Perspektiver fra Tanzania: Den utrolige reisen

Karagwe er et lite sted i Kagera. Kagera er et distrikt nord-vest i Tanzania. Det ligger mellom Lake Victoria og Rwanda, og grenser mot Uganda i nord. Kagera er ett av 20 distrikt i Tanzania. Et distrikt tilsvarer det vi i Norge vil kalle fylke. Det var dette distriktet Idi Amin invaderte i 1978, en invasjon som forårsaket krigen mellom Tanzania og Uganda (1978 – 1979). Det var denne krigen som førte til at Idi Amin måtte flykte til Libya, til Gadafi.

Vi reiste tildlig om morgenen fra Kigali. Bussturen tok omtrent tre timer til grensen.

^{Grenseovergangen var av det vakre slaget}

Da vi hadde krysset grensa merket vi fort at vi var tilbake i Tanzania. Vi måtte ta taxi et par mil, og den ble selvfølgelig stappet full av folk; fire passasjerer i baksetet, to i framsetet og én i førersetet (sammen med sjåføren)… Dette er helt utenkelig i Kigali. Men nå skal det sies at vi nå befant oss på landsbygda. Landsbygda de luxe!

Etter en liten halvtime i taxien kom vi til et lite veikryss. Her var det et lite sentrum med noen spiseboder som vi slo oss ned ved. Det skulle visst komme en buss som skulle ta oss videre til Karagwe. Vi befant oss sør i Kagera, omtrent fire timer fra Karagwe. Men bussen kom ikke, og det begynte å gli ut på ettermiddagen. Happi fortalte at vi måtte reise omtrent halvannen time før mørkets frembrudd, for vi måtte krysse en skog, og hvis vi krysset denne skogen i mørket kunne vi bli ranet og hijacket av noen brutale ranere. Så det hastet litt. Det endte med at vi fikk en mann til å kjøre oss til Karagwe, som taxi. Men, igjen, denne taxien, en Toyota Corolla stasjonsvogn, ble fylt opp. Og det ikke med måte på! Vi var FEM passasjerer i baksetet, to i framsetet og tre bak. I alt TI passasjerer. På toppen av dette kom all bagasjen. Og vi la ut på tur til Karagwe. Etter en halvtime kom vi til en bomstasjon. Denne bomstasjonen, en helt provisorisk tilfeldig oppsatt stang, ble bemannet av to uuniformerte politifolk. De fortalte sjåføren at ti passasjerer var ulovlig og at vi måtte stoppe. Men sjåføren hadde regnet med dette, og visste hvordan han skulle komme seg ut av det. Det var bare å forhandle om en pris, så ville politifolket “glemme” det hele. Bestikkelser synes å være en helt normal praksis. Det eneste problemet sjåføren hadde var at det satt tre wazungu (hvite mennesker) i baksetet. Politiet ville ha ekstra for oss. De mente at sjåføren helt sikkert hadde fått ekstra mye penger av oss. Etter en god halvtime med forhandlinger kunne vi dra videre. Jeg aner ikke hva prisen ble…

^{Glimt fra denne halsbrekkende turen mot Karagwe}

Vi kom til Karagwe tidlig på kvelden. Vi sov i huset til Happi. Huset var bebodd av en ung dame og hennes lille sønn. Happi har ingen foreldre. Hennes far forlot tidlig mor og barn. Mor døde Happi var fjorten år, og hun etterlot seg Happi og storebroren Frank. De ble beskyttet av et danske misjonærpar som bygde dette huset til dem. Her bodde Happi og Frank sammen i mange år. Nå er Frank gift og bor i Arusha. Happi går på Makumira og tar bachelor i teologi. Ingen av dem bor i Karagwe lenger. Men det betyr ikke at huset står tomt. Som Happi sier, når verken hun eller Frank bor i huset så må noen andre bo i huset. Og det er ikke snakk om husleie her. I Afrika deler man. Sånn er det bare.

Det var som sagt på landsbygda vi bodde, i svært enkle omgivelser.

^{Venstre: huset til Happi}

^{Midten: en kirke i Karagwe. Her samles det over 400 mennesker hver søndag som synger, ber og takker Gud for livet.}

^{Høyre: to herlige smil som var med på tur da vi skulle kikke på utsikt}

Det var fantastisk å være på landsbygda. Det er et helt annet liv her enn i byene. Her er folk generelt sett fattige. De klarer seg, men de er helt avhengige av været. I Afrika blir regn sett på som en velsignelse fra himmelen. I Norge liker vi stort sett ikke regn. Vi har regn med gjevne mellomrom hele året, og foretrekker helst mest mulig sol. Her har de tørkeperioder og regntid. Det hender fra tid til annen at regntiden uteblir, eller gir alt for lite regn. Da er det stor krise på landsbygda. Derfor, på gudstjenesten, i kirkene og ellers, ber de alltid om regn.

Det er ikke så mye å skrive om Karagwe. Derfor legger jeg ut noen bilder. Klikk på bildene, så blir de store og fine Smilefjes