Den utrolige reisen – Kigali, Rwanda

^Kigali

Etter én uke i Uganda var det på tide å komme seg videre. Vi reiste tidlig på morgenen fra Kampala. Bussturen tok omtrent tolv timer. På grensen ble vi stående i to timer. Det viste seg at plastposer var ulovlig i Rwanda. Så vi måtte ut med mat og drikke, suvenirer og skittentøy, og fjerne alle plastposer. – Hva er dette for et merkelig land?, tenkte vi.

Men, du verden for et vakkert land. Et problem de har i Tanzania, Kenya og Uganda er søppel. Det flyter overalt. Spesielt i byene. I markedene og der det ferdes mye folk kan det samle seg opp hauger av søppel, og lukte skikkelig ille. Men Rwanda var et veldig rent land. Presidenten har slått hardt ned på søppelpolitikken. Det gis streng straff om noen kaster søppel i gatene. Og siste lørdag i måneden må alle innbyggerne ut og rydde i gatene sine. Da er det ryddelørdag. Fantastisk! Kigali er for eksempel mye renere enn Oslo.

Vi overnattet på et koselig lite gjestehus. Om kveldene spiste vi pizza på en skjønn italiensk restaurant. Gatene var rolige. Det var ikke mye folk ute, slik det vanligvis er i de store byene i Tanzania, Uganda og Kenya. Der virker det som om folk våkner til liv om natten. Veikantene er stappfulle av mennesker som kjøper og selger, henger sammen, diskuterer og koser seg. Men i Kigali var det ikke slik. Det var veldig stille om kvelden, som i en liten norsk by. Det gav en deilig og avslappende stemning. Det må også nevnes at Rwandas kvinner er, som ryktene i Tanzania tilsier, svært vakre.

^{Utsikt fra gjestehuset}

Happi har en venninne i Kigali. Hun var med oss hele tiden og hjalp oss rundt. Det store målet med turen til Rwanda var for meg å besøke the Kigali Memorial Centre. Vi dro dit tirsdag morgen. Vi tok hver vår boda-boda (motorsykkeltaxi – svært festlig, og, i Rwanda, svært trygt; kun én passasjer og hjelmpåbud, to påbud som ikke eksisterer i Tanzania…). Kigali Memorial Centre var en svært sterk opplevelse.

Vi fikk bare to netter i Rwanda. Jeg skal definitivt tilbake til det herlige og spesielle landet. Det ligger i høylandet mellom Tanzania, Uganda og Kongo, og er dritnydelig. Rwanda er også et land med en spesiell historie. En gripende historie.

Et par bilder fra Kigali:

Dette er Kigali Memorial Centre. Det er et minnesenter, utdanningssenter og et museum. Det ligger distriktet Gisozi, like ved utkanten av Kigali. Her ligger det over 250 000 mennesker begravet. Og stadig fylles det på med døde mennesker ettersom nye massegraver den dag i dag blir funnet…

Rwanda var et fredfullt land. Her levde det tolv forskjellige folkestammer, eller klaner. Kategoriene hutu, tutsi og twa var sosialøkonomiske klassifikasjoner innad i klanene. Hvis man var rik var man det ene, og hvis man var fattig var man det andre. Og man kunne skifte fra å være hutu til å bli tutsi når økonomien endret seg, og man steg eller sank økonomisk. Men så kom de hvite. I 1895 kolonialiserte Tyskland Rwanda, og det ble en del av Tysk Øst-Afrika sammen med nabolandene Tanzania og Uganda. Under første verdenskrig mistet Tyskland koloniene i Afrika. Rwanda ble da en belgisk koloni.

De hvite var ikke så opptatt av afrikansk kultur. De var opptatt av forskning, av å få orden på ting, og at afrikanerne skulle bli siviliserte slik som i Europa. Og de hvite begynte å måle afrikanerne. De målte panner og hodeskaller og skilte mellom menneskene. Kategoriene hutu, tutsi og twa ble gjort, på helt feil måte, til rasebetegnelser. 84% ble kalt hutu, 15% ble kalt tutsi, mens 1% ble kalt twa. I 1932 innførte kolonimaktene identitetskort. Her skulle det stå hvilken rase man var. Tutsiene, 15% av befolkningen, ble sett på som mer utviklet enn hutuer, og ble gitt mange flere privilegier. De fikk de beste jobbene og mesteparten av makten.

Rwanda ble selvstendig i 1962. Ganske fort tok radikale hutuer makten. Allerede fra 1959 ble organiserte massakrer av Tutsier gjennomført. Mellom 1959 og 1973 flyktet over 700 000 tutsier fra Rwanda, de fleste til Tanzania. I 1973 tok Juvénal Habyarimana makten ved statskupp. Han utviklet en svært fascistisk politikk mot Tutsier.

Raseskillet i Rwanda fortsatte, og propaganda ble tatt i bruk for å spre hat. I 1990 ble det borgerkrig i landet, etter at Rwandan Patriotic Front prøvde å invadere landet. Stemningen var intens. Etnisk rensning av tutsier ble smått satt i gang.

Til tross for at de visste dette, fortsatte den franske regjering å støtte regimet i Rwanda. I 1993 inngikk Frankrike en tolv millioner dollars våpenavtale med regimet Rwanda. FN gjorde igjenting, til tross for mange sterke og tydelige advarsler fra observatører i Rwanda. I 1948 opprettet FN en avdeling mot folkemord. Da hadde nettopp seks millioner jøder blitt utryddet av nazistene under andre verdenskrig. Hva i huleste som foregikk i denne avdelingen på begynnelsen av nittitallet er det ingen som skjønner i dag…

6. april 1994: President Habyarimana, sammen med Burundis president, var i ferd med å lande på flyplassen i Kigali da flyet ble skutt ned. Umiddelbart etter hørte man skudd i gatene. Dødslistene var allerede blitt laget…

De hundre dagene som fulgte er noen av de meste grusomme dagene jordkloden noen gang har sett.

100 dager – 1 000 000 mennesker ble slaktet.

10 000 mennesker hver dag i 100 dager.

400 hver time, hele døgnet gjennom.

7 hvert minutt.

Omtrent 12 % av Rwandas befolkning ble drept på 100 dager…

Og dette skjedde i min levetid, mens jeg gikk i første klasse på barneskolen! Herrefred!

Folk ble slaktet overalt. Kvinner og barn som søkte ly i kirker ble brutalt drept med kniver og masjetter, granater og gevær. Små babyer ble slengt i vegger og trødd på, kastet fra stup og levende begravd. Man måtte sikre at en ny generasjon tutsier ikke vokste opp. Barn ble ikke bare drept, men torturert. Kvinner ble tvunget til å slakte sine egne barn. Barn måtte se sine foreldre ble misbrukt, torturert og lemlestet. Overalt i gatene lå det døde folk. Hauger av døde folk.

Rwanda luktet død. Mange rwandesere sier at djevelen gjestet landet deres. Satan var løs.

Det er gripende å høre om dette, og å lese om det. Men det er viktig at vi blir konfrontert med vår egen historie. Vi mennesker er i stand til å gjøre forferdelige ting.

Og hva gjorde FN? Hva gjorde vesten? De gjorde absolutt ingenting. Verden bare stod og så på mens én million mennesker ble brutalt slaktet. Vi skulle, burde og kunne lett ha reagert før. Men som alltid; økonomiske interesser stod i veien.

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

Tenk at noe slikt har skjedd bare 17 år siden! Og tenk at vi bare satt foran TV-apparatene våre og oiet oss, og danset i den ny-nasjonalromantiske boosten fra Lillehammer-OL. Ingenting ble gjort. På senteret fikk vi se intervjuer av overlevende tutsier som fortalte at de følte som om Rwanda var på en annen planet. Ingen brydde seg om dem. FN-soldatene som var i landet var opptatte med å frakte de hvite ut av landet fremfor å hjelpe afrikanerne. Folkemordet fikk gå sin gang, helt fredfullt.

Det er rart med det. Vi mennesker tror vi er så utviklet og moderne. Men saken er at vi er verre enn vi noen gang har vært. Det synes iallefall sånn når man ser på historien i fugleperspektiv. 1900-tallet er antagelig det mest blodige århundret i menneskets historie. Århundret preges av kriger og konflinkter; første og andre verdenskrig, Koreakrigen, Vietnamkrigen, Midtøsten, balkan osv osv…, og etniske rensninger og folkemord; folkemordet på armenerne (1915 – 1918), hvor millioner av armenere ble drept med mål om å utrydde hele den armenske befolkning. Det var tyrkerne som stod bak dette folkemordet, et folkemord som idag ikke er anerkjent av verken Tyrkia eller USA med flere, på grunn av økonomiske interesser… Folkemordet på jøder under andre verdenskrig; seks millioner jøder ble drept. Folkemordet på kambodsjere under regimet til Pol Pot og Røde Khmer 1976 – 1979. Folkemordet på muslimer under balkankrigen på midten av nittitallet. Hva skjer med mennesket…?

Men Rwanda har reist seg og er på full fremmarsj i utvikling, på tross av det som skjedde for sytten år siden. Og folket lever fredfullt sammen igjen. Før jeg dro til Rwanda var jeg nysgjerrig på forskjellene mellom hutuene og tutsiene. Man kan visst se det. I de fleste steder i Tanzania er dette med stammetilhørelse en helt naturlig ting. Våre venner forteller stolt hvilken stamme de kommer fra (de bruker ordet “tribe”). Men i Tanzania er det over 120 stammer. Det er vanskelig å se forskjell på alle sammen. I Rwanda kan man se forskjell på de to stammene. Jeg ville vite hvordan. Men etter en tur i Kigali Memorial Centre så ble det svært lite viktig for meg. Det ble tvert imot til et motprinsipp. Jeg vil ikke lenger vite hvordan man kan se forskjell på disse to. Denne såkalte “raseforskjellen” har ført til at dette landet har opplevd helvete på jord. En rwandeser vi traff i Kampala, før vi dro til Kigali, ville ikke si om hun var hutu eller tutsi. Det var ikke viktig for henne. Det som var viktig var at hun var rwandeser. Alle rwandesere snakker samme språket, rwandesisk, og lever i dag broderlig og søsterlig side om side.