Den utrolige reisen – Karagwe, Tanzania

Karagwe er et lite sted i Kagera. Kagera er et distrikt nord-vest i Tanzania. Det ligger mellom Lake Victoria og Rwanda, og grenser mot Uganda i nord. Kagera er ett av 20 distrikt i Tanzania. Et distrikt tilsvarer det vi i Norge vil kalle fylke. Det var dette distriktet Idi Amin invaderte i 1978, en invasjon som forårsaket krigen mellom Tanzania og Uganda (1978 – 1979). Det var denne krigen som førte til at Idi Amin måtte flykte til Libya, til Gadafi.

Vi reiste tildlig om morgenen fra Kigali. Bussturen tok omtrent tre timer til grensen.

^{Grenseovergangen var av det vakre slaget}

Da vi hadde krysset grensa merket vi fort at vi var tilbake i Tanzania. Vi måtte ta taxi et par mil, og den ble selvfølgelig stappet full av folk; fire passasjerer i baksetet, to i framsetet og én i førersetet (sammen med sjåføren)… Dette er helt utenkelig i Kigali. Men nå skal det sies at vi nå befant oss på landsbygda. Landsbygda de luxe!

Etter en liten halvtime i taxien kom vi til et lite veikryss. Her var det et lite sentrum med noen spiseboder som vi slo oss ned ved. Det skulle visst komme en buss som skulle ta oss videre til Karagwe. Vi befant oss sør i Kagera, omtrent fire timer fra Karagwe. Men bussen kom ikke, og det begynte å gli ut på ettermiddagen. Happi fortalte at vi måtte reise omtrent halvannen time før mørkets frembrudd, for vi måtte krysse en skog, og hvis vi krysset denne skogen i mørket kunne vi bli ranet og hijacket av noen brutale ranere. Så det hastet litt. Det endte med at vi fikk en mann til å kjøre oss til Karagwe, som taxi. Men, igjen, denne taxien, en Toyota Corolla stasjonsvogn, ble fylt opp. Og det ikke med måte på! Vi var FEM passasjerer i baksetet, to i framsetet og tre bak. I alt TI passasjerer. På toppen av dette kom all bagasjen. Og vi la ut på tur til Karagwe. Etter en halvtime kom vi til en bomstasjon. Denne bomstasjonen, en helt provisorisk tilfeldig oppsatt stang, ble bemannet av to uuniformerte politifolk. De fortalte sjåføren at ti passasjerer var ulovlig og at vi måtte stoppe. Men sjåføren hadde regnet med dette, og visste hvordan han skulle komme seg ut av det. Det var bare å forhandle om en pris, så ville politifolket “glemme” det hele. Bestikkelser synes å være en helt normal praksis. Det eneste problemet sjåføren hadde var at det satt tre wazungu (hvite mennesker) i baksetet. Politiet ville ha ekstra for oss. De mente at sjåføren helt sikkert hadde fått ekstra mye penger av oss. Etter en god halvtime med forhandlinger kunne vi dra videre. Jeg aner ikke hva prisen ble…

^{Glimt fra denne halsbrekkende turen mot Karagwe}

Vi kom til Karagwe tidlig på kvelden. Vi sov i huset til Happi. Huset var bebodd av en ung dame og hennes lille sønn. Happi har ingen foreldre. Hennes far forlot tidlig mor og barn. Mor døde Happi var fjorten år, og hun etterlot seg Happi og storebroren Frank. De ble beskyttet av et danske misjonærpar som bygde dette huset til dem. Her bodde Happi og Frank sammen i mange år. Nå er Frank gift og bor i Arusha. Happi går på Makumira og tar bachelor i teologi. Ingen av dem bor i Karagwe lenger. Men det betyr ikke at huset står tomt. Som Happi sier, når verken hun eller Frank bor i huset så må noen andre bo i huset. Og det er ikke snakk om husleie her. I Afrika deler man. Sånn er det bare.

Det var som sagt på landsbygda vi bodde, i svært enkle omgivelser.

^{Venstre: huset til Happi}

^{Midten: en kirke i Karagwe. Her samles det over 400 mennesker hver søndag som synger, ber og takker Gud for livet.}

^{Høyre: to herlige smil som var med på tur da vi skulle kikke på utsikt}

Det var fantastisk å være på landsbygda. Det er et helt annet liv her enn i byene. Her er folk generelt sett fattige. De klarer seg, men de er helt avhengige av været. I Afrika blir regn sett på som en velsignelse fra himmelen. I Norge liker vi stort sett ikke regn. Vi har regn med gjevne mellomrom hele året, og foretrekker helst mest mulig sol. Her har de tørkeperioder og regntid. Det hender fra tid til annen at regntiden uteblir, eller gir alt for lite regn. Da er det stor krise på landsbygda. Derfor, på gudstjenesten, i kirkene og ellers, ber de alltid om regn.

Det er ikke så mye å skrive om Karagwe. Derfor legger jeg ut noen bilder. Klikk på bildene, så blir de store og fine

Blomene

Barna på landsbygda

Damene som bærer ting på hodet

Naturen (klikk på bildene!!!)

Nå er det bare ett lite kapittel igjen, så er det tilbake til hverdagen…

Den utrolige reisen – Kigali, Rwanda

^Kigali

Etter én uke i Uganda var det på tide å komme seg videre. Vi reiste tidlig på morgenen fra Kampala. Bussturen tok omtrent tolv timer. På grensen ble vi stående i to timer. Det viste seg at plastposer var ulovlig i Rwanda. Så vi måtte ut med mat og drikke, suvenirer og skittentøy, og fjerne alle plastposer. – Hva er dette for et merkelig land?, tenkte vi.

Men, du verden for et vakkert land. Et problem de har i Tanzania, Kenya og Uganda er søppel. Det flyter overalt. Spesielt i byene. I markedene og der det ferdes mye folk kan det samle seg opp hauger av søppel, og lukte skikkelig ille. Men Rwanda var et veldig rent land. Presidenten har slått hardt ned på søppelpolitikken. Det gis streng straff om noen kaster søppel i gatene. Og siste lørdag i måneden må alle innbyggerne ut og rydde i gatene sine. Da er det ryddelørdag. Fantastisk! Kigali er for eksempel mye renere enn Oslo.

Vi overnattet på et koselig lite gjestehus. Om kveldene spiste vi pizza på en skjønn italiensk restaurant. Gatene var rolige. Det var ikke mye folk ute, slik det vanligvis er i de store byene i Tanzania, Uganda og Kenya. Der virker det som om folk våkner til liv om natten. Veikantene er stappfulle av mennesker som kjøper og selger, henger sammen, diskuterer og koser seg. Men i Kigali var det ikke slik. Det var veldig stille om kvelden, som i en liten norsk by. Det gav en deilig og avslappende stemning. Det må også nevnes at Rwandas kvinner er, som ryktene i Tanzania tilsier, svært vakre.

^{Utsikt fra gjestehuset}

Happi har en venninne i Kigali. Hun var med oss hele tiden og hjalp oss rundt. Det store målet med turen til Rwanda var for meg å besøke the Kigali Memorial Centre. Vi dro dit tirsdag morgen. Vi tok hver vår boda-boda (motorsykkeltaxi – svært festlig, og, i Rwanda, svært trygt; kun én passasjer og hjelmpåbud, to påbud som ikke eksisterer i Tanzania…). Kigali Memorial Centre var en svært sterk opplevelse.

Vi fikk bare to netter i Rwanda. Jeg skal definitivt tilbake til det herlige og spesielle landet. Det ligger i høylandet mellom Tanzania, Uganda og Kongo, og er dritnydelig. Rwanda er også et land med en spesiell historie. En gripende historie.

Et par bilder fra Kigali:

Dette er Kigali Memorial Centre. Det er et minnesenter, utdanningssenter og et museum. Det ligger distriktet Gisozi, like ved utkanten av Kigali. Her ligger det over 250 000 mennesker begravet. Og stadig fylles det på med døde mennesker ettersom nye massegraver den dag i dag blir funnet…

Rwanda var et fredfullt land. Her levde det tolv forskjellige folkestammer, eller klaner. Kategoriene hutu, tutsi og twa var sosialøkonomiske klassifikasjoner innad i klanene. Hvis man var rik var man det ene, og hvis man var fattig var man det andre. Og man kunne skifte fra å være hutu til å bli tutsi når økonomien endret seg, og man steg eller sank økonomisk. Men så kom de hvite. I 1895 kolonialiserte Tyskland Rwanda, og det ble en del av Tysk Øst-Afrika sammen med nabolandene Tanzania og Uganda. Under første verdenskrig mistet Tyskland koloniene i Afrika. Rwanda ble da en belgisk koloni.

De hvite var ikke så opptatt av afrikansk kultur. De var opptatt av forskning, av å få orden på ting, og at afrikanerne skulle bli siviliserte slik som i Europa. Og de hvite begynte å måle afrikanerne. De målte panner og hodeskaller og skilte mellom menneskene. Kategoriene hutu, tutsi og twa ble gjort, på helt feil måte, til rasebetegnelser. 84% ble kalt hutu, 15% ble kalt tutsi, mens 1% ble kalt twa. I 1932 innførte kolonimaktene identitetskort. Her skulle det stå hvilken rase man var. Tutsiene, 15% av befolkningen, ble sett på som mer utviklet enn hutuer, og ble gitt mange flere privilegier. De fikk de beste jobbene og mesteparten av makten.

Rwanda ble selvstendig i 1962. Ganske fort tok radikale hutuer makten. Allerede fra 1959 ble organiserte massakrer av Tutsier gjennomført. Mellom 1959 og 1973 flyktet over 700 000 tutsier fra Rwanda, de fleste til Tanzania. I 1973 tok Juvénal Habyarimana makten ved statskupp. Han utviklet en svært fascistisk politikk mot Tutsier.

Raseskillet i Rwanda fortsatte, og propaganda ble tatt i bruk for å spre hat. I 1990 ble det borgerkrig i landet, etter at Rwandan Patriotic Front prøvde å invadere landet. Stemningen var intens. Etnisk rensning av tutsier ble smått satt i gang.

Til tross for at de visste dette, fortsatte den franske regjering å støtte regimet i Rwanda. I 1993 inngikk Frankrike en tolv millioner dollars våpenavtale med regimet Rwanda. FN gjorde igjenting, til tross for mange sterke og tydelige advarsler fra observatører i Rwanda. I 1948 opprettet FN en avdeling mot folkemord. Da hadde nettopp seks millioner jøder blitt utryddet av nazistene under andre verdenskrig. Hva i huleste som foregikk i denne avdelingen på begynnelsen av nittitallet er det ingen som skjønner i dag…

6. april 1994: President Habyarimana, sammen med Burundis president, var i ferd med å lande på flyplassen i Kigali da flyet ble skutt ned. Umiddelbart etter hørte man skudd i gatene. Dødslistene var allerede blitt laget…

De hundre dagene som fulgte er noen av de meste grusomme dagene jordkloden noen gang har sett.

100 dager – 1 000 000 mennesker ble slaktet.

10 000 mennesker hver dag i 100 dager.

400 hver time, hele døgnet gjennom.

7 hvert minutt.

Omtrent 12 % av Rwandas befolkning ble drept på 100 dager…

Og dette skjedde i min levetid, mens jeg gikk i første klasse på barneskolen! Herrefred!

Folk ble slaktet overalt. Kvinner og barn som søkte ly i kirker ble brutalt drept med kniver og masjetter, granater og gevær. Små babyer ble slengt i vegger og trødd på, kastet fra stup og levende begravd. Man måtte sikre at en ny generasjon tutsier ikke vokste opp. Barn ble ikke bare drept, men torturert. Kvinner ble tvunget til å slakte sine egne barn. Barn måtte se sine foreldre ble misbrukt, torturert og lemlestet. Overalt i gatene lå det døde folk. Hauger av døde folk.

Rwanda luktet død. Mange rwandesere sier at djevelen gjestet landet deres. Satan var løs.

Det er gripende å høre om dette, og å lese om det. Men det er viktig at vi blir konfrontert med vår egen historie. Vi mennesker er i stand til å gjøre forferdelige ting.

Og hva gjorde FN? Hva gjorde vesten? De gjorde absolutt ingenting. Verden bare stod og så på mens én million mennesker ble brutalt slaktet. Vi skulle, burde og kunne lett ha reagert før. Men som alltid; økonomiske interesser stod i veien.

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

Tenk at noe slikt har skjedd bare 17 år siden! Og tenk at vi bare satt foran TV-apparatene våre og oiet oss, og danset i den ny-nasjonalromantiske boosten fra Lillehammer-OL. Ingenting ble gjort. På senteret fikk vi se intervjuer av overlevende tutsier som fortalte at de følte som om Rwanda var på en annen planet. Ingen brydde seg om dem. FN-soldatene som var i landet var opptatte med å frakte de hvite ut av landet fremfor å hjelpe afrikanerne. Folkemordet fikk gå sin gang, helt fredfullt.

Det er rart med det. Vi mennesker tror vi er så utviklet og moderne. Men saken er at vi er verre enn vi noen gang har vært. Det synes iallefall sånn når man ser på historien i fugleperspektiv. 1900-tallet er antagelig det mest blodige århundret i menneskets historie. Århundret preges av kriger og konflinkter; første og andre verdenskrig, Koreakrigen, Vietnamkrigen, Midtøsten, balkan osv osv…, og etniske rensninger og folkemord; folkemordet på armenerne (1915 – 1918), hvor millioner av armenere ble drept med mål om å utrydde hele den armenske befolkning. Det var tyrkerne som stod bak dette folkemordet, et folkemord som idag ikke er anerkjent av verken Tyrkia eller USA med flere, på grunn av økonomiske interesser… Folkemordet på jøder under andre verdenskrig; seks millioner jøder ble drept. Folkemordet på kambodsjere under regimet til Pol Pot og Røde Khmer 1976 – 1979. Folkemordet på muslimer under balkankrigen på midten av nittitallet. Hva skjer med mennesket…?

Men Rwanda har reist seg og er på full fremmarsj i utvikling, på tross av det som skjedde for sytten år siden. Og folket lever fredfullt sammen igjen. Før jeg dro til Rwanda var jeg nysgjerrig på forskjellene mellom hutuene og tutsiene. Man kan visst se det. I de fleste steder i Tanzania er dette med stammetilhørelse en helt naturlig ting. Våre venner forteller stolt hvilken stamme de kommer fra (de bruker ordet “tribe”). Men i Tanzania er det over 120 stammer. Det er vanskelig å se forskjell på alle sammen. I Rwanda kan man se forskjell på de to stammene. Jeg ville vite hvordan. Men etter en tur i Kigali Memorial Centre så ble det svært lite viktig for meg. Det ble tvert imot til et motprinsipp. Jeg vil ikke lenger vite hvordan man kan se forskjell på disse to. Denne såkalte “raseforskjellen” har ført til at dette landet har opplevd helvete på jord. En rwandeser vi traff i Kampala, før vi dro til Kigali, ville ikke si om hun var hutu eller tutsi. Det var ikke viktig for henne. Det som var viktig var at hun var rwandeser. Alle rwandesere snakker samme språket, rwandesisk, og lever i dag broderlig og søsterlig side om side.

Den utrolige reisen – Kampala, Uganda

Natt til tirsdag 8.mars tok vi nattbuss fra Nairobi til Kampala. Før bussen gikk ba vi sammen om at Gud måtte føre oss trygt fram. Og du verden, at vi kom trygt fram er helt utrolig. Makan til kjøring med en sliten buss på små slitne veier. Det ble lite soving. Mye being.

Marit underveis til Kampala:

Kjære Gud! Du vet at vi bad i stad. Men jeg MÅ bare be igjen og minne deg på at du må få oss trygt til Uganda.

^Kampala

Uganda er mye frodigere enn Tanzania. Mye grønnere. Det ligger i hjertet av Afrika, ved siden av Kongo. Ekvator går igjennom Uganda. Kampala ligger faktisk midt på ekvator.

I Uganda har de demokrati, som i Tanzania. Men i begge landene er demokratiet en illusjon. I Uganda har de hatt den samme presidenten siden 1986. I Tanzania, som har vært selvstendig siden 1960, har bare ett parti regjert. Og landene er svært fattige, og halter etter i utvikling. Lederne derimot, er svært rike, og har utrolig mange privilegier. De sender barna sine på skoler i Amerika og Europa, og lever svært luksuriøse liv. Korrupsjon er en stor synd som vi alle må kjempe imot. Kristendom uten samfunnsengasjement er en dårlig deal. Det er fryktelig mange mennesker i verden som lider, og som dør på grunn av korrupte ledere som sløser bort ressursene og bruker pengene på seg selv. Det er faktisk helt utrolig hvor mye korrupsjon det er.

Uganda er landet den tidligere diktatoren Idi Amin styrte med jernhånd. I 1978 invaderte Idi Amin distriktet Karagwe, nord-vest i Tanzania. Han mente det burde tilhøre Uganda, siden det er mange stammegrupper i Karagwe som tildligere utvandret fra Uganda, og som fremdeles snakker et språk som ligger ganske nært Luganda (språket de snakker i Uganda). Tanzanias president Julius Nyerere tok opp kampen og jagde til slutt Idi Amin ut av Uganda. Amin flyktet til Gadafi i Libya.

Gadafi og Uganda har et nært forhold. Gadafi bidro i Ugandas krig mot Tanzania (1978-1979). Det sies at Gadafi er årlig i Uganda. Nå som det er krig i Libya påvirker det Uganda, spesielt olje- og gassmarkedet. Bensinprisene er skyhøye.

Nok om alt det negative i Uganda og øst-Afrika. Vi hadde det helt fantastisk i Kampala. Vi bodde hos Cris og Stella, som er venner av Stian og Marit. Du store min for noen koselige mennesker. Jeg er veldig glad for at jeg fikk møte dem. Mange ganger er jeg forundret over hvor mange fantastiske mennesker, individer, som finnes rundt om i verden. Oppriktig gode og hjertelige mennesker. I vesten har mange blitt veldig reserverte mot mennesker i andre deler av verden enn vår egen. Vi stoler mindre og mindre på andre mennesker. Jeg tror det er dette “frafallet” i medmenneskelighet som har gjort at jeg har fått en tendens til å generalisere når jeg snakker om noe negativt i andre kulturer. Dette gjelder ikke bare meg selv. Vi er mange som er flinke til å generalisere. Ofte virker det som om vi tror at det ikke finnes mennesker utenfor våre egne grenser som vi kan komme nær og bli gode venner med, som kan passe inn sammen med oss. Men du verden, det finnes nydelige mennesker over alt. Man må bare se litt lengre enn sine egne fordommer.

^{Stella og Cris. Utrolig koselige, hjertelige, gjestfrie og medmenneskelige mennesker.}

^{En marabu som speider utover Lake Victoria. Marabu er en stor fugl – om jeg ikke tar feil; i storkefamilien – som holder til i Afrika. Den norske sjokoladefabrikken Freia bruker marabu-fuglen i logoen sin. Det er et ubesvart mysterium, for selv om Freia markedsfører seg som ekte helnorsk – som i “Melkesjokolade – et lite stykke Norge” – har fuglen i logoen deres fint lite med Norge å gjøre…}

^{Venstre: Fiskere padler seg ut på Victoriasjøen}

^{Midten: Vi ble med en liten fiskebåt på tur}

^{Høyre: Stian i solnedgang}

^{Selv om kristendom er majoritetsreligion i Uganda – den Romersk-Katolske kirke er størst – er Kampala en pluralistisk by.}

^{Venstre og midten: To hindu-templer. De befant seg svært nær hverandre. Antakelig to forskjellige retninger innen hinduisme.}

^{Høyre: Gadafi-moskeen. Den største moskeen i Uganda. Gadafi bygde denne som en gave til Uganda. Tilhører sunni-islam.}

^{Bahai-tempel. Bahai er, røfflig forklart, en syntetisk monoteistisk religion. Google det og finn ut!}

Vi var i Kampala i én uke. Vi var også en tur i Entebbe, som ligger en halvtime sør-vest fra Kampala, og besøkte en dyrehage. Der fikk vi se aper, strutser, nesehorn, oter, krokodille, slanger, hyene og løve… og dromedaren.

^{Venstre: Strutseegg. Man kan, ifølge Marit, stå på disse eggene uten at de knekker. Og man trenger bare ett for å lage omelett}

Den utrolige reisen – Nairobi, Kenya

Lørdag 5. mars, på et ukristelig tidlig tidspunkt, reiste Stian, Happi og jeg fra Makumira med taxi. Det var mange studenter som reiste samtidig som oss. Men de fleste skulle sør-østover, til Dar es Salaam og Morogoro. Vi skulle nordover.

Den fem timers lange bussturen gikk fort. Vi ankom Nairobi på ettermiddagen og ble møtt av Marit. Nairobi er en svært moderne by. Det er definitivt en av de mest vestlige byene i Afrika, som Cape Town og Johannesburg i Sør-Afrika. Og det er en svær by.

Vi bodde hos Peter og Maureen, som er venner av Marit, i en liten bydel tjue minutter utenfor sentrum. Nairobi var egentlig bare en mellomstopp. Vi var i Nairobi fra lørdag til mandag kveld.

Her følger noen bilder:

Vi møtte Anna i Nairobi. Det var veldig koselig. Hun er også utvekslingsstudent fra MF. Hun studerer på St.Paul’s University i Nairobi.

Heeeerlig gjeng. Anna står bak kameraet. Hun hører egentlig også til på bildet.

Ein fin liten blome…

Den utrolige reisen

Det hele begynte en kald vinterdag i 1986, på Porsgrunn sykehus 16. januar. Der ble lille Stian født. 25 dager senere ble lille Ole født, på Farsund sykehus, 10. februar. 25 dager senere, 7. mars på Sarpsborg sykehus, ble lille Marit født. Disse tre babyene lå og skrek på hvert sitt sykehus uvitende om hva som skulle hende dem 25 år senere. Og disse tre tapre mødrene, som alle hadde født sine førstefødte, kjente ikke hverandre, og hadde ingen idé om at disse tre babyene var et fantastisk dynamisk team som skulle komme sammen i Afrika og legge ut på en ellevill reise.

Og dette hendte, 25 år senere. 16. januar 2011, ble Stian 25 år. 25 dager senere ble Ole 25 år, 10. februar. 25 dager senere reiste Stian og Ole til Nairobi og feiret Marits 25-årsdag. Og 25 dager etter at de møttes la de endelig ut på tur sammen.

Haha..

Det hendte under en middag at vi snakket om skoleferien. Stian ville gjøre alvor av planene sine om å besøke sin venn Cris i Uganda. Marit hadde også tenkt på dette. Hun kjenner også Cris. Mens de snakket heiv jeg meg inn i samtalen, og foeslo å seile over Lake Victoria. Det har jeg drømt om lenge. Jeg er slik. Som oftest burde man ikke høre på meg. Jeg drømmer mer enn jeg legger realistiske konstruktive planer. Men Marit og Stian er tøffe folk, og våget seg på tankerekken min. Jeg foreslo også å reise til Rwanda. Vår skolevenn Happi var også blant oss. Hun fattet interesse, siden hun kommer fra Karagwe, i distriktet Kagera, som ligger nord-vest i Tanzania, mellom Lake Victoria og Rwanda. Hun foreslo også å reise innom Karagwe. Alle disse forslagene ble lagt sammen til en ellevill plan, med en ellevill reiserute. Jeg må innrømme at jeg aldri hadde forestilt meg noe slikt. Mine drømmer har aldri blitt realisert så konkret så fort før.

Marit, Happi, strutsen, dromedaren, Stian og Ole

Viktig swahiliglose:   Safari   =   tur / reise

Titt titt - livstegn fra Kampala

Beklager at jeg ikke har oppdatert bloggen paa en god stund. Internett har vaert umulig paa Makumira, og vi har vaert svaert opptatte.
I begynnelsen av februar fikk vi besoek fra Marit og Solveig. Saa tok to uker med seks eksamener over.
Om omtrent ti dager kommer det et utfyllende innlegg, med bilder og tekst og morosame skildringer fra noen hysterisk elleville uker :)

Akkurat naa befinner vi oss i Kampala, Uganda. Vi har skoleferie :) Kampala er en fascinerende by. Vi foeler oss virkelig i hjertet av Afrika, paa godt og ondt. Her er det mer frodig enn paa Makumira. Vi skal vaere i Uganda en liten uke. Vi har ingen plan. Vi tar ting som det faller seg.

Vi er Stian (the MAN in my life this year), Happi (skolevenn fra Tanzania), Marit (Afrikareisende eventyrjente fra Mysen), og glade og sprudlende meg :)

Paa mandag reiser vi til Kigali, Rwanda. Saa skal vi seile over Victoriasjoen. Det blir en ellevill ferie. Og, selvfoelgelig, som seg hoer og boer (saa fantastisk morosamt det er aa skrive uten ae oe og aa - haha :) det kommer et ellevillt blogginnlegg om dette ogsaa, med elleville bilder og ellevill tekst :)

Saa paa gjensyn, kjaere kalde hvite norkser :)

Ropet fra minareten…

^{Det er onsdag kveld. Jeg sitter tålmodig og venter håpefullt på at internett skal virke. Men akk, nei. Heller ikke i dag virker det. Og jeg som hadde store planer i kveld. Vel, jeg får smøre meg med tålmodighet, og skrive litt…}

Klokken litt før fem, hver eneste morgen, hører vi bønneropene fra en moske i skogen litt nord for Makumira, mot det store fjellet. Det sies at det er en koselig, idyllisk liten landsby der oppe. Jeg har aldri vært der. Men jeg har drømt om denne landsbyen, mange ganger. Jeg tror jeg drømmer om den hver morgen, når bønneropene lyder. Det er ikke alltid jeg våkner av ropene, men jeg hører de. De er vidunderlige. Det er sang. Han synger bønneropene. Jeg elsker å ligge i sengen og høre på, selv om jeg som oftest er veldig søvnig. Det er så mystisk. Så religiøst. Så hengivent. Og alt kommer fra samme retningen som det store fjellet. Meru. Jeg tror noe urreligiøst våkner i meg, for jeg forestiller meg noe eksistensielt overnaturlig. Noe guddommelig. Noe harmonisk. Noe som kanskje kan ligne på hva de forestilte seg i Norge i førkristen tid, da de hørte lyder fra fjellene og fra havet. Midgardsormen, Vallhall, Åsgard…

Alle mennesker er religiøse. Mennesket er en religiøs skapning.

Vi var i kirken for en måned siden, da det var innsettelse av en assisterende biskop. Det var mange biskoper tilstede. Jeg la ut bilder fra dette på bloggen. Men en interessant observasjon vi gjorde oss: Midt under den lange bønnen ble menigheten “forstyrret” av bønneropene fra minareten i moskeen ved siden av. Muslimene gjorde seg også klar til bønn. Det slo oss; vi lever i et pluralistisk land.

Selvsagt, majoriteten av befolkningen i denne delen av Tanzania er kristne. Men det finnes altså en del muslimer også. Det finnes også en del mennesker som praktiserer det vi i dag kaller “African Religion”. Før-kristen religion, men som altså fortsatt eksisterer i beste velgående.

Opplevelsen minnet meg litt om da jeg var i Syria. Der er Islam den store majoriteten. Likevel har det eksistert syriske kirker helt siden Paulus’ tid. Blant verdens eldste kirker finnes i Syria. Og de to eneste små landsbyene hvor de fremdeles snakker språket som Jesus selv snakket, arameisk, ligger i Syria. Jeg har vært der, i begge to. I Syria lever kristne og muslimer i hver sine landsbyer. Man snakke om en “muslimsk landsby”, og en “kristen dal”. Men i byene, som i Damaskus og Aleppo, lever de side om side. Kirketårn og minareter ruver over bytaket. Der kan man også oppleve at kirkebønnen blir overdøvet av bønneropene fra minaretene, og at bønnene i moskeene blir akkompagnert av kirkeklokker som ringer inn til messe. Det er utrolig fascinerende, synes jeg.

Oslo er også etterhvert blitt en pluralistisk by. Iallefall Oslo-øst. Vi har flere store moskeer i Oslo, fra forskjellige muslimske retninger. World Islamic Mission er en av norges største muslimske menigheter, med over 6000 medlemmer. De holder til i en stor og vakker moské i Åkebergveien. De er sunnimuslimer. I Urtegata er det også en stor moské, som rommer enda en muslimsk menighet med over 6000 medlemmer. Moskeen er sunnimuslimsk, men er også åpen for andre muslimer, som shiamuslimer og sufimuslimer. Men den største moskeen i Norden i dag ligger på Furuset i Oslo. De som hører til der er Ahmadiyya-muslimer. De er ikke anerkjent av andre muslimer, for de tror på en senere profet, en profet etter profeten Muhammed, som de aller fleste muslimer tror er den siste og endelige profeten. Jeg synes alle nordmenn burde besøke en moské en gang. Islam er en veldig interessant religion.

I Norge er vi oppvokst med en sterk luthersk statskirke. Omtrent 85% av befolkningen er medlemmer i statskirken. Selv om den lutherske kirke globalt sett er ganske liten, omtrent 70 millioner tilhørige – samme som metodistkirken, har vi ikke følelsen av det i Norge. I Norge er det den lutherske kirke som gjelder. Skandinavia er kjent i den kristne verden som stedet hvor den lutherske kirke slo sterkest rot. I Tyskland, Luthers hjemland (som selvfølgelig da ikke var et samlet land – det besto av fyrstedømmer), slo ikke lutheranismen like godt an. Fyrstedømmene i sør forble katolikker, mens fyrstedømmene i nord ble delt mellom den lutherske kirke og den reformerte kirke.

Tanzania er også et sterkt luthersk land. Dette er hovedsaklig på grunn av tysk luthersk misjon, men også skandinavisk og amerikansk luthersk misjon. Den Evangeliske Lutherske Kirken i Tanzania (ELCT) eier universitetet jeg studerer på. Det er en sterk og solid lutherdom her. Men jeg studerer, som jeg har sagt mange ganger før, missiologi, og i missiologi forholder man seg veldig mye til global kristendom. Og anno 2011 er det spesielt to fenomener som er interessante:

1. Den katolske kirke, som, faktisk vokser sterkt i Afrika og andre steder i verden. Dette er det største kirkesamfunnet i verdenshistorien, med over 1,1 milliarder tilhørige.

2. Pinsebevegelsen, som vokser i et forrykende tempo. Pinsebevegelsen er ikke så ekklesial som den katolske kirke. Derfor er det svært vanskelig å finne tall på hvor mange “medlemmer” bevegelsen har. Pinsebevegelsen er bare en evangelikal og karismatisk bevegelse – jeg har brukt termen “vind” tidligere. En karismatisk og evangelikal vind som blåser. Og den har blåst i omtrent 105 år nå. Man regner med at pluss/minus 300 millioner mennesker tilhører pinsemenigheter verden over. Men, som jeg har sagt, siden denne bevegelsen ikke er et denominasjonskonsept, altså ikke har en ekklesial struktur, er det svært vanskelig å beregne dette tallet. Denne vinden fra pinsevekkelsen har blåst inn i de fleste kirkesamfunn. Man kaller det “den karismatiske vekkelse”. Mange menigheter, som er uavhengige menigheter, vil ikke regne seg som en del av pinsebevegelsen. Eksempler på dette i Norge er Oslo Kristne Senter, som er norges største frimenighet, og i Sverige; Livets Ord. En terminologi på disse har brukt å være “trosbevegelsen”. I akademiet kalles de “neo-pentekostale”. Men de er unektelig et resultat av den 105 år gamle pinsevinden. Den karismatiske bevegelse har i dag over 600 millioner tilhørige. Fra 0 til over 600 millioner på 105 år er helt vannvittig. Denne bevegelsen kan nå en milliard tilhørige innen 2050.

Når man ser på disse globale fenomenene forstår man hvor liten den lutherske kirke er.

Neste semester, som starter i slutten av mars, skal jeg ha et fag som handler om pinsebevegelsen i Afrika. Jeg gleder meg utrolig masse. Det er et hett missiologisk tema over hele verden i dag.

^{Peterskirken i Roma, sentrum for over 1,1 milliarder kristne. (Bildet har jeg tatt selv ;) En interessant digresjon: Peterskirken er IKKE domkirken i Roma, som mange tror. Paven, som er biskop av Roma, har ikke sitt pavesete i Peterskirken. Peterskirken ligger i Vatikanstaten, som er et eget land. Her bor også paven. Men biskopsetet i Roma, selve domkirken, er Laterankirken. Der står den Hellige Stol som paven taler fra når han taler Ex Cathedra.}

^{Yoido Full Gospel Church. Verdens største menighet med over en million medlemmer. Pinsemenigheten ligger i Seoul, Sør-Korea, som i dag er et av verdens ledende misjonsland.}

^{Venstre: World Islamic Mission i Åkebergveien, Gamle Oslo}

^{Midten: Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat i Urtegata, Grønland}

^{Høyre: Bait-un-Nasr på Furuset (Ahmadiyya-moské)}

^{Klikk på bildene og løp og besøk, kalde frosne bleke nordmenn!}

 

Beklager kjedelig blogginnlegg… Følg med i neste episode. Elleville bilder