Noen interessante og uinteressante fakta om Afrika

Over 30% av verdens mineraler, og over 50% av verdens diamanter, kommer fra Afrika. Likevel så ligger ni av de ti mest fattigste landene i verden i Afrika.

Alle land har vært kolonialisert, bortsett fra to. De to som ikke har blitt kolonialisert er Liberia, som av USA ble opprettet for hjemvendte slaver, og Etiopia.

Nigeria er det desidert mest folkerike landet i Afrika med omtrent 134 millioner innbyggere – det eneste landet i Afrika med over hundre millioner innbyggere. Det er det niende mest folkerike landet i verden.

I Etiopia finner vi den koptiske kirke, en kirke som har røtter fra det andre århundret. Etiopia var lenge et kristent kongerike. Like over rødehavet ligger den arabiske halvøy. Da de første muslimer møtte forfølgelse i Mekka, søkte mange av dem eksil hos de kristne i Etiopia. Muslimer vet dette, og regner egentlig kristne for venner.

Apropos muslimer; ordet Islam kommer fra ordet salaam, som betyr fred. Islam er i utgangspunktet en fredens religion.

Og, igjen, apropos Islam; det største muslimske landet er Indonesia, som er det fjerde største landet i verden med sine 250 millioner innbyggere.

Jesus var i Afrika lenge før Paulus eller noen av apostlene bragte ham til Europa. Som liten baby flyktet han til Egypt sammen med sin mor, Maria, og sin far, Josef. (Matteus 2: 13-15)

Så vet vi det…!

Påskebesøk

Tor Olav og Rebekka har vært på Makumira et par dager, fra onsdag kveld til søndag morgen. Det var veldig hyggelig. De kom til Kenya, var på safari noen dager i Maasai Mara. Så kom de til Tanzania for å besøke meg.

Her følger et lite knippe elleville bilder:

^{Vi var i slangeparken, og fikk holde slange og krokodille. Rebekka var fort frampå. Stian til høyre.}

^{Nederst til venstre: Tor Olav og vår gode venn William.}

En påskeformaning

Det er påske. I vesten er påsken svært kjærkommen. Det er nemlig ferietid. Men påsken har en spesiell stemning. I påsken gjør man påsketing.

For meg har påske stort sett handlet om høyfjellet (som på sørlandet ikke er særlig høyt). Snø, ski og kvikklunsj, og årets første bruk av solkrem. I media handler påske om gule kyllinger, malte egg og påskekrim.

For to år siden fulgte jeg påskegudstjenestene i Uranienborg kirke. Hele Jesu reise fra det seirende inntoget i Jerusalem på palmesøndag – til det siste måltidet på skjærtorsdag – til korsfestelsen på langfredag – til påskenatt og Jesu oppstandelse første påskedag. Det var fantastisk. Og tro det eller ei, det gav en fantastisk påskestemning. Og denne stemningen går dypere enn noe annet. Den taler til deg, og utfordrer deg på et dypt eksistensielt plan. Ikke alt i livet handler om å tilfredstille lystene og "behovene" som melder seg.

Jesus sa: Mennesket lever ikke bare av brød alene…

Det vi egentlig trenger er ikke alltid det lystene våre sier at vi trenger.

For å gå rett til poenget; høytidene er blitt innholdsløse og uten eksistensiell substans, og handler i bunn og grunn om å gi boost til den forferdelige kommersialiserings- og konsumeringskulturen som vokser i vårt bortskjemte kongerike. Påsken er bare enda et påskudd for å velte seg i forbrukersofaen. Når vi ser på denne kulturen herfra får vi lyst til å spy!!!

Du har et valg:

Skal høytidene handle om det som du har så desperat lyst på (les: julenissen med sine gaver, og påskefjellet)…?

… eller skal høytidene handle om det som vi så desperat trenger (les: Guds nåde, Jesus Kristus)?

 

 

Ta et valg!

 

 

God påske!

Glimt fra tiden som har gått – februar og mars

Februarmåneden gikk uhyggelig fort. Den løp. Mars gikk enda fortere. Den fløy.

Vi er allerede godt i gang med det andre semesteret. Vi har bare fire fag denne gangen, i motsetning til seks forrige semester. Alle fagene har vi sammen, Stian og jeg. Og du store min, det er nok et interessant semester. Vi har Dr. Heuser i tre fag. Jeg trives svært godt med Dr. Heuser. Han får meg til å sluke pensum som om det skulle vært julekalkun.

Stian har hatt malaria. Men det var få som merket det. Det var så vidt han merket det selv. Han hadde litt vondt i hodet, og brukte lommetørkle et par dager. Så fikk han medisiner, og vips, nå er han frisk som en fisk. Jeg var og sjekket meg for malaria – har nyst og nyst i det siste – men de fant ingenting hos meg. De gav meg allergimedisiner…

Undrene i Loliondo fortsetter. Det jeg skrev om i forrige innlegg var ikke tøys. Stian og jeg har én klasse sammen med B.D.5, som er siste års bachelor i teologi. Her har mange vært i Loliondo og fått en kopp av Babu. Og alle har noe unikt å fortelle. Nå planlegger klassen å leie en minibuss og dra til Loliondo sammen. Hvis det skjer slenger vi oss med på lasset. Folk er helt ville. Det er et stort fenomen. Det er også mange utfordringer. Vi hører også om triste skjebner, om mennesker som aldri kom seg fram til Loliondo, men døde på veien, eller i den uendelig lange køen. De fattigste kommer, mange av dem stuet sammen i biler, og må vente i mange dager på å få koppen. Det er ikke bare syke mennesker som kommer. Også friske mennesker kommer, og tror drikken skal bevare dem mot sykdom. En mann kom til og med for å få økonomien sin på rett kjøl. Han ble selvfølgelig avvist. Babu sier at drikken kun er en kur, og ikke en prevensjonsdrikk. Kanskje jeg kan ta en kopp mot allergien min…

Så var det noen tilbakeblikk på februar og mars:

Apemoro

Da jeg gikk hjem fra Gudstjeneste en dag, satt det en apeunge og lekte i gresset. Jeg snek meg innpå, og tok et bilde. Han ble veldig redd da han så meg, og løp opp i en busk. Der klamret han seg fast til en gren. Plutselig kom hele apefamilien til unnsetning. De prøvde å jage meg vekk. Det var svært festlig. Noen av de voksne apemennene løp mot meg. De trodde jeg skulle bli redd og løpe. Men jeg trampet bare hardt, så snudde de. Likevel, de funderte lenge på hvordan de skulle få meg bort. En av apemennene fant en pinne og begynte å slå i bakken mens han gikk mot meg. Jeg knurret. Apemannen gav opp pinnen. Han begynte å hoppe. Han prøvde å gjøre seg stor. Jeg hoppet også. Apene fortvilte. Men jeg lot dem til slutt være i fred.

^{Legg merke til apen på bildet til venstre. Han ville bokse.}

Besøk fra Norge

Vel, apropos aper, vi hadde også hyggelig besøk fra Norge, fra Marit og Solveig. Solveig kom flyvende helt fra Norge. Marit var på reise rundt i sør-øst Afrika et par måneder, og tok turen til Makumira for å besøke oss. Marit var også med oss på vår utrolige reise rundt Victoriasjøen. Nå er hun på Haydom- hospitalet og jobber frivillig som sykepleier. Haydom er et stort og anerkjent sykehus i Tanzania, og drives av det Norske Misjonssamband.

Det var et svært hyggelig besøk. Vi koste oss veldig, og hadde det utrolig moro sammen. En fin og uforglemmelig gjeng!

^{Solveig og Marit ser etter øredobber.}

Flere bilder

^{Dykke ned i gamle misjonsbøker. Boken til venstre er fra 1947, mens boken til høyre er fra 1961.}

^{Eksamensnerver i sving…}

^Fullmåne…

^{Idyll på Makumira}

^{Bildet til venstre: 2. oktober, på vei til Tanzania, mellomlandet vi kort på Entebbe i Uganda, bare for å slippe av passasjerer, før vi fløy videre. – Entebbe? Hva er det for en plass, tenkte vi.}

^{Bildet til høyre: Tilfeldigvis befant vi oss nettopp i Entebbe omtrent fem måneder senere… Her er Lake Victoria sett fra Entebbe.}

Lake Victoria

Lake Victoria er en vakker sjø. Det er den største ferskvannssjøen i Afrika, og hovedreservoiret til til Nilen. Formelt begynner Nilen i Uganda, og springer ut fra Lake Albert. Men Lake Albert får vannet sitt fra Lake Victoria. Den kjente britiske misjonæren David Livingstone prøvde å finne hovedkilden til Nilen.

Lake Victoria er oppkalt etter dronning Victoria, som er en av de lengstsittende britiske monarker noensinne. Hun var dronning i over 63 år (1837 – 1901). Hennes mann var prins Albert, som Lake Albert er oppkalt etter.

^{De to øverste bildene er tatt fra Bukoba. Det nederste er tatt fra en liten båttur vi tok i Kampala.}

Ha en strålende vår, kjære vintertrøtte nordmenn

Kunywa Kikombe Kimoja Tu – fenomenet i Loliondo

Loliondo er en liten by nord-vest i Arusha-regionen, noen få timers kjøretur fra Makumira. Noen mil utenfor byen, i et lite sted som heter Sonjo, har en gammel pensjonert prest funnet en kur som kurerer det meste av sykdommer, fra diabetis og astma, til kreft og HIV/AIDS. Den er ifølge ham fra Gud, og virker bare sammen med tro. Og den koster svært lite, bare 500 shilling (som er ca. 2 norske kroner, noe alle har råd til). Mannen kalles bare for “Babu”, som betyr bestefar.

Mennesker strømmer til Loliondo. De kommer fra hele Tanzania, og fra hele øst-Afrika. Det har til og med vært observert europeere der. Politiske ledere har vært der. President Kikwete har vært der, og prøvd å overtale Babu om å reise til en storby, og distribuere kuren der. Babu sier at Gud har kalt ham til ikke å flytte på seg. Da vil ikke kuren virke lengre. Professorer fra Makumira har vært der. De to vi har hørt om har blitt helbredet fra diabetis. Hver kveld blir det rapportert fra Loliondo på nyhetene. Folk er helt ville. Idag står det over 40 000 mennesker i kø i Loliondo. På nyhetene sa Babu at folk måtte vente med å komme til de som var der hadde fått kuren. Et stort problem som har oppstått er at de titalls tusen som står og venter på kuren ikke har tilgang på mat. Mange har også omkommet av sult i køen. Saken er stor. Og den er omstridt. Men Babus ydmyke holdning og fokus på Gud gjør at folk tror på ham. Studentene på Makumira er delte i synet på hva som skjer i Loliondo. Mange har vært, eller er på vei til Loliondo.

Jeg kjenner at dette er svært vanskelig for meg å forholde meg til. Slike ting hører man sjeldent om i Norge. Av og til blusser det opp debatter om helbredelser; som for eksempel om Snåsamannen, og om helbredelsesevangelisten Svein Magne Pedersen, men disse faller som regel under rasjonalismens skepsis. Vi er veldig skeptiske i Norge. Vi tror på Gud, men vi har veldig vanskelig for å tro på en Gud som virker. Men her er det en annen tone. Jeg anbefaler alle å lese Kristoffers blogginnlegg om Loliondo. Svært interessant. Og jeg kjenner meg godt igjen.

Faktum er at vi hver dag hører om nye mirakler. I går hørte jeg fra en pastor i klassen min om en ung dame han kjenner, som var i sine siste dager med AIDS, og ble fullstendig helbredet. Pastor Saria, som også går i masterklassen, tok sin syke gamle mor til Loliondo. I januar var pastor Saria forberedt på at hun snart skulle dø. Hun er nå mirakuløst helbredet, har sluttet med medisinene og jobber for fullt, noe legene sa var helt umulig. To av lærerne på Makumira har vært i Loliondo og blitt helbredet fra diabetis. Det er drøssevis av vitnesbyrd bare i nærkretsen min. Helt merkelig, og helt fantastisk!

Se video på YouTube

Lokalavisen Arusha Times skriver hele tiden om dette

En interessant bloggartikkel

Wikipedia nevner Babu i sin artikkel om Loliondo

TV- kanalene har det på kveldsnyhetene. BBC har nevnt det. Du kommer snart til å høre om det selv.

I et missiologisk perspektiv er det svært interessant å høre om hva som skjer i Loliondo. Det er jo drøssevis av helbredelsestjenester rundt om, men de er stort sett i en karismatisk setting med profilerte predikanter, og handler alt for ofte om masse penger. Det er noe helt annerledes med helbredelsestjenesten til Babu. Alt foregår stille og rolig. Babu ber en liten bønn for deg i Jesu navn, deler ut denne koppen, og så er man ferdig.

Babu har blitt kraftig kritisert, både fra helsemyndigheter, som beskylder ham for juks – de har nå renvasket ham – og fra karismatiske helbredelsespredikanter, som beskylder ham for å dra heksekunst og gammel overtro inn i en synkretistisk helbredelsestjeneste. Jeg synes dette er svært interessant. Det er ikke til å legge sjul på at det er noe sær-afrikansk over dette.. Det kan minne om praksis fra tradisjonell afrikansk religion.

Da vi var i Kenya i oktober, besøkte vi en maasai-landsby. Dette var langt ute på landsbygda. I denne landsbyen hadde de et tre med helbredende blader. Hvis noen var syke, kokte de blader fra dette treet og gav til den syke. Denne drikken kunne helbrede det meste, ble det påstått. Maasaiene trodde treet inneholdt Guds kraft. Det er en slående sammenheng her med det som skjer i Loliondo. Men Babu er svært klar på at alt skjer i Jesu navn. Babu er kristen, og han har fått visjoner om denne helbredelsesdrikken siden 1991, mens han ennå tjenste som prest i den evangelisk-lutherske kirken i Tanzania.

Koppen i Loliondo er blitt et stort fenomen.

Overskrifen over betyr: “Drikk bare én kopp.” Det er regelen her. Babu sier at man kun trenger én kopp. Hvis man har fått én kopp, trenger man ikke en til. Den ene skal virke.

Vi har lyst til å dra til Loliondo og gjøre litt research.

Stian, stakkars, har hostet og hanglet litt den siste uken. I går (onsdag) gikk han og William, som også har følt seg litt uvel i det siste, til sykehuset “bare for å sjekke.” De kom begge ut med samme diagnosen; malaria. Men Stian har gått på forebyggende medisiner, så det har ikke slått hardt ut. Han er i fin form. Malaria er null stress så lenge det blir behandlet.

Anbefaler alle å lese tordentalen Stian har liret av seg på sin blogg. Veldig bra!

Ha en strålende aprilsnarr!

(By the way, ingen aprilsnarrer her. Innlegget ble skrevet 31. mars, lenge før jeg tenkte på 1.april.)