Blod på hendene…

Jeg tenker for tiden… Det er mye å tenke på. Mange ting som jeg ikke forstår, og som ikke er helt på plass.

En av tingene jeg ikke forstår er hvordan én mygg alltid klarer å komme seg inn bak myggnettet mitt om natten, og våkne meg med sin blodtørstige zzzumming, og hvordan den alltid klarer å gjemme seg når jeg våkner og lyser etter den med mobilen for å prøve å finne den. Når jeg finner den er det som regel for sent. Jeg dreper den, men blir full av blod på hendene. MITT blod. Herrefred!

På onsdag skal jeg ha morning devotion i kapellet. Jeg skal holde en liten preken, og lede liturgi. Men jeg har fått en litt vrien bibeltekst. En tekst om endetiden. Vel, som pinsevenn har jeg jo hatt mine utallige timer på kirkebenken foran predikanter, evangelister og bibellærere som har lagt ut om det ene og det andre om endetiden, om trengsler, bortrykkelser, antikrister, dyrets merke og andre kuriøse ting som etter sigende skal skje i nær framtid, og hvor viktig det  er å ha olje på lampene. Pinsevenner vet det meste om endetiden. Noen vet til og med begivenhetenes år, og dato. Andre vet hvem som er antikrist. Men én ting er alle pinsevenner enige om; endetiden kommer fort, og snart.

Teksten min er hentet fra 1 Tessalonikerbrev 5, 6-9. Den handler om å holde seg våken. Om å oppføre seg fint og sømmelig. Om å leve i lyset, og ikke i mørket. Konteksten versene står i, handler om endetiden. Paulus skriver om Jesus som plutselig skal komme i sky, som en tyv om natten, og hente alle de troende til himmelen. “Snart så brister skyene, han komme skal igjen, brudgommen fra Golgata skal hente bruden hjem…” som jeg gjennom hele oppveksten hørte Egil og Arne synge gjennom farmors kassettspiller. Og, “Snart kommer Jesus igjen, er du da rede, min venn?” som Åge Samuelsen synger. Akk, om jeg bare kunne gjøre som hjemme, synge en Åge…

Samme dag, bare noen få timer etterpå, skal jeg ha en stor class presentation. Jeg har gjort masse research, lest gamle misjonsdokumenter og virkelig dykket dypt i emnet. Men det er ikke helt på plass ennå. Jeg må lese mer…

Med én gang jeg er ferdig med prosjektet må jeg videre på tre nye prosjekt. Alle disse må bli ferdige om halvannen uke. Da får vi et ellevilt besøk fra Norge. Hurra!

Imens jeg leser og tenker kan dere nyte noen fantastiske bilder fra Makumira klikk på bildene, så blir de store og fine.

Vi prøver å rekruttere MF-studenter til Makumira neste år. Ingen har søkt. Vi gjør et desperat forsøk:

Velkommen til Makumira!

I den førkristne tid trodde man at gudene bodde i fjellene. Etter at vi kom til Makumira har vi forstått mer og mer hvorfor. Selv om vi kommer fra Norge, et vakkert land med mange høye fjell og fjellkjeder, er det ingenting som kan sammenlignes med Makumira. Det enorme fjellet som ruver over universitetet er virkelig som en gudeheim, som et Valhall. Hvis Gud noen gang har bodd på jorden, må Mount Meru vært et av de bedre husene hans…

Makumira ligger på omtrent 1300 meters høyde over havet. Likevel er det godt over 3000 meter opp til Mount Meru. I Norge er det høyeste fjellet, Galdhøpiggen, “bare” 2469 meter over havet. Meru er 4566 meter høyt.

Klikk på bildet. Her, i dette bygget, bor de fleste jentene på universitetet, bortsett fra de som bor utenfor campus. I bakgrunnen ser vi Kilimanjaro. Det er over 1300 meter høyere enn Mount Meru. Og, fra stedet bildet er tatt fra, er det mange mange mil til Kilimanjaro (5895 m.o.h.). Det er svært!

Dette bildet er hentet fra Makumiras hjemmeside. Det strides blant studentene om det er photoshoppet eller ikke. Men på klare dager, før disen har steget opp i luften, kan man se Kilimanjaro ganske klart. Jeg vet ikke. Vi har ikke sett Kilimanjaro SÅ klart før. Men kanskje vi får sett det slikt en vakker dag.

I Moshi, byen som ligger ved foten av Kilimanjaro, ser man det selvsagt klart og fint.

Her, i dette lille koselige huset, har Stian og jeg klasserom. MTh 1 room. Her lærer vi om bibelske grunnlag for misjon og evangelisering, misjonsteologi, kontekstuelle teologier og kristologier, teologi i utviklingsland osv… Vi liker oss her

Forresten: vi har alltid trodd at våre korte navn ikke var vanskelige å integrere i swahilifolkets vokabulær. Men SÅ feil kan man ta. Vi har, i løpet av fire måneder, fått mange rare navn av folk, som enten feiler når de prøver å uttale/skrive navnet vårt, eller som bare finner på et helt annet navn… Her et utvalget av navn vi har:

Ole: Ule, Ulle, Olle, Hule, Haule, Huley, Ule chakula, Ule mboga, Ule chapati mishkak na soda moja, chakachua, (og best av alt:) Mr.Liverpool

Stian: Stan, Stean, Stiinn, Stjann, Don Juan, Kelvin

Nyt vinteren, kjære nordboere!

På gjensyn!

Lykkelige dager, og triste dager…

Lykkelige dager

Vi er inne i en travel periode. Det er mye som skal gjøres. Eksamenstiden nærmer seg styggfort, og innen den tid skal vi ha levert alle oppgavene. For øyeblikket holder jeg på med en oppgave om tanzaniansk misjonshistorie. Det er veldig interessant.

Ikke så alt for mye har skjedd siden sist. Dagene løper, og flyr. Vi har for lengst dannet oss et hverdagsmønster. Vi har måttet innse at vi, på tross av sterk motvilje, spesielt fra min side, er vanedyr. Er det ikke slik vi alle er? Vi søker alltid det trygge og kjente. Og jo eldre vi blir, jo flere vaner legger vi til, og jo færre sjanser tar vi.

Bla bla bla… Har ikke noe bedre å skrive om. Vel, jeg kunne egentlig skrevet i evigheter. Det jeg studerer her, og det jeg leser, er utrolig interessant, og har gitt meg mange fantastiske perspektiver. Men jeg skal spare dere nordmenn for teologisk nerdeskriving. Jeg slenger heller ut noen bilder og forklarer litt

Apropos om å bli eldre; 16.januar hadde Stian bursdag. Vi stelte i stand en liten markering og overrasket ham. Som dere kan se på bildet i midten; det er mye Manchester United- rødt. Litt for mye etter min smak. Så jeg kjøpte en rosa ManU- drakt til Stian, i fantastisk “made in taiwan”- kvalitet. Håper virkelig den kommer til å slå an.

Stian fylte 25 år. En hederlig alder. 25 dager etter at Stian fylte 25, fyller jeg 25 gøy med 25!

 

Stian har fått bursdagspost, med brev og… kake…!? Javisst. Stian fikk kake i posten. En deilig fruktkake som pappaen til Stian hadde laget. Etter nesten to uker i posten fant den veien til Makumira. Den smakte nydelig!

Vi har fått nytt tørkestativ utenfor huset vårt. Det trengs. Fredag og lørdag vasker studentene klærne sine. Stian og jeg vasker klær på lørdag. Som regel er det stappfullt på tørkesnorene. Vi har til og med kjøpt snor, og bidratt til omtrent 30 meter ekstra tørkeplass. Men disse fylles fort. Derfor var det stor glede da tørkestativet kom. Det er ikke satt opp ennå. Men, der de har laget plass til tørkestativet er det mye skygge. Skyggen kommer fra noen svære trær som står og blomstrer. Løsningen: ekstrem nedkutting. Universitet leide en lokal trekutter, omtrent femti år gammel, og han har de siste dagene klatret opp og ned i disse høye trærne, med tau og sverd, og kuttet greiner. Hver gang jeg har gått forbi har jeg fått frysninger. Mannen er 20 meter over bakken, uten sikring, barbeint, og hogger med sverdet sitt. Han koser seg der oppe. Mange ganger skjønner jeg ikke hvordan han har kommet seg opp. Han har ikke stige. Bare tau og sverd. Jeg synes det er svært fascinerende. Jeg roper opp til ham: “Pole na kazi!” Det er noe man sier til folk som arbeider. Han ser ned på meg og roper: “Asante! Karibu!” Karibu betyr velkommen…! Jeg ler. Han ler også. Så hogger han videre…

Triste dager

De siste dagene har vært tøffe for mange av studentene som studerer law og education. De er avhengige av lån fra staten for å finansiere skolegangen, og disse lånene har de rett på. Men pengene har ikke kommet. Det sies at pengene er brukt opp, på president Kikwetes valgkampanje. Altså, statlige midler. Mange av studentene har i lang tid sultet og lidt, og hvis de ikke får pengene snart, får de ikke ta eksamen. Dvs. at alle midlene foreldrene har bidratt med – vi hører mange rørende og beundringsverdige historier om familier som har ofret mye for å sende de unge på universitet – blir til ingen nytte. Det er som å spyle sårt tiltrengte penger ned i dass. Det er veldig tøffe situasjoner for mange studenter. Vi på teologisk fakultet er ikke berørt av dette, og spesielt ikke vi som er utvekslingsstudenter. Men vi har mange venner i law og education, og vi føler og ber med dem.

Det toppet seg i dag (25.januar). Studentene streiket og startet dagen med demonstrasjoner. De samlet seg utenfor kontoret til hun som kalles “Dean of students”, deres link til myndighetene, og krevde svar. Siden forflyttet studentene seg – de var over tusen i tallet – til hovedporten, og ut til veien. Der blokkerte de hovedveien i over en halv time. Denne veien er svært viktig. Det er veien mellom Arusha og Moshi, hovedveien mellom Dar es Salaam og Nairobi. Etter en halv time med blokkering kom politiet. Studentene løp med en gang de så politiet, i alle retninger. De fleste av dem løp inn på campus. Det første politiet gjorde da de kom var å skyte gassbomber og tåregass etter de løpende studentene. De løp ut av politibilene og jaget studentene. Studentene svarte med å kaste steiner. Noen studenter ble slått og banket av politiet. Omtrent 20 studenter ble arrestert. Politiet kjørte inn på campus og jaget studenter. Studentene ble veldig redde, og veldig sinte.

Vi så ikke så mye til dette. Vi hadde forelesninger. Alt gikk som normalt på teologifakultetet. Men vi hørte alt. Folk som ropte og skrek, skudd, og røykbomber. Midt i en av forelesningene så vi at mange studenter kom løpende opp. Politiet kom etter. Og det var ikke vanlig politi. De lignet mer på militærpoliti, med sine hjelmer og maskingevær. Og de jaget studentene rundt.

Som jeg nevnte; det var ikke alle studentene som løp inn på campus da politiet kom. Mange studenter løp andre veien. Og politiet jaget dem også. Vi hørte om studenter som hadde løpt mange kilometer, over bekker og jorder, med politiet i hælene. Helt texas.

Det gode med dette var at nasjonal TV var til stede. I kveld fikk hele nasjonen rapport om hva som skjedde på Makumira, til stor jubel fra de over to hundre studentene som så nyhetene i cafeteriaen. Saken var en av hovedsakene på nasjonal TV.

Det triste med dette er at dette er et nasjonalt problem. Og slike demonstrasjoner skjer nesten hver dag, i forskjellige universiteter i Tanzania. Midlene studentene har rett på er brukt opp, på blant annet presidentens valgkampanje. Myndighetene, eller det såkalte “loan board”, påstår at de har betalt ut pengene, og at universitetene selv sitter på pengene. I så fall er det korrupsjon i flere nivå enn hva noen tror.

Det er mange følelser i sving blant studentene. Mange av våre venner lider, selv om de ikke vil vise det til oss. Det er ikke lett. Hva kan man gjøre?

Salam!

Smooth start på elleville totusenogelleve

Vi er godt i gang med et nytt år. Det er lite som skjer på Makumira. Vi leser, skriver og går på forelesninger. Det er ikke så alt for lenge til eksamenstiden (begynner mot slutten av februar), så vi begynner å ane presset. Men det er jo ikke vits å ta helt av sted. Jeg har aldri hatt den evnen; å grue meg til eksamen. Jeg sover som en baby natten før eksamen. Min egen teori er at jeg er alt for dum til å skjønne alvoret med eksamen. Når jeg sitter på pulten og venter på at oppgaven skal bli lest opp, kan det av og til dukke opp noen små skjelv i nervene. Men som regel uteblir de. Kanskje de dukker opp her?

Vi har hatt en smooth start på året. Folk tumlet seg sakte men sikkert hjem fra juleferie, og skolen startet forsiktig. Stian og jeg har kommet godt igang med rutinene igjen. Vi har planene klare.

Studiene våre er utrolig interessante. Jeg er veldig glad for at jeg valgte å ta et år her nede. Allerede, etter bare noen få måneder, har oppholdet vært retningsgivende for meg. Det store problemet mitt er hva jeg skal gjøre til neste år. Jeg har fått tilbud om å ta enda et år her nede, og skrive masteroppgaven her. Det hadde vært utrolig gunstig for meg, og et enormt viktig år. Jeg sitter i tenkeboksen…

Slenger ut noen bilder:

^{Det er stort sett fint vær her. Men plutselig kan det komme en byge, og da er det ikke måte på…}

^{Det var innsettelse av en ny assisterende biskop i en av de lokale menighetene. Stian, Johanna og jeg tok turen. Og se, det var stor stas.}

^{Det var i denne kirken det foregikk. Legg merke til den lille kirken til høyre for den store. Det var ikke mange år siden denne kirken var for liten, og at de bygget ny og større kirke. Nå er snart den nye kirken også for liten. Det er kirkevekst i Tanzania.}

^{Kirken ligger i dette strøket, i Kimadolu, en liten bygd like øst for Arusha.}

ELCT (Evangelical Lutheran Church of Tanzania) er det største kirkesamfunnet i landet. Det er en stor og selvstendig kirke. Og den vokser fort. Men den største veksten blant kirker i Afrika (og i verden forøvrig) er alle de pinsekarismatiske kirkene som spretter opp. De kalles ofte for “mushrooming churches” fordi de gror og spirer overalt. Mange av disse er svært omstritte. Pinsebevegelsen er, som navnet tilsier, kun en bevegelse. Det er ikke et organisert kirkesamfunn i likhet med ELCT, den katolske kirke, den anglikanske etc… Alle kirkene er selvstendige. Derfor er selve begrepet “pinsebevegelsen” et vanskelig begrep. Og derfor har også mange mennesker fordommer mot alle menigheter som kaller seg pinsemenigheter, fordi de kjenner til en pinsemenighet som av en eller annen grunn er omstritt. Litt historie:

I 1906 startet en vekkelse i et gammelt hus i Azusa Street i Los Angeles. Her ble begrepet “åndsdåp” kjent. Tungetale og “born-again”-opplevelse var sentralt i denne vekkelsen. Allerede i 1907 kom vekkelsen til Europa, til Norge, gjennom metodistpastoren T.B.Barratt. I dag, over hundre år senere, merker man fortsatt “vinden fra Azusa Street”. Man merker den faktisk mer enn noen gang, globalt sett. Men man må være forsiktig når man omtaler pinsebevegelsen. Det er, som sagt, ikke noen overordnet struktur i den, eller noen bestemt bekjennelsesteologi som spres. Det er bare denne karismatiske vekkelsesvinden fra Azusa Street som blåser. Og menighetene som har fått liv gjennom denne vinden kaller vi som oftest pinsemenigheter. De er svært forskjellige verden over. I Chile har de for eksempel en pinse-metodistisk kirke. I Norge og Sverige er pinsebevegelsen mye mer strukturert enn andre steder. I USA har man “Assemblies of God” og “Church of God” som to store “kirkesamfunn”, begge pentekostale (pinsebevegelse). Menigheter som selv definerer seg som utenfor pinsebevegelsen, kalles i akademiet for neo-pentekostale menigheter. Ofte er også begrepet “trosbevegelse” brukt. Eksempler på dette er Åge Åleskjær og Oslo Kristne Senter i Norge, Ulf Ekman og Livets Ord i Sverige og Benny Hinn Ministries i USA. De vil ikke identifiseres som del av pinsebevegelsen. Men de er unektelig en del av pinsebevegelsen. Vinden fra Azusa Street. I Afrika kaller vi også mange av disse kirkene for African Independent Churches.

Vel, det var nok om pinsebevegelsen. Jeg er selv temmelig pinsevenn, og har bachelorgrad i pentekostal teologi og historie, så jeg kunne vel nesten skrevet en liten bok om dette. Bare nesten.

Så var det flere av disse bildene da…:

^{Stian og Johanna prøver å få med seg så mye som mulig av prekenen. De er veldig dyktige i swahili blitt. Johanna er, for de som ikke har fått det med seg, tysk. Hun går i klassen vår, og er en sylskarp teolog. Hun har studert ved Universitetet i Heidelberg.}

^{Her ser dere tre av seks kor som bidro på gudstjenesten. De tre andre satt på andre siden. Det var også et messingorkester tilstede. Til høyre på bildet står maasaikoret og synger. Maasai er en stor stammegruppe som holder til i Tanzania og Kenya.}

I Tanzania er det mange forskjellige etniske grupper (“tribes” er ordet de bruker). Og alle disse gruppene har sitt eget språk. Dette var noe jeg lenge ikke var klar over. Swahili er et det offisielle språket her. Men swahili ble utviklet i møtet med andre kulturer, som arabisk, persisk, portugisisk, tysk, engelsk osv… I Tanzania ble swahili innført som offisielt språk av den første presidenten, Mwalimu Julius Nyerere, like etter selvstendigheten i 1961. De aller fleste menneskene i Tanzania har swahili som sitt andre språk. Morsmålet er som regel stammespråket. Man regner med at det er over 120 forskjellige etniske grupper med hvert sitt språk her i landet. Jeg synes dette er veldig fascinerende. I dag er det mange barn og unge i de store byene som ikke lærer stammespråket sitt. De er urbane, og har swahili som morsmål.

Dette får meg til å tenke på hvor utfordrende det vestlige konseptet “nasjonalstat” har vært å innføre her i Afrika, noe det ble, spesielt etter kolonitiden. De vestlige verdiene som vi hadde brukt mange år på å utvikle og integrere i våre egne samfunn; demokratiet, makthiearkiet, ble kastet over afranske land, som ikke hadde vært igjennom den samme prosessen som Vesten, og som hadde levd i skyggen av svært mektige nasjonalistiske kolonimakter. Afrika, med sine unike kulturer, har ikke fått muligheten til å utvikle sine egne politiske og strukturelle veier. De har ikke utviklet samme nasjonalisme, nasjonalfølelse, som er typisk for vestlige land. Nasjonalstaten; et relativt ungt og moderne vestlig konsept. Men Afrika har i de siste to hundre år levd totalt på vestens primisser, både utviklingsmessig og politisk, gjennom den neokapitalistiske globaliseringen. Man kan spørre seg: er globalisering dagens form for vestlig imperialisme? Er dagens form for kapitalisme rettferdig? Huff… Når jeg tenker på dagens kapitalistiske jag, med dens forbrukermentalitet, degradering av menneskeverdet og konsumeringskultur, får jeg assosiasjoner til drager, skjøger og stygge dyr i Johannes Åpenbaring.

Tanker jeg gjør meg. Kommenter gjerne!

Tanzania er et fantastisk land. Selv om det er hundrevis av stammer og kulturer i landet, så er det en utrolig enhet mellom folk. Etniske grupper lever side om side, religioner lever side om side, og alle er de tanzanianere. De snakker alle flytende swahili, og de bryr seg om hverandre. De er et utrolig fredfullt folk. I de siste dagene har det vært store opptøyer i Arusha, bare 30 minutter herfra. Det handler om et ordførervalg som visstnok skal ha blitt utsatt for korrupsjon. 3 personer er meldt omkommet. Noen sier at tallet er høyere. 12, eller noe. Tanzanianerne her synes det er helt forferdelig. Selv om de fleste på Makumira støtter opposisjonspartiet Chadema, synes de voldelige opptøyer er helt grusomt.

Noen bilder fra campus:

^{Venstre: Skolevegen}

^{Midten: Dette var like før jul, da de i Norge hutret og klaget over snø og sprengkulde.}

^{Høyre: Mount Meru}

For de av dere som leser bloggen til Stian – anbefaler forresten alle å gjøre det – har dere kanskje lest og sett litt fra vår korte fotballkarriere. Vel, theology/music-team strakk ikke helt til på fotballbanen, selv om vi gjorde en formidabel innsats. Den første kampen vi spilte, holdt vi en god og viktig struktur i forsvaret, noe som gjorde at vi kun tapte 1-0. Dette var før alle skadene oppstod. Vi var svært fornøyde. De andre kampene gikk ikke fullt så bra.

Vi bestemte oss for å delta på fotball- og volleyballaget. De var de grenene vi mestret. Basketballaget fikk basketfolket ta seg av. Men like før første kampen kom de og spurte etter oss. De var bare tre spillere, og manglet to. Vi fortalte dem at vi ikke mestret denne sporten, men stilte likevel sporty opp, uten noen særlige forventninger. Men til alles overraskelse, vi fikk tredjeplass. Vi vant tre kamper, tapte én (mot de som vant hele cupen) og spilte én uavgjort. Stian og jeg var sterke bidragsytere, med, igjen, et stramt og hardt forsvar. Vi er ikke så tekniske og spretne, men vi er sterke og beintøffe. Vi scorte til og med noen poeng.

Konklusjon: på tross av fadesen på fotball- og volleyballbanen (bortsett fra den første fotballkampen da vi kun tapte 1-0, noe som var ny rekord for det tradisjonelt sett uatletiske theology/music-team) er vi svært fornøyde med vår sportslige innsats. Bronse i basket var mer enn noen hadde forventet. Og du verden så tungt basketball er…!

Her er noen bilder fra bronsefinalen, som vi følgelig vant:

Noen flere bilder fra julen i Dar es Salaam:

^{Venstre: Strekke på bena etter 5 timer på bussen, som deprimerende nok bare er halvveis…}

^{Midten: Vel framme. Siste tappe i en badjadj (indisk mopedlignende taxifartøy med tre jul, som jeg helt sikker staver helt feil her…)}

^{Høyre: Gutta på julegudstjeneste}

^{Venstre: Salma og jeg ble bestevenner. Guri malla for en herlig unge!}

^{Midten: Stian sammen med Williams datter. Stian ble fort veldig populær.}

^{Høyre: William på beachen.}

^{Fine smil og masse glede}

Signing out. See ya!