Absorbing knowledge

Den første måneden her på Makumira gikk veldig sent. Vi var helt alene, og hver dag gikk vi rundt for oss selv, prøvde å holde oss i aktivitet (noe vi klarte), prøvde å gjøre oss kjent i området her (noe vi også klarte). Denne måneden vi har lagt bak oss har derimot gått vannvittig fort. Dagene og ukene flyr av gårde…

Vi studerer dagen lang. Vi har forelesninger om dagen, gjerne én eller to. Resten av tiden bruker vi stort sett på biblioteket. Vi har noen utrolig givende fag, og vi leser spenstige og interessante tekster. Stian har endelig landet timeplanen sin. Han får hele dette året godkjent i cand.theol.- graden sin. Takk Gud! Jeg har for min del funnet den endelige retningen på min mastergrad, en retning jeg er svært tilfreds med. Takk Gud for det også! Vi har begge mye å lese, og en del oppgaver å skrive, og en del småprosjekter vi skal fremføre for klassen. Det er mye å holde styr på. Men Stian og jeg samarbeider utmerket, og professorene her er utrolig hjelpsomme og tilgjengelige, så alt i alt ser det ut til at dette året kommer til å bli svært fruktbart, sånn akademisk sett. Vi kommer veldig kloke hjem i august…  

Som nevnt tidligere; det er mange utfordrende situasjoner man møter her. De aller fleste av disse viser seg å være veldig morsomme. Stian bor for eksempel sammen med en tanzanianer som liker å stå opp veldig tidlig for å be høyt og tydelig. Til og med jeg kan høre ham om morgenen, og mellom oss er det en vegg. Stian skjønte ikke helt hvordan han skulle takle dette i begynnelsen, men nå har han slått seg til ro med det. Det er bare sånn her… Dessuten er det en muslim i en moske en eller annen merkelig plass oppe i skogen nord for Makumira som liker å synge fra minareten klokken 05:00 om morgenen. Og ikke nok med det, i disse dager, i regntiden, er det noen store frosker i de fuktige åkrene rundt her som kvekker høyt i kor, hele natten lang. Men, tross alt, vi sover som lam…

En annen festlig ting er de moralske kodene, særlig hva angår klær. Her faller Stian og jeg helt igjennom… Stian fikk en streng formaning om å kle seg mer sømmelig da han møtte opp på korøvelse i kirken iført shorts. Han hadde på seg en fin rød rutetete shorts som nådde sånn omtrentlig til knærne. Men nei, det spilte ingen rolle hvor fin shortsen var, eller hvor mye den dekket. I kirken skal man ha bukse. Det var kanskje sånn i Norge også for 40-, 50- år siden? Iallefall i pietistiske lavkirkelige miljøer. Men i Norge er det ikke tropisk. Det er det her. For oss er det helt naturlig å gå i shorts når det er varmt. I Tanzania er det bare barn som går med shorts.

Vel, nok tekst, her er noen bilder fra vårt elleville liv:

Stian studerer…

eh… ja… Stian studerer ofte…

Vi studerer igrunnen hele tiden…

nei, forresten, ikke hele tiden… Om kveldene gjør vi helt andre ting. Stian spiller i lovsangsteam. Her fra en lovsangskveld. Hundrevis av studenter deltok. Lovsang i Afrika er ikke å stå stille på plassen sin, med armene i været og se salig ut. Lovsang i Afrika er dans og jubel. Det var dessverre for mørkt i salen til at jeg kunne ta et bra bilde av det.

Vi ser veldig mye fotball. Her fra El Clásico (Barcelona – Real Madrid) sist mandag. Når det er store fotballkamper slik som denne, er det stappfullt av mannfolk i kantina. Kvinnfolk holder seg som regel langt unna…

Vi har en eksotisk skolevei… Dette er inne på campus. Her er det slanger, øgler og apekatter.

See ya!