Noen tanker om afrikansk gjestfrihet og det norske velferdssamfunnet

En lignelse…

“En mann hørte en gang fra sine venner at de hadde sett Herren, som hadde gjestet dem. Han gikk inn i huset sitt, og ba inderlig om at Herren skulle gjeste ham også. Da svarte Herren: “Om kort tid skal jeg gjeste huset ditt.” Mannen ble oppmuntret, og vasket hele huset og gjorde det i stand. Så satte han seg ned for å vente på Herren. Kort tid etter kom det en krøpling mot huset hans. Mannen reiste seg opp, løp ut av døren og sa til krøplingen: “Bort med deg. Jeg har vasket huset og gjort det i stand, for Herren har lovet å gjeste meg.” Så sendte han krøplingen bort. Noen uker senere ble mannen utålmodig, og begynte igjen å be inderlig om at Herren måtte gjeste ham. Herren svarte: “Om kort tid skal jeg gjeste huset ditt.” Mannen ble oppmuntret, og holdt huset i stand. Så satte han seg ned for å vente på Herren. Kort tid etter kom det en hjemløs mot huset hans. Mannen reiste seg opp, løp ut av døren og sa til den hjemløse: “Bort med deg. Jeg har vasket huset og gjort det i stand, for Herren har lovet å gjeste meg.” Så sendte han den hjemløse bort. Noen uker senere ble mannen utålmodig, og begynte for tredje gang å be inderlig om at Herren måtte gjeste ham. Herren svarte: “Om kort tid skal jeg gjeste huset ditt.” Mannen ble oppmuntret, og holdt huset i stand. Så satte han seg ned for å vente på Herren. Kort tid etter kom det et lite barn mot huset hans. Mannen reiste seg opp, løp ut av døren og sa til barnet: “Bort med deg. Jeg har vasket huset og gjort det i stand, for Herren har lovet å gjeste meg.” Så sendte han barnet bort. Mannen ble fortvilet over at ikke Herren hadde gjestet ham, og ba inderlig til Herren: “Herre, du har lovet å gjeste meg. Jeg har gjort huset mitt i stand for deg, og ventet på deg. Likevel har du latt være å gjeste meg.” Da svarte Herren: “Du uforstandige mann! Jeg har gjestet deg tre ganger, men du har sendt meg bort hver gang. Din fiendtlighet har gjort deg hard og kjærlighetsløs. Derfor ser du ikke din Gud når han gjester deg.”

Hvor tror du denne lignelsen er hentet fra? Matteus? Markus? Lukas? Johannes?

Jeg må dessverre innrømme at det ofte gir en følelse av overlegenhet å komme fra vesten. Selvfølgelig gjør det det. Resten av verden ser opp til oss, og vil være som oss. Men du verden, jeg håper ikke Afrika blir som vesten. For, kanskje har vi mer å lære av Afrika enn Afrika har å lære av oss.

Mennesker i Afrika trenger hverandre. Hvis man blir syk, eller har mistet noe, eller noen, så trenger man venner og familie som kan ta vare på deg, og hjelpe deg. Hvis man sulter og sliter, så trenger man noen som kan gi deg mat og trøst. Når man blir gammel, så må man ha mennesker rundt seg som kan stelle deg. Derfor er nestekjærlighet så synlig nødvendig i Afrika. Det gjelder å knytte til seg mennesker.

Hvis jeg blir syk i Norge, så har vi et system som hjelper meg. Jeg havner på sykehus, og blir pleiet og stellet der av folk som får betalt for å pleie og stelle meg. Det er en rettighet jeg har.

Hvis jeg mister noe, eller noen, så har vi instanser som sørger for at jeg får det jeg trenger. Jeg får erstatning for ting jeg har mistet, og jeg får en profesjonell og statlig lønnet prest eller psykolog til å snakke med meg når jeg har mistet noen.

Når mamma og pappa blir gamle, og ikke klarer å ta vare på seg selv, så havner de på et gamlehjem. Jeg, og mine søsken, skal iallefall ikke bruke vår dyrebare tid på å pleie dem.

Vi takker Gud for alle velstandsordninger vi har i Norge. Alle goder vi har bygget opp i landet vårt er en sann velsignelse. Men medaljen har sin bakside også, en bakside vi ser tydelig når vi er her, i Afrika. Her er, som jeg sa, nestekjærligheten så synlig nødvendig. I Norge er nestekjærligheten satt inn i system. Vi har isolert nestekjærligheten til å være en borgerrettighet, innlemmet i den norske lov, utøvd som et profesjonelt og lønnet yrke. Og det virker så alt for ofte som om vi tror at denne institusjonaliserte nestekjærligheten er en fullgod erstatning for den som kommer fra hjerterota.

Hva er det som skurrer? Jo, det er motivasjonen som skurrer. Fra systemets side, og fra lovens side, så er det ikke noe galt med motivasjonen. Den norske stat har bygget gamlehjem og eldreboliger nettopp for å ta vare på de eldre. De eldres ve og vel er formålet, og motivasjonen. Men for de som utøver denne “profesjonelle nestekjærligheten” er ikke motivasjonen like edel. De jobber ikke på gamlehjem først og fremst fordi de ønsker å ta vare på de eldre. Hovedmotivasjonen er å tjene penger. Tjene til livets opphold. Ha et yrke, en jobb. Hadde gamlehjemmene vært basert på dugnadsånd, så hadde svært få mennesker jobbet der.

Det er ikke noe galt i å være sykepleier på et gamlehjem. All ære til de menneskene som utøver slike yrker. De gjør en fantastisk jobb. Og det er mye nestekjærlighet som utøves på gamlehjem. Jeg bruker bare gamlehjem og eldreboliger som et eksempel på en del av det norske velstandssystemet som har redusert nestekjærligheten fra å være et FORMÅL i seg selv, til å bli et MIDDEL for noe annet (å tjene penger, bygge karriere). Dette gjelder selvfølgelig ikke bare gamlehjem, men også skoler, sykehus, kirkelige stillinger (prester og biskoper), psykologer osv… Dette er baksiden med samfunnet vi har utviklet. Det kapitalistiske, progressive samfunnet. Pengesamfunnet, der alt handler om å kave seg framover i livet gjennom karrierer og suksesser, ved å konsumere penger. Vel har kapitalismen generert mye velstand, og bidratt til mye utvikling. Men den har også gjort at grunnleggende dype menneskelige verdier i stor grad har blitt omgjort fra å være ren mellommenneskeliglighet til å være middel for karrierejag og kapitalbygging.

Jeg håper folk skjønner at jeg ikke kritiserer mennesker her, eller yrker og profesjoner, verken sykepleiere eller andre institusjonsarbeidere. Jeg påpeker kun baksidene ved velstandssamfunnet vårt. Baksiden ved at absolutt alt blir satt i system. Det er kun en skarp samfunnskritikk. Jeg er egentlig svært begeistret over samfunnet vi har utviklet. Å komme fra Norge er som en lottogevinst. Vi må være ydmyke og takknemmelige for det. Men jeg synes også det er viktig å reflektere over de negative aspektene som skjuler seg bak den forgylte fasaden. Det er viktig at vi er bevisste. Vi har utfordringer i Norge også.

“Så viste Herren seg for Abraham ved terebinte-lunden i Mamre, mens han satt i teltåpningen midt på heteste dagen. Han løftet blikket, og se, tre menn stod hos ham. Da han så dem, sprang han fra teltåpningen for å møte dem, og han bøyde seg til jorden og sa: ‘Min Herre, hvis jeg har funnet nåde for dine øyne, så ber jeg deg, gå ikke videre forbi din tjener. Sett dere ikke imot at det blir satt fram litt vann, så dere kan få vaske føttene deres og hvile dere under treet. Jeg vil hente et stykke brød, så dere kan styrke deres hjerter. Etterpå kan dere gå videre, siden dere nå har besøkt deres tjener.’ De svarte: ‘Ja, gjør som du har sagt.’ Så skyndte Abraham seg inn i teltet til Sara og sa: ‘Skynd deg og gjør klar tre mål fint mel, kna det og lag kaker!’ Abraham sprang bort til buskapen, tok ut en fin og god kalv og gav den til en ung mann, som skyndte seg å lage den i stand. Så tok han smør, melk og kalven som han hadde laget i stand, og satte alt fram for dem. Og han stod hos dem under treet mens de spiste. Så sa de til ham: ‘Hvor er Sara, din hustru?’ Han svarte: ‘Her inne i teltet.’ Da sa Herren: ‘Jeg skal sannelig komme tilbake til deg etter så lang tid det tar for at et nytt menneskeliv blir til, og se, Sara, din hustru, skal da ha en sønn.’”

Lignelsen om den ugjestfrie mannen er en afrikansk lignelse. Man finner den ikke i Bibelen. Jeg fikk den fortalt da jeg var på besøk hos en afrikansk familie. Lignelsen er inspirert av bibelteksten over, fra historien om Abraham som fikk besøk av Gud. Gud gjester Abraham gjennom tre menn. Jeg tror ikke Abraham helt skjønner at det faktisk er Gud, den Allmektige som gjester ham. Men han tar imot dem, og gir dem mat. Abraham får en enorm velsignelse som følge av gjestfriheten sin.

Hvis en afrikansk familie aldri tar imot gjester, vil naboene rundt tenke: “Hva er det med det huset? Der må det ha skjedd noe siden ingen vil besøke dem, og ingen føler seg velkomne.” Man kan også tenke at huset er forbannet. Når man er på besøk hos en afrikansk familie, vil man stort sett føle seg veldig velkommen. Karibu sana! “Karibu“ er et av de ordene man hører mest i Tanzania. Det betyr “velkommen”. Hver gjest blir tatt imot med “Karibu!”. Og hver gjest blir tatt imot som en engel. Samson, min venn, sier: “Når du kommer inn i mitt hus, bringer du velsignelse med deg.” Tenk på det! Hver gjest bringer velsignelse med seg. Og som Samson sier; “man vet aldri, en dag kan det være Gud som gjester deg.”

Tenk at hvert menneske bærer med seg en velsignelse fra Gud! Og hvem vet, kanskje er det Jesus vi en dag møter…

“To menn var samme dag på vei til en landsby som hette Emmaus, som ligger seksti stadier fra Jerusalem. De snakket sammen om alt det som hadde hendt. Mens de talte slik sammen og drøftet dette, skjedde det at Jesus selv kom nær og begynte å gå sammen med dem. Men øynene deres ble holdt igjen, slik at de ikke skulle kjenne ham (…) Så nærmet de seg landsbyen som de skulle til, og han gav uttrykk for at han ville gå lenger. Men de holdt ham tilbake og sa: ‘Bli hos oss, for det lir mot kveld, og dagen er snart omme.’ Han gikk da inn for å bli hos dem. Og det skjedde mens han satt til bords sammen med dem, at han tok et brød, velsignet det og brøt det og gav det til dem. Da ble øynene deres åpnet, og de kjente ham igjen. Og han ble usynlig for dem. De sa til hverandre: ‘Brant ikke våre hjerter da han talte med oss på veien…’”

^{*Bibeltekstene er hentet fra 1 Mosebok kap. 18 og evangeliet etter Lukas kap. 24}