Finally starting what we came here to do

Da har vi endelig startet skolen. For bare noen få år siden startet skolen her midt i august, som alle andre skoler i verden. Etterhvert ble det noen ukers forsinkelser. Så ble det september. Så oktober. Og nå starter skolen i november. Det var visst på grunn av valget, som by the way den sittende presidenten vant.

For tanzanianere er det ikke så nøye når ting starter og slutter. De har ikke fellesferie, vinterferie, høstferie, og alle andre ting som gjør at august-juni blir et selvfølgelig og naturlig skoleår for oss i vesten. De har ikke noen vesentlige forskjeller mellom sommer og vinter, høst og vår. Her gror og dauer plantene hele tiden om hverandre. Solen står like høyt og like lenge i desember som i juni. Det er riktignok to regntider, en liten og en stor. Men disse er ustabile, og uberegnelige, så de skaper ingen sikre preferanser i sesongsyklusen. Det er vanskelig for oss nordboere å forstå dette. Vi er så utrolig sesonginnstilte. Vi forandrer modus etter årstid. Om høsten gjør vi oss klare til kalde og mørke dager, og gleder oss til den stemningsfulle adventstiden. Om vinteren ser vi ski på TV, tar oss skiturer, skiferier og generelt sett oppsøker snø, varme hytter, kakao og kvikklunsj. Om våren er vi yrende glade. Vi glemmer snøen og begynner å kle av oss. Det eneste vi tar med oss fra vinteren er nasjonalpatriotismen fra skisesongen, en patriotisme som kuliminerer i en voldsom nasjonalromantikk på 17.mai. Så kommer den elleville sommeren. Da er det plutselig helt andre ting som gjelder. Og sånn går året. En gjentakende syklus. Og hver årstid har sin deilige stemning. Sånn er det ikke her. Derfor er det ikke så nøye når skolen starter.

Denne forsinkelsen medfører en ulempe for oss vestlige studenter. Vi kommer til å være her gjennom mesteparten av sommerferien. Og når vi kommer hjem i august, kommer vi hjem til starten på et nytt skoleår. Ingen sommerferie på oss, nei…

Nå har vi hatt skole i fire dager. Men det er som på alle andre universitet; første uka er viet til introduksjonskurs. Alle fag starter opp med kjedelige og langtrekkelige timer der professorene forteller hvor viktige fagene deres er, hva de handler om, hvilket pensum vi skal/burde lese, osv…

Det beste med denne uka er alle studentene som er kommet. Her på Makumira studerer folk jus, lærerfag, teologi og musikk. Og det er et yrende liv. Det er ikke som på universitetet i Oslo, eller noen andre universitet jeg kjenner til. Her er det mye koseligere, og mye mer intimt. Det er en stor campus som er innegjerdet, med vakter som passer på at ikke hvem som helst kommer inn. På denne campusen bor de fleste elevene, og alle professorene og lærerne. Og det er store sosiale områder for studentene. Vi har en stor fotballbane, basketballbane, volleyballbane, håndballbane, to serveringssteder og en stor kantine der de sender det meste av europeisk fotball. Her møtes også studentene. Det er kjempeherlig. Vi treffer veldig mange hyggelige og herlige folk. Lærerne har også et utrolig bra forhold til studentene. De er tilgjengelige 24/7. Det er bare å banke på døra deres, så inviterer de deg inn i stua til en hyggelig prat, og kanskje en kopp te og litt papaya.

Det er regler her på campus. Mange regler. Det er viktig med regler. Noen av reglene Stian og jeg synes er artige er de som handler om klær. Man skal nemlig kle seg sømmelig her på Makumira. Makumira var opprinnelig kun et teologisk universitet. Og det var mye mindre. Teologistudentene her er svært ordentlige. Herrene går gjerne i skjorte og slips, hele studiedagen. Damene har kjoler, eller skjørt. Indremisjonsskjørt. Godt tildekket, men likevel pent og sømmelig. For noen år siden ekspanderte skolen. Man fikk muligheten til å studere jus og ta lærerutdanning. Nå er det bare en liten brøkdel av studentene som er teologistudenter. De fleste går på jus og lærerutdanningen. Og disse studentene er ikke som teologistudentene. De er mye “løsere” i klesveien. Der er det stramme bukser, åpne skjorteknapper og bare knær og skuldre som gjelder. Men siden universitetet har en tydelig kristen forankring, en sådan konservativ, prøver ledelsen her så godt de kan å få studentene “to dress descently.” Derfor har de regler på dette. Til og med jeg er blitt offer for disse reglene.

“Clothes should not be ripped, torn, or contain noticeable holes.” (en av reglene som gikk ut over buksa mi)

Stian og jeg er ikke helt med på kleskoden. Vi kler oss veldig cashual, som i Norge. Det er varmt her, og vi liker å gå i shorts og t-skjorte. Vi passer godt inn blandt de kule jusstudentene, eller lærerstudentene. Men selv der går mange i skjorte og slips. Afrikanere generelt synes det er stas med skjorte og slips. Dress med slips er veldig in i Afrika. Men slipset skal ikke være langt. Det holder i massevis om det rekker til navlen.

Min teori på denne kleskoden er at den stammer fra kolonitiden. Vestlige mennesker gikk mye mer i skjorte og slips før. Min farfar hadde gjerne slips på når han skulle handle mat. Iallefall skjorte. Og det var ingen andre alternativ enn dressbukse. Slik er de gamle i dag. Hvis de skal i kirken, eller på bedehuset, da er slips en selvfølgelighet. Det blir sett på som sømmelig. Og denne “ånden” dro de gamle misjonærene med seg til Afrika. Slips var det siviliserte plagget. Dette finner vi fremdeles i Afrika. Dressen og slipset representerer integritet og rettroendhet. I vesten har postmodernismen tatt knekken på slipset. Der bruker man slipset til å sjekke damer med, og for å være kul.

Bildet: En del av det teologiske fakultetet. Kapellet er i enden av veien her. I bygget til høyre, som man bare ser bittelitt av, er huset hvor masterstudentene, deriblant jeg, har klasserom

Vi har flyttet fra gjestehuset. Vi bodde der i én måned. Det var veldig fint der. Vi hadde internett, vestlig do, kjøkken og muligheter til å levere fra oss skitne klær til vask. Nå har vi ingen av delene. Vi har flyttet til studentlandsbyen. Her er det vesentlig enklere. All mat og drikke må vi til kantina for å kjøpe, internett må vi til biblioteket eller internettrom for å bruke, doene er hull i bakken (et svært uvant konsept for meg), og alle klær må vi skrubbe og vaske selv. Gi meg et vaskebrett!

Stian og jeg bor ikke sammen lenger. Vi bor med hver vår tanzanianske student. Men vi er naboer, vegg i vegg. Og vi skal ha noen av fagene sammen, så vi blir nok hengende rundt hverandre i en goooood stund til… Det er helt greit for meg, for Stian er en kjempekar.

Stian lærer gjerne bort sine eminente gitarferdigheter.

Det teologiske fakultetet sett fra en annen side. Det er veldig tørt her nå. Vi venter på den lille regntiden. Når den slår inn, blir det mye grønnere og frodigere her.

Jeg har noen kjempedyktige lærere. De er veldig interessante. Jeg kommer til å skrive mer om dem neste gang. Ha en fortreffelig helg!

Mungu awabariki, marafiki zangu