Glimt fra tiden som har gått – februar og mars

Februarmåneden gikk uhyggelig fort. Den løp. Mars gikk enda fortere. Den fløy.

Vi er allerede godt i gang med det andre semesteret. Vi har bare fire fag denne gangen, i motsetning til seks forrige semester. Alle fagene har vi sammen, Stian og jeg. Og du store min, det er nok et interessant semester. Vi har Dr. Heuser i tre fag. Jeg trives svært godt med Dr. Heuser. Han får meg til å sluke pensum som om det skulle vært julekalkun.

Stian har hatt malaria. Men det var få som merket det. Det var så vidt han merket det selv. Han hadde litt vondt i hodet, og brukte lommetørkle et par dager. Så fikk han medisiner, og vips, nå er han frisk som en fisk. Jeg var og sjekket meg for malaria – har nyst og nyst i det siste – men de fant ingenting hos meg. De gav meg allergimedisiner…

Undrene i Loliondo fortsetter. Det jeg skrev om i forrige innlegg var ikke tøys. Stian og jeg har én klasse sammen med B.D.5, som er siste års bachelor i teologi. Her har mange vært i Loliondo og fått en kopp av Babu. Og alle har noe unikt å fortelle. Nå planlegger klassen å leie en minibuss og dra til Loliondo sammen. Hvis det skjer slenger vi oss med på lasset. Folk er helt ville. Det er et stort fenomen. Det er også mange utfordringer. Vi hører også om triste skjebner, om mennesker som aldri kom seg fram til Loliondo, men døde på veien, eller i den uendelig lange køen. De fattigste kommer, mange av dem stuet sammen i biler, og må vente i mange dager på å få koppen. Det er ikke bare syke mennesker som kommer. Også friske mennesker kommer, og tror drikken skal bevare dem mot sykdom. En mann kom til og med for å få økonomien sin på rett kjøl. Han ble selvfølgelig avvist. Babu sier at drikken kun er en kur, og ikke en prevensjonsdrikk. Kanskje jeg kan ta en kopp mot allergien min…

Så var det noen tilbakeblikk på februar og mars:

Apemoro

Da jeg gikk hjem fra Gudstjeneste en dag, satt det en apeunge og lekte i gresset. Jeg snek meg innpå, og tok et bilde. Han ble veldig redd da han så meg, og løp opp i en busk. Der klamret han seg fast til en gren. Plutselig kom hele apefamilien til unnsetning. De prøvde å jage meg vekk. Det var svært festlig. Noen av de voksne apemennene løp mot meg. De trodde jeg skulle bli redd og løpe. Men jeg trampet bare hardt, så snudde de. Likevel, de funderte lenge på hvordan de skulle få meg bort. En av apemennene fant en pinne og begynte å slå i bakken mens han gikk mot meg. Jeg knurret. Apemannen gav opp pinnen. Han begynte å hoppe. Han prøvde å gjøre seg stor. Jeg hoppet også. Apene fortvilte. Men jeg lot dem til slutt være i fred.

^{Legg merke til apen på bildet til venstre. Han ville bokse.}

Besøk fra Norge

Vel, apropos aper, vi hadde også hyggelig besøk fra Norge, fra Marit og Solveig. Solveig kom flyvende helt fra Norge. Marit var på reise rundt i sør-øst Afrika et par måneder, og tok turen til Makumira for å besøke oss. Marit var også med oss på vår utrolige reise rundt Victoriasjøen. Nå er hun på Haydom- hospitalet og jobber frivillig som sykepleier. Haydom er et stort og anerkjent sykehus i Tanzania, og drives av det Norske Misjonssamband.

Det var et svært hyggelig besøk. Vi koste oss veldig, og hadde det utrolig moro sammen. En fin og uforglemmelig gjeng!

^{Solveig og Marit ser etter øredobber.}

Flere bilder

^{Dykke ned i gamle misjonsbøker. Boken til venstre er fra 1947, mens boken til høyre er fra 1961.}

^{Eksamensnerver i sving…}

^Fullmåne…

^{Idyll på Makumira}

^{Bildet til venstre: 2. oktober, på vei til Tanzania, mellomlandet vi kort på Entebbe i Uganda, bare for å slippe av passasjerer, før vi fløy videre. – Entebbe? Hva er det for en plass, tenkte vi.}

^{Bildet til høyre: Tilfeldigvis befant vi oss nettopp i Entebbe omtrent fem måneder senere… Her er Lake Victoria sett fra Entebbe.}

Lake Victoria

Lake Victoria er en vakker sjø. Det er den største ferskvannssjøen i Afrika, og hovedreservoiret til til Nilen. Formelt begynner Nilen i Uganda, og springer ut fra Lake Albert. Men Lake Albert får vannet sitt fra Lake Victoria. Den kjente britiske misjonæren David Livingstone prøvde å finne hovedkilden til Nilen.

Lake Victoria er oppkalt etter dronning Victoria, som er en av de lengstsittende britiske monarker noensinne. Hun var dronning i over 63 år (1837 – 1901). Hennes mann var prins Albert, som Lake Albert er oppkalt etter.

^{De to øverste bildene er tatt fra Bukoba. Det nederste er tatt fra en liten båttur vi tok i Kampala.}

Ha en strålende vår, kjære vintertrøtte nordmenn