.

Mennesker i Afrika trenger hverandre. Hvis man blir syk, eller har mistet noe, eller noen, så trenger man venner og familie som kan ta vare på deg, og hjelpe deg. Hvis man sulter og sliter, så trenger man noen som kan gi deg mat og trøst. Når man blir gammel, så må man ha mennesker rundt seg som kan stelle deg. Derfor er nestekjærlighet så synlig nødvendig i Afrika. Det gjelder å knytte til seg mennesker.

Hvis jeg blir syk i Norge, så har vi et system som hjelper meg. Jeg havner på sykehus, og blir pleiet og stellet der av folk som får betalt for å pleie og stelle meg. Det er en rettighet jeg har.

Hvis jeg mister noe, eller noen, så har vi instanser som sørger for at jeg får det jeg trenger. Jeg får erstatning for ting jeg har mistet, og jeg får en profesjonell og statlig lønnet prest eller psykolog til å snakke med meg når jeg har mistet noen.

Når mamma og pappa blir gamle, og ikke klarer å ta vare på seg selv, så havner de på et gamlehjem. Jeg, og mine søsken, skal iallefall ikke bruke vår dyrebare tid på å pleie dem.

Vi takker Gud for alle velstandsordninger vi har i Norge. Alle goder vi har bygget opp i landet vårt er en sann velsignelse. Men medaljen har sin bakside også, en bakside vi ser tydelig når vi er her, i Afrika. Her er, som jeg sa, nestekjærligheten så synlig nødvendig. I Norge er nestekjærligheten satt inn i system. Vi har isolert nestekjærligheten til å være en borgerrettighet, innlemmet i den norske lov, utøvd som et profesjonelt og lønnet yrke. Og det virker så alt for ofte som om vi tror at denne institusjonaliserte nestekjærligheten er en fullgod erstatning for den som kommer fra hjerterota.

Hva er det som skurrer? Jo, det er motivasjonen som skurrer. Fra systemets side, og fra lovens side, så er det ikke noe galt med motivasjonen. Den norske stat har bygget gamlehjem og eldreboliger nettopp for å ta vare på de eldre. De eldres ve og vel er formålet, og motivasjonen. Men for de som utøver denne “profesjonelle nestekjærligheten” er ikke motivasjonen like edel. De jobber ikke på gamlehjem først og fremst fordi de ønsker å ta vare på de eldre. Hovedmotivasjonen er å tjene penger. Tjene til livets opphold. Ha et yrke, en jobb. Hadde gamlehjemmene vært basert på dugnadsånd, så hadde svært få mennesker jobbet der.

Det er ikke noe galt i å være sykepleier på et gamlehjem. All ære til de menneskene som utøver slike yrker. De gjør en fantastisk jobb. Og det er mye nestekjærlighet som utøves på gamlehjem. Jeg bruker bare gamlehjem og eldreboliger som et eksempel på en del av det norske velstandssystemet som har redusert nestekjærligheten fra å være et FORMÅL i seg selv, til å bli et MIDDEL for noe annet (å tjene penger, bygge karriere). Dette gjelder selvfølgelig ikke bare gamlehjem, men også skoler, sykehus, kirkelige stillinger (prester og biskoper), psykologer osv… Dette er baksiden med samfunnet vi har utviklet. Det kapitalistiske, progressive samfunnet. Pengesamfunnet, der alt handler om å kave seg framover i livet gjennom karrierer og suksesser, ved å konsumere penger. Vel har kapitalismen generert mye velstand, og bidratt til mye utvikling. Men den har også gjort at grunnleggende dype menneskelige verdier i stor grad har blitt omgjort fra å være ren mellommenneskeliglighet til å være middel for karrierejag og kapitalbygging.

Jeg håper folk skjønner at jeg ikke kritiserer mennesker her, eller yrker og profesjoner, verken sykepleiere eller andre institusjonsarbeidere. Jeg påpeker kun baksidene ved velstandssamfunnet vårt. Baksiden ved at absolutt alt blir satt i system. Det er kun en skarp samfunnskritikk. Jeg er egentlig svært begeistret over samfunnet vi har utviklet. Å komme fra Norge er som en lottogevinst. Vi må være ydmyke og takknemmelige for det. Men jeg synes også det er viktig å reflektere over de negative aspektene som skjuler seg bak den forgylte fasaden. Det er viktig at vi er bevisste. Vi har utfordringer i Norge også.

“Så viste Herren seg for Abraham ved terebinte-lunden i Mamre, mens han satt i teltåpningen midt på heteste dagen. Han løftet blikket, og se, tre menn stod hos ham. Da han så dem, sprang han fra teltåpningen for å møte dem, og han bøyde seg til jorden og sa: ‘Min Herre, hvis jeg har funnet nåde for dine øyne, så ber jeg deg, gå ikke videre forbi din tjener. Sett dere ikke imot at det blir satt fram litt vann, så dere kan få vaske føttene deres og hvile dere under treet. Jeg vil hente et stykke brød, så dere kan styrke deres hjerter. Etterpå kan dere gå videre, siden dere nå har besøkt deres tjener.’ De svarte: ‘Ja, gjør som du har sagt.’ Så skyndte Abraham seg inn i teltet til Sara og sa: ‘Skynd deg og gjør klar tre mål fint mel, kna det og lag kaker!’ Abraham sprang bort til buskapen, tok ut en fin og god kalv og gav den til en ung mann, som skyndte seg å lage den i stand. Så tok han smør, melk og kalven som han hadde laget i stand, og satte alt fram for dem. Og han stod hos dem under treet mens de spiste. Så sa de til ham: ‘Hvor er Sara, din hustru?’ Han svarte: ‘Her inne i teltet.’ Da sa Herren: ‘Jeg skal sannelig komme tilbake til deg etter så lang tid det tar for at et nytt menneskeliv blir til, og se, Sara, din hustru, skal da ha en sønn.’”

Lignelsen om den ugjestfrie mannen er en afrikansk lignelse. Man finner den ikke i Bibelen. Jeg fikk den fortalt da jeg var på besøk hos en afrikansk familie. Lignelsen er inspirert av bibelteksten over, fra historien om Abraham som fikk besøk av Gud. Gud gjester Abraham gjennom tre menn. Jeg tror ikke Abraham helt skjønner at det faktisk er Gud, den Allmektige som gjester ham. Men han tar imot dem, og gir dem mat. Abraham får en enorm velsignelse som følge av gjestfriheten sin.

Hvis en afrikansk familie aldri tar imot gjester, vil naboene rundt tenke: “Hva er det med det huset? Der må det ha skjedd noe siden ingen vil besøke dem, og ingen føler seg velkomne.” Man kan også tenke at huset er forbannet. Når man er på besøk hos en afrikansk familie, vil man stort sett føle seg veldig velkommen. Karibu sana! “Karibu“ er et av de ordene man hører mest i Tanzania. Det betyr “velkommen”. Hver gjest blir tatt imot med “Karibu!”. Og hver gjest blir tatt imot som en engel. Samson, min venn, sier: “Når du kommer inn i mitt hus, bringer du velsignelse med deg.” Tenk på det! Hver gjest bringer velsignelse med seg. Og som Samson sier; “man vet aldri, en dag kan det være Gud som gjester deg.”

Tenk at hvert menneske bærer med seg en velsignelse fra Gud! Og hvem vet, kanskje er det Jesus vi en dag møter…

“To menn var samme dag på vei til en landsby som hette Emmaus, som ligger seksti stadier fra Jerusalem. De snakket sammen om alt det som hadde hendt. Mens de talte slik sammen og drøftet dette, skjedde det at Jesus selv kom nær og begynte å gå sammen med dem. Men øynene deres ble holdt igjen, slik at de ikke skulle kjenne ham (…) Så nærmet de seg landsbyen som de skulle til, og han gav uttrykk for at han ville gå lenger. Men de holdt ham tilbake og sa: ‘Bli hos oss, for det lir mot kveld, og dagen er snart omme.’ Han gikk da inn for å bli hos dem. Og det skjedde mens han satt til bords sammen med dem, at han tok et brød, velsignet det og brøt det og gav det til dem. Da ble øynene deres åpnet, og de kjente ham igjen. Og han ble usynlig for dem. De sa til hverandre: ‘Brant ikke våre hjerter da han talte med oss på veien…’”

^{*Bibeltekstene er hentet fra 1 Mosebok kap. 18 og evangeliet etter Lukas kap. 24}

Finally starting what we came here to do

Da har vi endelig startet skolen. For bare noen få år siden startet skolen her midt i august, som alle andre skoler i verden. Etterhvert ble det noen ukers forsinkelser. Så ble det september. Så oktober. Og nå starter skolen i november. Det var visst på grunn av valget, som by the way den sittende presidenten vant.

For tanzanianere er det ikke så nøye når ting starter og slutter. De har ikke fellesferie, vinterferie, høstferie, og alle andre ting som gjør at august-juni blir et selvfølgelig og naturlig skoleår for oss i vesten. De har ikke noen vesentlige forskjeller mellom sommer og vinter, høst og vår. Her gror og dauer plantene hele tiden om hverandre. Solen står like høyt og like lenge i desember som i juni. Det er riktignok to regntider, en liten og en stor. Men disse er ustabile, og uberegnelige, så de skaper ingen sikre preferanser i sesongsyklusen. Det er vanskelig for oss nordboere å forstå dette. Vi er så utrolig sesonginnstilte. Vi forandrer modus etter årstid. Om høsten gjør vi oss klare til kalde og mørke dager, og gleder oss til den stemningsfulle adventstiden. Om vinteren ser vi ski på TV, tar oss skiturer, skiferier og generelt sett oppsøker snø, varme hytter, kakao og kvikklunsj. Om våren er vi yrende glade. Vi glemmer snøen og begynner å kle av oss. Det eneste vi tar med oss fra vinteren er nasjonalpatriotismen fra skisesongen, en patriotisme som kuliminerer i en voldsom nasjonalromantikk på 17.mai. Så kommer den elleville sommeren. Da er det plutselig helt andre ting som gjelder. Og sånn går året. En gjentakende syklus. Og hver årstid har sin deilige stemning. Sånn er det ikke her. Derfor er det ikke så nøye når skolen starter.

Denne forsinkelsen medfører en ulempe for oss vestlige studenter. Vi kommer til å være her gjennom mesteparten av sommerferien. Og når vi kommer hjem i august, kommer vi hjem til starten på et nytt skoleår. Ingen sommerferie på oss, nei…

Nå har vi hatt skole i fire dager. Men det er som på alle andre universitet; første uka er viet til introduksjonskurs. Alle fag starter opp med kjedelige og langtrekkelige timer der professorene forteller hvor viktige fagene deres er, hva de handler om, hvilket pensum vi skal/burde lese, osv…

Det beste med denne uka er alle studentene som er kommet. Her på Makumira studerer folk jus, lærerfag, teologi og musikk. Og det er et yrende liv. Det er ikke som på universitetet i Oslo, eller noen andre universitet jeg kjenner til. Her er det mye koseligere, og mye mer intimt. Det er en stor campus som er innegjerdet, med vakter som passer på at ikke hvem som helst kommer inn. På denne campusen bor de fleste elevene, og alle professorene og lærerne. Og det er store sosiale områder for studentene. Vi har en stor fotballbane, basketballbane, volleyballbane, håndballbane, to serveringssteder og en stor kantine der de sender det meste av europeisk fotball. Her møtes også studentene. Det er kjempeherlig. Vi treffer veldig mange hyggelige og herlige folk. Lærerne har også et utrolig bra forhold til studentene. De er tilgjengelige 24/7. Det er bare å banke på døra deres, så inviterer de deg inn i stua til en hyggelig prat, og kanskje en kopp te og litt papaya.

Det er regler her på campus. Mange regler. Det er viktig med regler. Noen av reglene Stian og jeg synes er artige er de som handler om klær. Man skal nemlig kle seg sømmelig her på Makumira. Makumira var opprinnelig kun et teologisk universitet. Og det var mye mindre. Teologistudentene her er svært ordentlige. Herrene går gjerne i skjorte og slips, hele studiedagen. Damene har kjoler, eller skjørt. Indremisjonsskjørt. Godt tildekket, men likevel pent og sømmelig. For noen år siden ekspanderte skolen. Man fikk muligheten til å studere jus og ta lærerutdanning. Nå er det bare en liten brøkdel av studentene som er teologistudenter. De fleste går på jus og lærerutdanningen. Og disse studentene er ikke som teologistudentene. De er mye “løsere” i klesveien. Der er det stramme bukser, åpne skjorteknapper og bare knær og skuldre som gjelder. Men siden universitetet har en tydelig kristen forankring, en sådan konservativ, prøver ledelsen her så godt de kan å få studentene “to dress descently.” Derfor har de regler på dette. Til og med jeg er blitt offer for disse reglene.

“Clothes should not be ripped, torn, or contain noticeable holes.” (en av reglene som gikk ut over buksa mi)

Stian og jeg er ikke helt med på kleskoden. Vi kler oss veldig cashual, som i Norge. Det er varmt her, og vi liker å gå i shorts og t-skjorte. Vi passer godt inn blandt de kule jusstudentene, eller lærerstudentene. Men selv der går mange i skjorte og slips. Afrikanere generelt synes det er stas med skjorte og slips. Dress med slips er veldig in i Afrika. Men slipset skal ikke være langt. Det holder i massevis om det rekker til navlen.

Min teori på denne kleskoden er at den stammer fra kolonitiden. Vestlige mennesker gikk mye mer i skjorte og slips før. Min farfar hadde gjerne slips på når han skulle handle mat. Iallefall skjorte. Og det var ingen andre alternativ enn dressbukse. Slik er de gamle i dag. Hvis de skal i kirken, eller på bedehuset, da er slips en selvfølgelighet. Det blir sett på som sømmelig. Og denne “ånden” dro de gamle misjonærene med seg til Afrika. Slips var det siviliserte plagget. Dette finner vi fremdeles i Afrika. Dressen og slipset representerer integritet og rettroendhet. I vesten har postmodernismen tatt knekken på slipset. Der bruker man slipset til å sjekke damer med, og for å være kul.

Bildet: En del av det teologiske fakultetet. Kapellet er i enden av veien her. I bygget til høyre, som man bare ser bittelitt av, er huset hvor masterstudentene, deriblant jeg, har klasserom

Vi har flyttet fra gjestehuset. Vi bodde der i én måned. Det var veldig fint der. Vi hadde internett, vestlig do, kjøkken og muligheter til å levere fra oss skitne klær til vask. Nå har vi ingen av delene. Vi har flyttet til studentlandsbyen. Her er det vesentlig enklere. All mat og drikke må vi til kantina for å kjøpe, internett må vi til biblioteket eller internettrom for å bruke, doene er hull i bakken (et svært uvant konsept for meg), og alle klær må vi skrubbe og vaske selv. Gi meg et vaskebrett!

Stian og jeg bor ikke sammen lenger. Vi bor med hver vår tanzanianske student. Men vi er naboer, vegg i vegg. Og vi skal ha noen av fagene sammen, så vi blir nok hengende rundt hverandre i en goooood stund til… Det er helt greit for meg, for Stian er en kjempekar.

Stian lærer gjerne bort sine eminente gitarferdigheter.

Det teologiske fakultetet sett fra en annen side. Det er veldig tørt her nå. Vi venter på den lille regntiden. Når den slår inn, blir det mye grønnere og frodigere her.

Jeg har noen kjempedyktige lærere. De er veldig interessante. Jeg kommer til å skrive mer om dem neste gang. Ha en fortreffelig helg!

Mungu awabariki, marafiki zangu

En gratulasjon til lillesøster

Selv om jeg har nådd en relativt “voksen” alder, iallefall til ungdom å være, så har jeg den gleden av å være storebror og gudfar til ei jente som i dag fyller ni år.

Åshild går i fjerde klasse. Hun spiller fløyte og rir på hest. Og hun elsker klær. Hun er strålende vakker, herlig og skjønn. Det er, og kommer alltid til å være, mange lidende guttehjerter i kjølvannet av hennes tilstedeværelser. Uheldigvis for dem har Åshild tre voksne storebrødre som alle vokter henne med argusøyne.

Man blir ikke så gammel før man merker at tiden går alt for fort. At Åshild blir ni år i dag er på kanten til å være skremmende. Jeg husker godt dagen da hun ble født. 8.november 2001. Jeg var femten år. Nå er jeg tjuefire. Om like mange år er jeg trettitre. Hmmm…

Gratulerer med dagen, kjære lillesøster!

Masai Mara

Masai Mara er et naturreservat sør-vest i Kenya. Det ligger helt nede ved grensen til Tanzania, like over Serengeti nasjonalpark. Serengeti er Tanzanias støste og mest kjente nasjonalpark. Masai Mara er Kenyas mest kjente naturreservat. Det er mye mindre enn Serengeti – omtrent fem ganger mindre. Men alle dyrene som går rundt i Serengeti migrerer til Masai Mara i løpet av juli-oktober, noe som gjør at det blir svært konsentrert med dyr i Masai Mara. Og alle de kjente dyrene er der. Det er savannen på sitt beste.

Vi var sju personer som dro på safari sammen. Det var oss fire studentene, og Annas familie. Vi bodde i et fantastisk hus like ved parken. Det var utrolig idyllisk, med en stor elv som bruste forbi, Masai-landsbyer omkring, afrikanske trær og skyfri himmel. Og vi hadde med oss kokk og bevertning. Det var skikkelige greier. Jeg må bare beklage hvis noen synes at superlativene kommer litt for tett i dette blogginnlegget, men sånn er det. Jeg er sørlending…

Guiden vår var en sør-afrikansk Crocodile Dundee/Indiana Jones- mann. Han het Peter. Peter var veldig erfaren, og veldig dyktig. Kona hans het Wendy, og hun var amerikansk. De var utrolig hyggelige. Og de hadde en herlig safaribil, en land-cruiser, med tre utkikkshull i taket. Vi brukte mange mange timer rundt på savannen. Og vi så det meste som kan sees. Nok tekst, her kommer noen bilder:

På vei til Masai Mara. Vi var langt ute i bushen. Langt fra by og bygd. De små barna synes det er veldig gøy når vi kjører forbi. “Wazungu, Wazungu!”, roper de. Wazungu betyr: “Hvite mennesker!”

Elefanter som gresser på savannen.

Anna har elefanter i sikte.

To elefanter.

Elleville elefanter.

Sebraer.

To hyener som er ute og leter etter mat i morgensolen.

Sebraer og gnuer i skjønn forening.

Gnuer, antiloper og aper. I bakgrunnen er det også gaseller. De er små, spretne dyr, og rovdyrenes favorittmat.

Gribbene står og speider etter mat.

Giraffer er morsomme dyr. Tror det må være de som har lavest IQ av alle dyrene, sammen med Sebraene. De tar liksom aldri hintet.

Her står en giraff midt i veien…

“Hæ!? Må jeg flytte meg…?”

Her er en giraff som prøver å gjemme seg bak et tre. For en tosk…

Vi fikk også med oss solnedgangene.

Vi besøkte en ordentlig masai-landsby. Og det var veldig autentisk. Svært fascinerende. Her er landsbyens kvinner.

Her er landsbyens menn. Han nærmeste er “sjefen” i leiren.

Vi stod grytidlig opp om morgenen, og fikk med oss to skjønne soloppganger på savannen.

Vi sto utenfor bilen og hadde morgente, men måtte skynde oss inn igjen, for en flokk på over 300 bøfler var på vei for å drikke vann. Og man har ikke lyst til å stå i veien for bøfler. De er egentlig ikke så farlige når de er i flokk. Det er når de er alene de er farlige.

Sånn som her. Gamle hannbøfler som har blitt utkonkurrert av yngre hannbøfler, og utstøtt av flokken. De er bitre, og svært aggressive. En sånn bøffel løp etter min lillebror da han var rundt og syklet i Kenya sist vinter… Godt han er sprek!

Struts. Det er heller ikke kult å tøyse med den. Strutser dreper flere mennesker i året en haier.

En krokodille i vannkanten.

En krokodille som ligger og venter på et bytte som skal komme til vannkanten og slukke tørsten.

Man vil ikke svømme i denne elva… Men hvis man er så dum og gjør det, så er det faktisk ikke krokodillen man er mest redd for…

… det er denne karen her.

Flodhesten – Afrikas farligste dyr (hvis man ser bort fra malariamyggen da. Det er jo strengt talt ikke myggen som dreper, men derimot viruset den bærer med seg). Flodhesten er det dyret som dreper flest mennesker.

En løve som ligger i skyggen og koser seg.

To løver ute på jakt. De er svært strategiske når de er ute og jakter.

Vi fikk faktisk se en vellykket løvejakt, live, in action. Det er veldig sjeldent at man får se slikt på safari. Vi var veldig heldige. Det var en liten villsvinunge som måtte bøte med livet. Moren og broren kom seg unna. Vi fikk se jakten, og drapet. Slikt ser man bare på TV.

Hun nærmer seg de hysterisk flyktende villsvinene.

De andre løvene var ikke langt unna. De kom etter og tok del i måltidet. Løvene jakter i flokk.

Helt på slutten av safarien fikk vi øye på geparden. Geparden er verdens raskeste pattedyr. Den kan løpe i over 110 km/t.

Geparden er det mest fascinerende dyret på savannen, synes jeg. Det var utrolig kult å få sett den. Her sammen med to gepardunger.

Vel, det var et langt bildeinnlegg fra safarien. Artig med dyr!

Takk til familien Spilling, deriblant Anna, som var pådrivere til denne safarien. Vi hadde det utrolig koselig, og delte noen vidunderlige øyeblikk sammen. Vi sees nok snart igjen

Takk til Einar og Anna som innkvarterte oss, og gav oss mat og drikke i rett tid.

Takk til Gud, som velsignet med godt vær, god stemning, velvillige dyr og stabilt internett til blogging.

See ya!