Lykkelige dager, og triste dager…

Lykkelige dager

Vi er inne i en travel periode. Det er mye som skal gjøres. Eksamenstiden nærmer seg styggfort, og innen den tid skal vi ha levert alle oppgavene. For øyeblikket holder jeg på med en oppgave om tanzaniansk misjonshistorie. Det er veldig interessant.

Ikke så alt for mye har skjedd siden sist. Dagene løper, og flyr. Vi har for lengst dannet oss et hverdagsmønster. Vi har måttet innse at vi, på tross av sterk motvilje, spesielt fra min side, er vanedyr. Er det ikke slik vi alle er? Vi søker alltid det trygge og kjente. Og jo eldre vi blir, jo flere vaner legger vi til, og jo færre sjanser tar vi.

Bla bla bla… Har ikke noe bedre å skrive om. Vel, jeg kunne egentlig skrevet i evigheter. Det jeg studerer her, og det jeg leser, er utrolig interessant, og har gitt meg mange fantastiske perspektiver. Men jeg skal spare dere nordmenn for teologisk nerdeskriving. Jeg slenger heller ut noen bilder og forklarer litt

Apropos om å bli eldre; 16.januar hadde Stian bursdag. Vi stelte i stand en liten markering og overrasket ham. Som dere kan se på bildet i midten; det er mye Manchester United- rødt. Litt for mye etter min smak. Så jeg kjøpte en rosa ManU- drakt til Stian, i fantastisk “made in taiwan”- kvalitet. Håper virkelig den kommer til å slå an.

Stian fylte 25 år. En hederlig alder. 25 dager etter at Stian fylte 25, fyller jeg 25 gøy med 25!

 

Stian har fått bursdagspost, med brev og… kake…!? Javisst. Stian fikk kake i posten. En deilig fruktkake som pappaen til Stian hadde laget. Etter nesten to uker i posten fant den veien til Makumira. Den smakte nydelig!

Vi har fått nytt tørkestativ utenfor huset vårt. Det trengs. Fredag og lørdag vasker studentene klærne sine. Stian og jeg vasker klær på lørdag. Som regel er det stappfullt på tørkesnorene. Vi har til og med kjøpt snor, og bidratt til omtrent 30 meter ekstra tørkeplass. Men disse fylles fort. Derfor var det stor glede da tørkestativet kom. Det er ikke satt opp ennå. Men, der de har laget plass til tørkestativet er det mye skygge. Skyggen kommer fra noen svære trær som står og blomstrer. Løsningen: ekstrem nedkutting. Universitet leide en lokal trekutter, omtrent femti år gammel, og han har de siste dagene klatret opp og ned i disse høye trærne, med tau og sverd, og kuttet greiner. Hver gang jeg har gått forbi har jeg fått frysninger. Mannen er 20 meter over bakken, uten sikring, barbeint, og hogger med sverdet sitt. Han koser seg der oppe. Mange ganger skjønner jeg ikke hvordan han har kommet seg opp. Han har ikke stige. Bare tau og sverd. Jeg synes det er svært fascinerende. Jeg roper opp til ham: “Pole na kazi!” Det er noe man sier til folk som arbeider. Han ser ned på meg og roper: “Asante! Karibu!” Karibu betyr velkommen…! Jeg ler. Han ler også. Så hogger han videre…

Triste dager

De siste dagene har vært tøffe for mange av studentene som studerer law og education. De er avhengige av lån fra staten for å finansiere skolegangen, og disse lånene har de rett på. Men pengene har ikke kommet. Det sies at pengene er brukt opp, på president Kikwetes valgkampanje. Altså, statlige midler. Mange av studentene har i lang tid sultet og lidt, og hvis de ikke får pengene snart, får de ikke ta eksamen. Dvs. at alle midlene foreldrene har bidratt med – vi hører mange rørende og beundringsverdige historier om familier som har ofret mye for å sende de unge på universitet – blir til ingen nytte. Det er som å spyle sårt tiltrengte penger ned i dass. Det er veldig tøffe situasjoner for mange studenter. Vi på teologisk fakultet er ikke berørt av dette, og spesielt ikke vi som er utvekslingsstudenter. Men vi har mange venner i law og education, og vi føler og ber med dem.

Det toppet seg i dag (25.januar). Studentene streiket og startet dagen med demonstrasjoner. De samlet seg utenfor kontoret til hun som kalles “Dean of students”, deres link til myndighetene, og krevde svar. Siden forflyttet studentene seg – de var over tusen i tallet – til hovedporten, og ut til veien. Der blokkerte de hovedveien i over en halv time. Denne veien er svært viktig. Det er veien mellom Arusha og Moshi, hovedveien mellom Dar es Salaam og Nairobi. Etter en halv time med blokkering kom politiet. Studentene løp med en gang de så politiet, i alle retninger. De fleste av dem løp inn på campus. Det første politiet gjorde da de kom var å skyte gassbomber og tåregass etter de løpende studentene. De løp ut av politibilene og jaget studentene. Studentene svarte med å kaste steiner. Noen studenter ble slått og banket av politiet. Omtrent 20 studenter ble arrestert. Politiet kjørte inn på campus og jaget studenter. Studentene ble veldig redde, og veldig sinte.

Vi så ikke så mye til dette. Vi hadde forelesninger. Alt gikk som normalt på teologifakultetet. Men vi hørte alt. Folk som ropte og skrek, skudd, og røykbomber. Midt i en av forelesningene så vi at mange studenter kom løpende opp. Politiet kom etter. Og det var ikke vanlig politi. De lignet mer på militærpoliti, med sine hjelmer og maskingevær. Og de jaget studentene rundt.

Som jeg nevnte; det var ikke alle studentene som løp inn på campus da politiet kom. Mange studenter løp andre veien. Og politiet jaget dem også. Vi hørte om studenter som hadde løpt mange kilometer, over bekker og jorder, med politiet i hælene. Helt texas.

Det gode med dette var at nasjonal TV var til stede. I kveld fikk hele nasjonen rapport om hva som skjedde på Makumira, til stor jubel fra de over to hundre studentene som så nyhetene i cafeteriaen. Saken var en av hovedsakene på nasjonal TV.

Det triste med dette er at dette er et nasjonalt problem. Og slike demonstrasjoner skjer nesten hver dag, i forskjellige universiteter i Tanzania. Midlene studentene har rett på er brukt opp, på blant annet presidentens valgkampanje. Myndighetene, eller det såkalte “loan board”, påstår at de har betalt ut pengene, og at universitetene selv sitter på pengene. I så fall er det korrupsjon i flere nivå enn hva noen tror.

Det er mange følelser i sving blant studentene. Mange av våre venner lider, selv om de ikke vil vise det til oss. Det er ikke lett. Hva kan man gjøre?

Salam!