Hver tid i livet har sin egen stemning. Men denne stemningen gir seg kun til kjenne når man har lagt tiden bak seg. Det er smertefullt, men også utrolig nydelig. Minnene blir farget med stemninger. Man kjenner aldri denne stemningen her og nå, i nuet – tidens sentrum. Det er når man ser tilbake at man kjenner hvilken stemning tiden du har lagt bak deg hadde. Du verden, det er mye god stemning i minnene.
Livet på Makumira er herlig. Vi har det godt, og er veldig opptatte med ting og tang. Vi har mange venner, og hver kveld samles vi til ett eller annet. Jeg lurer fælt på hvilken stemning disse minnene kommer til å ha. Kan jeg få en smak av den her og nå? Det kommer til å bli en vidunderlig stemning, og den kommer til å få meg til å savne denne tiden resten av livet…
Tiden ja… Den flyr av gårde. Nå er vi allerede langt uti adventstiden. Det er helt utrolig…
Advent er et begrep med en dyp mening. “Ad ventus” er latin og betyr “komme”. Ikke verbet å “komme”, men substantivet; et “komme”. Adventstiden er en ventetid, men selve ordet betyr ikke “å vente”, eller noe slikt. Det er en ventetid på et komme, Jesu komme. Og det er her ordet har sin lille dobbelte betydning. Vi leser tekser i kirken fra de gamle messianske profetiene. Jesaja 7: “Se, en jomfru skal bli med barn, og hun skal gi ham navnet Immanuel.”; Jesaja 11: “En kvist skal skyte fra Isais stubb…”; Jesaja 40: “Det lyder en røst fra ødemarken…” Tekstene som profeterer om Jesus. Vi venter på jul, når vi feirer at Jesus ble født. Men vi leser også de eskatologiske tekstene om Jesu gjenkomst. Herrens komme i herlighet. Det er et annet aspekt ved adventstiden. Jesus skal komme tilbake. 1. søndag i advent leser vi til og med tekster om Jesu komme til Jerusalem på palmesøndag som en analogi på hans kommende komme. Tenk at vi begynner kirkeåret med slike tekster! Det er spennende med advent 
Her er et gammelt vest-afrikansk bilde av Jesus. Det er fra Senegal. Jesus er avbildet som en konge. Han blir bært rundt av sine tjenere, akkurat som de ville gjort i Vest-Afrika.
I Afrika er mennesker religiøse. Afrika er på mange måter en sterk motsetning til den antireligiøse kulturen i Norge. Her er religionen integrert i alle sider av livet. Hva enn man driver med; man skal alltid be først, takke Gud. I Norge distanserer vi religionen fra de forskjellige sidene i livet, og snevrer den inn til kun å omfatte én del av livet; den ‘religiøse’ delen, eller den ‘eksistensielle’/’filosofiske’ delen. Jeg tror begrepet “helligdagskristen” er en av de umiddelbare og intuitive beskrivelsene av dagens norske spiritualitet. Selvfølgelig, begrepet er unyansert, og kanskje litt fordomsfullt. Men det sier litt om hvilken retning norsk spiritualitet drar i. Så kan man selvfølgelig diskutere hvor negativt eller positivt det er. Jeg tror ikke folk er så bevisste på dette. Jeg tror ikke folk distanserer religionen fra livene sine så bevisst heller. Det er bare slik utviklingen er. Man trenger ikke religion lenger. Man har andre ting. Og når religionen banker på sjelers hjerter, og maner dem til å åpne sine liv, sine problemer, sine synder for andre mennesker, så taper den. Slik er religionens vesen, og det harmonerer ikke med individualismens vesen som trenger seg fram. Slikt blir man veldig bevisst på når man plutselig flyttet til et religiøst samfunn som her i Tanzania. ALLE er religiøse. Vi møter selvfølgelig mennesker som er mindre religiøse enn andre, og som man aldri tror er religiøse. Likevel, religion vedrører dem, og de er svært bevisste på sin religiøse tilhørighet. I Norge finner man mennesker som er helt tomme, religiøst sett. De er verken religiøse eller antireligiøse. De snakker aldri om religion, om Gud, Jesus, himmel, død. Eksistensielle spørsmål er ikke aktuelle for dem. Det interesserer dem ikke. De virker ikke å ha noen motforestillinger mot religion heller. Det vedrører dem ikke. De lever selvfølgelig i en norsk kultur, og feirer jul. Men det er ikke mer enn nisser, juletre, julemat og julegaver, og kanskje julesanger og romjulskalas. Herav ordet “helligdagskristen”. Selv liker jeg ikke dette ordet…
Norsk spiritualitet – et interessant fenomen. Trenger vi vekkelse? Bevissgjøring? Eller må teologien forandres? Hva mener folk om dette? Jeg er svært nysgjerrig
Jeg anbefaler alle å lese Stians utmerkede samfunnskritiske blogginnlegg:
http://holtskog.blogspot.com/2010/12/de-svpte-ham-og-la-han-i-en-bokhylle.html
Vennligs kommenter på den også!
Vår nye fotballkarriere
Det er travle dager her på Makumira. Studiene tar sin selvfølgelige tid, men også fritiden er som regel okkupert. De har startet fotballiga her, interclass competition, og hver dag klokken 16 er det kamp. Vi spiller omtrent to kamper i uken. Stian og jeg er på Theology/Music Team. Vi har bare ett lag, sammen med musikk. Teologene og musikerne er ikke blant de mest sporty menneskene her. De er late og uatletiske. I fjor kom teologilaget på sisteplass. Den beste kampen de spilte tapte de 7-0. I år var det ingen som regnet med teologene. Til og med professorene har gitt oss tommelen ned. Stian og jeg bestemte oss for å gjenreise æren blant de gudfryktige, og startet første kampen i forsvar. Vi spilte deffensiv fotball, og rodde i land et 1-0 tap mot Education 3, som var laget som vant cupen i fjor. Målet de fikk mot oss var på en feilaktig dømt straffe. Vi hadde også en straffe i løpet av kampen, men spissen vår bommet. Vi kunne vunnet. Det er ny rekord! Andre kampen gikk ikke så bra. Jeg spilte omtrent fem minutter, så fikk jeg krampe i lårmusklene. Huff… De stakkars gamle musklene har ikke blitt brukt skikkelig de siste årene. Jeg føler nesten at jeg begynner å bli gammel. Så, per i dag har jeg status som skadet. Vi tapte kampen 5-1 mot Education 2. Oppdatering fra vår nye fotballkarriere kommer. Jeg er på bed(r)ingens vei 
Fra fotballkampen mellom Education 1 og Law 1. Education 1 vant 5-0. De er favoritter til å vinne hele ligaen.
Stian og William er samstemmige supportere av Manchester United. Jeg heier på Liverpool.
Misjon topp 3
Når det gjelder misjon, så er kristendom et svært vellykket prosjekt. Kristendom er i 2010 regnet som en afrikansk religion. du finner kirker overalt. De må nok belage seg på å dele kontinentet med Islam, som også er svært utbredt. Men kristendom har fått et sterkt feste i de fleste land sør for Sahara. Det er svært lite vestlig misjonsvirksomhet igjen her nede. Kirkene lever og ånder selv, og de vokser i et forrykende tempo. Afrika har til og med begynt å sende misjonærer tl Europa. Jeg studerer disse fenomenene, og det er hyperinteressant!!!
Stian og jeg var nok en gang på gudstjeneste i en utkantskirke, denne gangen på andre siden av Arusha. Vi ble invitert av presten, som vi studerer sammen med. Gudstjenesten varte i fire og en halv time. Det var stappfullt. Bildet til høyre: Folk samles utenfor kirken for å synge litt… Noen som kan finne presten?
Fotball er også et svært vellykket misjonsprosjekt. Det kommer på andreplass på min liste. De aller fleste herrene her er fotballinteresserte. De samles foran skjermene når det er kamper uti den vide verden, og de spiller fotball selv. I de seneste dagene har det vært Tusker cup i Øst-Afrika. Det er en fotballcup mellom afrikanske land mellom Kalahari og Sahara. Øst- og Vest-Afrika. Tanzania vant hele cupen, noe som var veldig stort. Folk gikk helt av hengslene. De slo Uganda på straffesparkkonkurranse i semifinalen, og Elfenbenskysten 1-0 i finalen. Himmel og hav… Snakk om fotballfeber. Og når det er Premier League- kamper, spesielt for Liverpool, Man U, Arsenal og Chelsea, så er det full kantine. Også Champions League, Europa League og spansk fotball, spesielt Barcelona og Real Madrid.
På tredjeplass på lista mi kommer vel Coca Cola eller noe sånn… Coca Cola er også overalt…
Noen bilder:
I de sene aftenstunder…
Pastor Lekashu, som vi studerer sammen med, og en av menighetens evangelister. I Tanzania samarbeider prestene og evangelistene nært, noe de ikke gjør i Norge. Evangelistene deltar på gudstjenesten, preker noen ganger og hjelper til, mens prestene har den tradisjonelle lutherske presterollen: forvalting av ord og sakramenter.
Konfirmantene blir iherdig bedt for.
Når det er konfirmasjon, skal alt filmes og dokumenteres, og selges. Det er big business.
Barna blir veldig utålmodige etter fire og en halv time på kirkebenken. Iallefall når de voksne aldri slutter å be.
Makumira i solnedgang…
Regntiden gir grønne og frodige omgivelser. Det lange bygget på bildet er biblioteket på Makumira. Det er et av de beste bibliotekene mellom Sahara og Sør-Afrika. Vel, det sier egentlig ikke så mye om biblioteket. Det sier mer om alle andre bibliotek i regionen, eller om lesekulturen her nede. Likevel, det er et bra bibliotek.
Studiene
Det har kommet en del spørsmål om studiene mine. Folk virker å være nysgjerrige på det. Det er jo hyggelig, det Jeg studerer masterfag i missiologi. Jeg tar følgende fag med følgende professorer:
M611: Introduction to Missiology – Dr. Andreas Heuser
M612: Biblical Bases for Mission and Evangelism – Biskop Emeritus Erik Vikström
M613: Theology of Religion – Dr. Heuser
M614: Theology in Developing Countries – Dr. Heuser
M615: Evangelical Lutheran Church of Tanzania Missionary Fields and Programmes – Dr. Sylverster Kahakwa
M712: Theology of Mission – Biskop Vikström
Fagene er utrolig interessante og inspirerende, og lærerne likeså. Dr. Heuser har PhD in Missiology fra Universitetet i Heidelberg, og gir oss veldig spenstige og interessante tekster som vi diskuterer i klassen. Biskop Vikström har PhD i systematisk teologi, og har jobbet i 24 år som biskop i det svensktalende bispedømmet i Finland. Dr. Kahakwa er tanzanianer, og har PhD fra Makumira og Tyskland. Akademisk sett representerer dette året et gjennombrudd for meg:
Da jeg valgte missiologi som studieretning, hadde jeg en helt annen forestilling av hva det var jeg bega meg ut på. Men ettersom forelesningene har gått, og pensum har blitt konsumert, har dørene åpnet seg for meg. Jeg vet nå hva jeg skal med livet mitt. Det er sannelig ikke verst
Mine perspektiver på Stians møte med svart mamba
I forrige uke hadde Stian en stor svart mamba utenfor døren av rommet sitt. Han fikk til og med sett den før den ble slått igjel av den tapre vaskekonen som jobber her. Han ringte meg med en gang, for han vet at jeg liker farlige slanger. Svart mamba er en svært farlig slange. Det er en av de farligste slangene i Afrika. Men den er veldig sky, så det er utrolig sjeldent at folk blir bitt av den. Den sees rundt her, fra tid til annen, i hagene til folk. Det har faktisk aldri skjedd i Makumiras historie at noen har blitt bitt av slange innenfor campus. Men det KAN skje. Og hvis det skjer, at man blir bitt av en svart mamba, så er man ille ute. Stian skrev på bloggen sin at man kan dø etter bare en time. Hvis man har en time på seg, så er man heldig. Hvis en svart mamba biter deg, så har man som regel ikke mer enn 20-30 minutter. Det kommer selvsagt an på hvor den biter deg, og hvor mye gift den gir fra seg. Men svart mamba er den raskeste slangen i Afrika, og den er svært sterk. Den kan reise seg opp og se deg inn i øynene. Og når den biter, så biter den gjerne flere ganger. Dette gjør den til en av de mest dødelige slangene i Afrika, og i verden generelt. I fordums tider, da de første kolonialistene inntok Afrika, ble et bitt fra en svart mamba sett på som en sikker vei til en pinefull død. Ble man bitt, så døde man. Uansett. Vi har også andre farlige slanger her, som kobra og grønn mamba.
Litt skremselslesning… Det har våre mødre godt av. De må vite hvor tapre sønner de har som lever i slike livsfarlige omgivelser 
Apropos våre mødre; de fortjener litt linjeplass her. I dag (16.desember) fikk vi begge post fra våre mødre (dvs. våre familier). Og du verden, det var kjempekoselig. Bøker, julehefter, sjokolade, munnspill/munnharpe, brev og dikt osv… Vi takker så hjertligst for gavene! De var kjempefine. Vi ble rørt sønder og sammen. Etter middag, før volleyballkampen, hadde vi en liten seanse på rommet mitt, med julemusikk, gaveåpning og mimring. Det var herlig!
Dikt fra lillesøster… stands for itself!
Bwana asifiwe! 
