Smooth start på elleville totusenogelleve

Vi er godt i gang med et nytt år. Det er lite som skjer på Makumira. Vi leser, skriver og går på forelesninger. Det er ikke så alt for lenge til eksamenstiden (begynner mot slutten av februar), så vi begynner å ane presset. Men det er jo ikke vits å ta helt av sted. Jeg har aldri hatt den evnen; å grue meg til eksamen. Jeg sover som en baby natten før eksamen. Min egen teori er at jeg er alt for dum til å skjønne alvoret med eksamen. Når jeg sitter på pulten og venter på at oppgaven skal bli lest opp, kan det av og til dukke opp noen små skjelv i nervene. Men som regel uteblir de. Kanskje de dukker opp her?

Vi har hatt en smooth start på året. Folk tumlet seg sakte men sikkert hjem fra juleferie, og skolen startet forsiktig. Stian og jeg har kommet godt igang med rutinene igjen. Vi har planene klare.

Studiene våre er utrolig interessante. Jeg er veldig glad for at jeg valgte å ta et år her nede. Allerede, etter bare noen få måneder, har oppholdet vært retningsgivende for meg. Det store problemet mitt er hva jeg skal gjøre til neste år. Jeg har fått tilbud om å ta enda et år her nede, og skrive masteroppgaven her. Det hadde vært utrolig gunstig for meg, og et enormt viktig år. Jeg sitter i tenkeboksen…

Slenger ut noen bilder:

^{Det er stort sett fint vær her. Men plutselig kan det komme en byge, og da er det ikke måte på…}

^{Det var innsettelse av en ny assisterende biskop i en av de lokale menighetene. Stian, Johanna og jeg tok turen. Og se, det var stor stas.}

^{Det var i denne kirken det foregikk. Legg merke til den lille kirken til høyre for den store. Det var ikke mange år siden denne kirken var for liten, og at de bygget ny og større kirke. Nå er snart den nye kirken også for liten. Det er kirkevekst i Tanzania.}

^{Kirken ligger i dette strøket, i Kimadolu, en liten bygd like øst for Arusha.}

ELCT (Evangelical Lutheran Church of Tanzania) er det største kirkesamfunnet i landet. Det er en stor og selvstendig kirke. Og den vokser fort. Men den største veksten blant kirker i Afrika (og i verden forøvrig) er alle de pinsekarismatiske kirkene som spretter opp. De kalles ofte for “mushrooming churches” fordi de gror og spirer overalt. Mange av disse er svært omstritte. Pinsebevegelsen er, som navnet tilsier, kun en bevegelse. Det er ikke et organisert kirkesamfunn i likhet med ELCT, den katolske kirke, den anglikanske etc… Alle kirkene er selvstendige. Derfor er selve begrepet “pinsebevegelsen” et vanskelig begrep. Og derfor har også mange mennesker fordommer mot alle menigheter som kaller seg pinsemenigheter, fordi de kjenner til en pinsemenighet som av en eller annen grunn er omstritt. Litt historie:

I 1906 startet en vekkelse i et gammelt hus i Azusa Street i Los Angeles. Her ble begrepet “åndsdåp” kjent. Tungetale og “born-again”-opplevelse var sentralt i denne vekkelsen. Allerede i 1907 kom vekkelsen til Europa, til Norge, gjennom metodistpastoren T.B.Barratt. I dag, over hundre år senere, merker man fortsatt “vinden fra Azusa Street”. Man merker den faktisk mer enn noen gang, globalt sett. Men man må være forsiktig når man omtaler pinsebevegelsen. Det er, som sagt, ikke noen overordnet struktur i den, eller noen bestemt bekjennelsesteologi som spres. Det er bare denne karismatiske vekkelsesvinden fra Azusa Street som blåser. Og menighetene som har fått liv gjennom denne vinden kaller vi som oftest pinsemenigheter. De er svært forskjellige verden over. I Chile har de for eksempel en pinse-metodistisk kirke. I Norge og Sverige er pinsebevegelsen mye mer strukturert enn andre steder. I USA har man “Assemblies of God” og “Church of God” som to store “kirkesamfunn”, begge pentekostale (pinsebevegelse). Menigheter som selv definerer seg som utenfor pinsebevegelsen, kalles i akademiet for neo-pentekostale menigheter. Ofte er også begrepet “trosbevegelse” brukt. Eksempler på dette er Åge Åleskjær og Oslo Kristne Senter i Norge, Ulf Ekman og Livets Ord i Sverige og Benny Hinn Ministries i USA. De vil ikke identifiseres som del av pinsebevegelsen. Men de er unektelig en del av pinsebevegelsen. Vinden fra Azusa Street. I Afrika kaller vi også mange av disse kirkene for African Independent Churches.

Vel, det var nok om pinsebevegelsen. Jeg er selv temmelig pinsevenn, og har bachelorgrad i pentekostal teologi og historie, så jeg kunne vel nesten skrevet en liten bok om dette. Bare nesten.

Så var det flere av disse bildene da…:

^{Stian og Johanna prøver å få med seg så mye som mulig av prekenen. De er veldig dyktige i swahili blitt. Johanna er, for de som ikke har fått det med seg, tysk. Hun går i klassen vår, og er en sylskarp teolog. Hun har studert ved Universitetet i Heidelberg.}

^{Her ser dere tre av seks kor som bidro på gudstjenesten. De tre andre satt på andre siden. Det var også et messingorkester tilstede. Til høyre på bildet står maasaikoret og synger. Maasai er en stor stammegruppe som holder til i Tanzania og Kenya.}

I Tanzania er det mange forskjellige etniske grupper (“tribes” er ordet de bruker). Og alle disse gruppene har sitt eget språk. Dette var noe jeg lenge ikke var klar over. Swahili er et det offisielle språket her. Men swahili ble utviklet i møtet med andre kulturer, som arabisk, persisk, portugisisk, tysk, engelsk osv… I Tanzania ble swahili innført som offisielt språk av den første presidenten, Mwalimu Julius Nyerere, like etter selvstendigheten i 1961. De aller fleste menneskene i Tanzania har swahili som sitt andre språk. Morsmålet er som regel stammespråket. Man regner med at det er over 120 forskjellige etniske grupper med hvert sitt språk her i landet. Jeg synes dette er veldig fascinerende. I dag er det mange barn og unge i de store byene som ikke lærer stammespråket sitt. De er urbane, og har swahili som morsmål.

Dette får meg til å tenke på hvor utfordrende det vestlige konseptet “nasjonalstat” har vært å innføre her i Afrika, noe det ble, spesielt etter kolonitiden. De vestlige verdiene som vi hadde brukt mange år på å utvikle og integrere i våre egne samfunn; demokratiet, makthiearkiet, ble kastet over afranske land, som ikke hadde vært igjennom den samme prosessen som Vesten, og som hadde levd i skyggen av svært mektige nasjonalistiske kolonimakter. Afrika, med sine unike kulturer, har ikke fått muligheten til å utvikle sine egne politiske og strukturelle veier. De har ikke utviklet samme nasjonalisme, nasjonalfølelse, som er typisk for vestlige land. Nasjonalstaten; et relativt ungt og moderne vestlig konsept. Men Afrika har i de siste to hundre år levd totalt på vestens primisser, både utviklingsmessig og politisk, gjennom den neokapitalistiske globaliseringen. Man kan spørre seg: er globalisering dagens form for vestlig imperialisme? Er dagens form for kapitalisme rettferdig? Huff… Når jeg tenker på dagens kapitalistiske jag, med dens forbrukermentalitet, degradering av menneskeverdet og konsumeringskultur, får jeg assosiasjoner til drager, skjøger og stygge dyr i Johannes Åpenbaring.

Tanker jeg gjør meg. Kommenter gjerne!

Tanzania er et fantastisk land. Selv om det er hundrevis av stammer og kulturer i landet, så er det en utrolig enhet mellom folk. Etniske grupper lever side om side, religioner lever side om side, og alle er de tanzanianere. De snakker alle flytende swahili, og de bryr seg om hverandre. De er et utrolig fredfullt folk. I de siste dagene har det vært store opptøyer i Arusha, bare 30 minutter herfra. Det handler om et ordførervalg som visstnok skal ha blitt utsatt for korrupsjon. 3 personer er meldt omkommet. Noen sier at tallet er høyere. 12, eller noe. Tanzanianerne her synes det er helt forferdelig. Selv om de fleste på Makumira støtter opposisjonspartiet Chadema, synes de voldelige opptøyer er helt grusomt.

Noen bilder fra campus:

^{Venstre: Skolevegen}

^{Midten: Dette var like før jul, da de i Norge hutret og klaget over snø og sprengkulde.}

^{Høyre: Mount Meru}

For de av dere som leser bloggen til Stian – anbefaler forresten alle å gjøre det – har dere kanskje lest og sett litt fra vår korte fotballkarriere. Vel, theology/music-team strakk ikke helt til på fotballbanen, selv om vi gjorde en formidabel innsats. Den første kampen vi spilte, holdt vi en god og viktig struktur i forsvaret, noe som gjorde at vi kun tapte 1-0. Dette var før alle skadene oppstod. Vi var svært fornøyde. De andre kampene gikk ikke fullt så bra.

Vi bestemte oss for å delta på fotball- og volleyballaget. De var de grenene vi mestret. Basketballaget fikk basketfolket ta seg av. Men like før første kampen kom de og spurte etter oss. De var bare tre spillere, og manglet to. Vi fortalte dem at vi ikke mestret denne sporten, men stilte likevel sporty opp, uten noen særlige forventninger. Men til alles overraskelse, vi fikk tredjeplass. Vi vant tre kamper, tapte én (mot de som vant hele cupen) og spilte én uavgjort. Stian og jeg var sterke bidragsytere, med, igjen, et stramt og hardt forsvar. Vi er ikke så tekniske og spretne, men vi er sterke og beintøffe. Vi scorte til og med noen poeng.

Konklusjon: på tross av fadesen på fotball- og volleyballbanen (bortsett fra den første fotballkampen da vi kun tapte 1-0, noe som var ny rekord for det tradisjonelt sett uatletiske theology/music-team) er vi svært fornøyde med vår sportslige innsats. Bronse i basket var mer enn noen hadde forventet. Og du verden så tungt basketball er…!

Her er noen bilder fra bronsefinalen, som vi følgelig vant:

Noen flere bilder fra julen i Dar es Salaam:

^{Venstre: Strekke på bena etter 5 timer på bussen, som deprimerende nok bare er halvveis…}

^{Midten: Vel framme. Siste tappe i en badjadj (indisk mopedlignende taxifartøy med tre jul, som jeg helt sikker staver helt feil her…)}

^{Høyre: Gutta på julegudstjeneste}

^{Venstre: Salma og jeg ble bestevenner. Guri malla for en herlig unge!}

^{Midten: Stian sammen med Williams datter. Stian ble fort veldig populær.}

^{Høyre: William på beachen.}

^{Fine smil og masse glede}

Signing out. See ya!