On the road again…

Vel, vi har surret rundt her på Makumira en stund nå. Vi har utforsket områdene rundt her, vært flere ganger i Arusha, vært på diverse turer og gjort oss kjente i lokalbefolkningen her. Ennå er det en stund til skolen begynner. Det er presidentvalget som holder igjen. Det skal snart velges president her i landet. Og når presidenten er valgt, så starter skolen.

I mellomtiden reiser Stian og jeg på ferie. Vi rømmer fra valgkampen, til Kenya. Der skal vi være en ukes tid. Vi skal besøke Einar og Anna som også er MF- studenter, og som også er på utveksling. Vi skal være med dem på safari, diverse opplegg og ha det herlig og kjekt. Jeg skal også treffe Martin i Nairobi. Jeg gleder meg til det. Og når vi kommer tilbake så er det skolestart. Bedre blir det ikke!

Det er veldig fint å være to her på Makumira. Stian er veldig flink til å lære seg swahili, og ordner det meste. Han går også rundt til folk og prater. Og nå når Johanna har vært på Zanzibar så er det Stian som har hatt oppgaven som talsmann. Her om dagen var han til og med morsom på swahili. Jeg skjønte selvfølgelig ingenting, men folk lo godt, og det gjorde Stian også, så da gikk jeg ut fra at han var morsom eller noe... Folk ler jo en god del av oss her nede, men det er enten fordi vi sier feil ord eller rett og slett fordi vi er hvite og går i shorts hele tiden. Et av Stians mål er å lære seg swahili så godt at han kan diskutere med folk her nede. Jeg har egentlig ingen sånne mål, men når jeg er med Stian hele tiden så må jeg henge i. Man kommer riktignok langt med engelsk i Tanzania, men det er veldig nyttig å kunne swahili også. Spesielt her ute på landsbygda. Jeg synes jeg kommer langt med å smile jeg

Det blir ikke noen bilder å legge ut nå. Det blir nok heller artige bilder fra Kenya om en uke til. Dere får følge med på Stians elleville blogg. Der er det mange fortreffelige bilder: www.holtskog.blogspot.com 

Off we go to Kenya!   Mungu akubariki!

Along the road…

Vi ferdes mye langs veien. Av og til går vi langs veien, langt. Noen ganger kjører vi langt. Men vi er alltid stadig ved foten av det store fjellet. Mount Meru. Jeg kunne skrevet en sang om det fjellet. Det er veldig vakkert. Vi ser på det hver dag.

Det er veldig tørt her nå. Vi har ikke opplevd en eneste regndråpe. De sier at det skal regne litt i november. Det er den lille regntiden. Den store regntiden er i juli.

I Norge er det høst nå. Slottsparken er full av visne blader. Det er vått og kaldt ute. Det blir mørkere. Snart er det allehelgensdag. Høsten er alltid den tyngste årstiden. Oktober og november er de tyngste månedene. Om vinteren pleier jeg å være veldig opptatt, så den flyr forbi. Men høsten er en tung, lang og seig studietid.

Her i Afrika er det ingenting som minner om høst. Det er mange visne blader på bakken, men sånn er det hele tiden. Bladene faller av og vokser fram om hverandre. Det er ingen tendenser til kulde. Heller ikke til mørkere dager. Det er skjønt! Oktober og november er herlige måneder her. Og vinteren er en lang fest, sånn værmessig. Den eneste blemmen jeg har denne vinteren er at det er VM på ski i Holmenkollen i februar. Der skulle jo jeg vært vettu, med bjeller og norske flagg. Men, jeg får bite det i meg og følge med herfra hvis det er mulig.

I dag har Stian og jeg vært med på noe så groteskt som å slakte ei høne. Den skal vi spise i morgen. Festmåltid

Hasta la vista… Her kommer noen fine bilder som er tatt langs veien:

Geiter som beiter


Her kommer nytt lass med cola. Den tapre mannen på bildet sitter nok der oppe hele dagen, til og med når de kjører...


Det blir mange bilder av Mount Meru...


sånn som her...


og her...


Det er viktig å lese seg opp før man skal bestille mat...


Stian gleder seg til skolestart. Her er vi på besøk hos en barneskole.

Noen tanker… om Afrika som offer for feilslått europeisk imperialisme

Her kommer et langt blogginnlegg som for mange helt sikkert er dritkjedelig. Jeg håper jo at folk skal finne det interessant, og kanskje til og med tankevekkende.

Det er mange tanker man gjør seg her nede. Hver dag møter man nye, ukjente og uventede ting. For det meste er det positive ting. Afrika er veldig lett å bli glad i. Menneskene her nede er utrolig hyggelige og behjelpelige. Og de behandler deg alltid med vennlighet og respekt. Naturen er fantastisk vakker. Spesielt her vi er nå, i Tanzania. Det gir en deilig og avslappende stemning å være her. Det er spennende og fruktbart, og man lærer utrolig mye.

Men så er jo også mange ting som virker lettere sagt håpløse. Jeg har et behov for å resonnere omkring disse tingene, og jeg ønsker å gjøre det her, på bloggen. Og OM det skulle vise seg at det er noen ivrige sjeler der ute som ønsker å bidra med noen tanker, så er de hjertelig velkomne til å gjøre det.

Så, for de som kun vil lese om hvordan vi har det her nede, om skolen, afrikansk natur, apekatter og barnehjem; styr unna!

Hva er det med Afrika?

Spørsmålet springer ut av en akutt følelse av håpløshet på et kontinent som lider tungt av den vestlige verdens tragiske forsøk på å ideologisere og tvangsindustrialisere det.

Afrika er på mange måter et stort kaos. Verdens fattigste land er her. Verdens farligste land er her. Her er land som styres av militærgrupper. Her er land som styres av diktatorer. Noen land styres av de som har mest penger, og våpen. Det er mangel på ressurser her, selv om kontinentet er blant de aller mest fruktbare. Det er grusomme sykdommer her, som tar livet av millioner av mennesker hvert år. Sykdommer som i vesten er utryddet for over 100 år siden. Hvorfor er Afrika slik? Det har ikke alltid vært sånn…

Vi kommer fra vesten, en del av verden som regnes som velstående, moderne og velorganisert. Vi har demokrati i de fleste ledd, politiske modeller som skaper velstand og system, og velfungerende straffesystemer. Vi har nasjonalfølelse, vi er globaliserte, og vi har integrert verdier vi mener er grunnleggende for menneskeverdet. Vi har lovfestet og institusjonalisert de gamle slagordene som ble formet under opplysningstiden, og fremmet under den franske revolusjonen; frihet, likhet og brorskap. Men det har også kostet, og tatt lang tid. For det har ikke alltid vært sånn…

Da vesten for alvor rettet øynene mot Afrika under 1800-tallets imperialisme, ble disse europeiske idealene også påtvunget Afrika.

Lange integreringsprosesser

Noen ting ved samfunnet vårt tar vi for gitt. Vi tror de er så selvfølgelige. Men sannheten er at de har tatt tid å integrere. Et eksempel jeg ofte bruker er klokken. Mennesker i vesten er veldig opptatte av tid. Klokken er den store diktatoren i hverdagen vår. Vi står opp på et bestemt tidspunkt, for vi trenger en nøyaktig tilmålt menge av tid for å gjøre oss i stand til å rekke jobben, eller skolen, som selvfølgelig også begynner på et nøyaktig tidpunkt. Og slik er hele dagen vår, en lang synkronisering mellom tidspunkter som skal rekkes og fylles i timeplanen vår. Men det har jo ikke alltid vært sånn…

Klokken ble funnet opp på 1200-tallet, i et kloster i Frankrike. Munkene hadde faste bønnetider om dagen, alt etter hvor solen stod på himmelen. De var svært nøye på det. Men det var jo ikke alltid så lett å se solen, spesielt ikke når det var overskyet. Det var da det var et klokt munkehode som fant opp klokken. Klokken skulle styre bønnetidene om dagen. Det tok ikke så alt for lang tid før folk utenfor klosteret også tok i bruk klokken, og noen tiår senere så brukte hele Paris klokken. Noen hundre år etter dette ble klokken mellom Paris og London synkronisert. Nå kunne man reise fram og tilbake uten å måtte stille klokken. Og siden har det gått slag i slag, bokstavelig talt. Vesten så ganske tidlig et potensiale i klokken; den førte til effektivisering. Og etterhvert som industrialiseringen for alvor tok til på slutten av 1700-tallet, og folk fikk jobber i industrien, så brukte man tidspunkter og klokketid for at arbeiderne skulle få sin “arbeidsdag” og produksjonen skulle bli effektiv. På 1900-tallet kom radioen og TV’en, og de bidro, som alt annet, også til at tidsskjemaer og nøyaktige tidspunkter ble viktigere. I dag er klokken en av de mest vesentlige tingene i hverdagen vår. Men det har tatt sin tid. Den vestlige verden trengte god tid på å la klokken integreres i hverdagen. Og vi har vært igjennom et par store paradigmeskifter.

Så reiste vi til Afrika og gav afrikanerne en klokke og sa: “Bruk den…!”

På samme måte er det med indutrisamfunnet, det som kjennetegner vesten mellom 1800-tallet og frem til 1970-tallet – den industrielle revolusjon. Hvis en mann på Jesu tid ble flyttet til en europeisk by på 1700-tallet, så ville han ha kjent seg igjen. Men hvis en mann fra 1700-tallet ble flyttet til en storby på 1800- tallet, så ville han ikke kjent seg igjen i det hele tatt. Det sier litt om hvilke omveltninger som preget Europa på 1800- tallet. Jordbruksamfunnet ble gradvis avskaffet og erstattet med industrisamfunn. Det tok også sin tid. Det gav oss billige klær, og gjorde etter hvert at folk kjøpte klær fremfor å lage dem hjemme. Masseproduksjon. Vi utviklet nye transportmidler. Først kom damplokomotivet på begynnelsen av 1800-tallet. Det tøffet seg fram med en fart på i overkant av 50 km/t, en hastighet som ble fordømt fordi den var unaturlig for mennsket. I Norge ble damplokomotivet kritisert fordi man i 50 km/t ikke fikk muligheten til å dvele nok ved det vakre landskapet…

Vi fikk biler. Det var ikke rare bilene som ble produsert i 1902. Men alt til sin tid. Det var helt fantastisk i 1902 å se ei kjerre med fire hjul som trillet av seg selv, uten hest. Etter første verdenskrig ble bilene masseprodusert, noe som gjorde dem billigere. Ny teknologi gjorde også at bilene ble raskere og mer komfortable. Veier ble utbygd, og hestene forsvant gradvis fra bybildet. Og det er slik det skjedde; gradvis.

Så importerte vi moderne biler til Afrika og sa: “Se her, bruk disse i byene deres, og bygg veier…!”

Ideologier

De politiske systemene i vesten er også noe som har kommet med tid. Vi har hatt forskjellige filosofi- og idéhistoriske perioder, og hver av disse har vært med på å forme måten vi tenker på i dag. For eksempel så er vi i dag veldig opptatt av å tenke på framtiden, og framgangen. “Ingen vet hva framtiden vil bringe”, sier vi. Vi tenker da på at framtiden selvfølgelig ikke kommer til å se ut som den gjør i dag, og at samfunnet vil utvikle seg i en ukjent retning. Men slik har vi ikke alltid tenkt. Hvis du gikk til en bondefamilie i et sted i Europa på 1500-tallet, så ville den måten å tenke på vært helt ukjent. Framgangs- og utviklingstanken er noe som for alvor ble bevisstgjort på 1800-tallet. 1600-tallets naturfilosofi og 1700-tallets opplysningtid var blant de viktige impulsene som banet vei for denne tanken. Alt gikk slag i slag. På 1800-tallet tenkte man til og med at mennesket på det tidspunktet var på sitt mest intellektuelle. Det er ingen tilfeldighet at Darwins utviklingsteori ble til på 1800-tallet.

Og slik er også våre politiske modeller også blitt til, gjennom filosofiske og idéhistoriske perioder, naturvitenskapelige oppdagelser, religiøse brytninger osv… De vokste fram i kjølvannet av sin tids samfunnsbevegelser. De hadde alle sine forutsetninger. Sosialismen vokste for eksempel fram da man så skjevhetene i industrisamfunnet og det enorme uregulerte markedet som vokste fram i kjølvannet av det. Altså er det et produkt av sin tid. Sosialismen er en ideologisk og samfunnsøkonomisk idé som passer inn i vårt samfunn, et postindustrelt samfunn. Slik er det også med de andre ideologiene og politiske retningene. De passer inn i vårt system, og er et resultat av vår historie, de steg som vårt vestlige samfunn har tatt. De har modnet fram i takt med tiden.

Vi reiste til Afrika med penger, kapital og industri og sa: “Her er penger og makt…!”

Vesten og Afrika

Afrika har ikke vært igjennom de samme samfunnsomveltningene som vesten har. De har ikke hatt noen industriell revolusjon. De har ikke vært i samme utviklingsprosess som vesten. De kan ikke snakke om antikken som forløper for sin kultur på samme måte som vi kan. De har ikke hatt noen middelalder, opplysningstid eller modernisme. De har selvfølgelig hatt sin oldtid, sine århundrer og sine forandringer. Men ikke på samme måte som vesten.

Når vi tenker på Afrika så tenker vi ofte på fattigdom, politisk kaos og dysfunksjonalitet i alle ledd. Vi ser kriger og katastrofer på TV, og hører om grusomme diktatoriske regimer. Hva er det som ikke fungerer? Hva er det som har slått feil? For mennesker som ikke kjenner vår egen historie, og ikke klarer å trekke de røde trådene, er det veldig snart å tenke at afrikanere ikke er like smarte som oss. Vi er mye mer “siviliserte” enn dem. De er primitive. Derfor klarer de ikke å “beherske seg” når de får penger, våpen og makt. Det var slik europeere i stor grad tenkte for hundre år siden. Afrikanere var annenrangs mennesker. Og by the way, den tankegangen har IKKE sin bakgrunn i kristendommen. Tvert imot. Den tankegangen har snarere sin bakgrunn i den filosofiske tankegangen som brøt med kristendommen, som erstattet Gud med menneskelig fornuft – man kaller det “opplysningstid”. Det var 1800- tallets modernistiske tankegang, med sine framgangs- og utviklingsteorier, som rangerte vestlige mennesker som “øverst” på utviklingsstigen på bakgrunn av det man da så på som uttrykk for mest fornuft. Altså; det siviliserte mennesket er det mest utviklede mennesket. Derfor så man på det som vestens oppgave å sivilisere afrikanere. Og for afrikanere var det dette imperialismen dreide seg om. Ikke bare kom europeerne og etablerte seg i Afrika, men de skulle også vestliggjøre Afrika. Her spilte selvfølgelig misjonen en rolle.

Et eksempel på en afrikansk situasjon som har utspring i vestlig imperialisme:

I Tanzanias naboland Rwanda lever det hutuer og tutsier. De er to folkegrupper. Disse to folkegruppene har levd som stammekulturer side om side siden fordums tider. Ingen forskjell mellom folk, ingen krig. Under kolonitiden (imperialisttiden, 1800- tallet – jeg bruker begrepene litt om en annen her) ble Rwanda en del av Tysk Østafrika, sammen med blant andre Tanzania. Etter første verdenskrig, som tyskerne tapte og følgelig måtte betale for, ble Rwanda overdratt til belgisk styre. De belgiske styresmaktene skilte mellom folkegruppene. De forsynte også landet med våpen – forferdelige våpen – og penger og makt. Og de ga den ene folkegruppen makt over den andre. Da de trakk seg ut av landet brøt det ut en grusom borgerkrig, som resulterte i et enda grusommere folkemord i 1994. Hjemme i vesten fulgte vi det på TV og lurte på hva som feilet folk der nede…

Belgia var, og er, et velfungerende land, med et velfungerende kapitalsystem og maktfordeling, veldig likt de fleste andre land i vesten. Men det har ikke vokst fram av seg selv, og heller ikke på én dag. Det er et resultat av en lang modningsprosess, en prosess som har gått gjennom store revolusjoner og samfunnsomveltninger.

Rwanda har vært langt utenfor denne prosessen. Der har det vært egne prosesser, som sikkert har gått mot helt andre mål. Likevel ble resultatet av den vestlige prosessen påtvunget Rwanda, som ikke var klar for dette i det hele tatt. Våpen, som etter lang tid hadde blitt “integrert” i vestlige lands forsvar, ble lagt igjen i uerfarne rwandeseres hender. Vestlig kapitalsystem, som i vesten var innarbeidet som en av samfunnets grunnpilarer, fordi den hadde blitt styrt gjennom effektive politiske systemer som gjennom århundrer hadde blitt utviklet og tilpasset, ble, nesten som en selvfølge, tillagt det rwandiske folk å forvalte. Er det rart det ble krig?

Rwanda er et av mange skrekkeksempler på hvordan imperialismen har ødelagt Afrika. Andre skrekkeksempler finner man for eksempel i Kongo, Sierra Leone og Somalia.

Tanzania har heldigvis unngått å bli et skrekkeksempel, det er faktisk et av de bedre landene sør for Sahara. Men likevel, vi ser hvordan vestlige ting, som med tid er blitt velintegrerte i vårt samfunn, er blitt kastet inn i Afrika. Ting som er tilpasset våre raske og tidsknappe samfunn passer ikke like godt inn i det avslappede Afrika. Det er derfor det er så mange europeere som irriterer livet av seg når de opplever african time. Vi er så innstilte på nøyaktige tidspunkter, noe afrikanere ikke er. Det er også derfor vi blir så skeptiske når vi tar afrikansk “kollektivtransport”, og må sitte tett i tett med tjuefire andre mennesker, presset sammen i en minibuss, med en “konduktør” hengende ut av bilen for å lokke på potensielle passasjerer, noe som gjør at bilen stopper hver hundrede meter og stappes fullere og fullere. De har jo ingen regler om sikkerhetsbelter, maks antall passasjerer, vikeplikt osv… Men de har biler fra vesten, og har fått det samme pengesamfunnet som vesten. Derfor er det bare å stappe bussen full og kjøre.

Det er mye rart i Afrika…

Noen sluttanker…

Det er mye rart i vesten også. Vel, de fattigste landene ligger kanskje ikke i vesten. Heller ikke de farligste. Men vesten har også store utfordringer og problemer, noe som burde minne oss om at vi ikke har svaret på hvordan den optimale sivilisasjon ser ut. For eksempel så har vesten en mye høyere andel av mennesker med psykiske problemer enn andre deler av verden. Selvmordsstatistikken taler heller ikke til vestens fordel. Tvert imot. Og det er jo et stort paradoks. Vi har de mest utviklede velferdssystemene. Vi har mat til alle, hus til alle og til og med medisinsk hjelp til alle. Likevel har vi de mest depressive menneskene i verden, statistisk sett (i den grad det faktisk går an å føre statistikk over menneskers indre velvære).

Afrika er ikke håpløst. Jeg har møtt afrikanere i Norge som lengter hjem til hjemlandet sitt, et land som er ekstremt fattig og farlig. De synes Norge er fattigere, for de regner ikke rikdom i penger og ting. De synes Afrika er rikere, for der tar folk vare på hverandre, på familien sin og på vennene sine. I Afrika kan folk stoppe hverandre på gaten, uten at de kjenner hverandre, bare for å snakke og fortelle hverandre hvordan de har det. Det kan man ikke i Norge. Og selv sier de at de skjønner hvorfor så mange mennesker i Norge er depressive og psykisk syke. Så, hva er best…? Ikke vet jeg…

Vel, det var noen tanker jeg har gått rundt og grublet på i det siste… Hvis det er noen som føler for å kommentere noe her, tilføye noe, være enig, uenig eller protestere heftig, så kommenter i vei. I like it

See ya! Nå skal jeg nyte en herlig afrikansk aften med mine to wazungu-venner.

One week…

Nå har vi vært her på Makumira i én uke. Vi kom sist tirsdag (5.oktober) med buss, en svært fascinerende busstur med en tanzaniansk bussekspress. Her er det frodigere enn i Dar es Salaam, og litt kjøligere. Vi befinner oss mye lengre nord, og i underkant av tusen meter over havet.

Makumira University College er et universitet med en stor campus. Vi bor her. Universitetet ligger ved foten av Mount Meru, som er Afrikas fjerde høyeste fjell (4566 m.o.h). På klare dager kan vi også se den snøkledte toppen av Kilimanjaro ruve i horisonten.

Det er eksotisk her. Vi har aper som hopper rundt i trærne. Vi har gekkoer på veggene, en av de bor for eksempel under dusjen vår. Om natten hører vi et enormt kor av eksotiske insekter som koser seg i nattemørket.  Og ute i hagen vår kan man, om man er heldig eller uheldig – alt etter hvordan man ser det, treffe på noen av verdens giftigste slanger.

Vi er blitt tre. Stian og jeg kom hit på tirsdag kveld, etter en drøy 11 timers lang busstur. Morgenen etter kom Johanna. Hun er fra Tyskland og skal også studere teologi her dette året. Hun fikk også de samme datoene som oss, og bestillte, som oss, også flybillett tidlig. Vi har slått oss sammen med henne i jakten på mat og drikke som passer for våre ømtålelige europeiske mager.

Vi har holdt oss i aktivitet. Vi har gått turer stort sett hver dag, og snakket mye med lokalbefolkningen. Tanzanianere er veldig hyggelige og vennlige. De liker å snakke med oss, og de elsker når vi lirer av oss swahiliske gloser. For min del er ikke swahilirepertoaret særlig bredt, men det mest nødvendige kan jeg. Stian kan derimot føre enkle samtaler med folk. Johanna har tatt et halv år swahilikurs i forkant, og er vår talsmann når litt mer avanserte ord skal utveksles.

Sist søndag var vi i Arusha og feiret gudstjeneste i den internasjonale kirken. Der var det folk fra hele verden. Det var kanskje spesielt mange amerikanere der. Jeg liker amerikanere. De er veldig hyggelige. Her på Makumira bor det to amerikanske familier som underviser i musikk. Vi har blitt kjent med disse, og det var disse som tok oss med på denne gudstjenesten. De er svært hyggelige.

Senere denne dagen besøkte vi et barnehjem for foreldreløse barn. De var ikke vant til besøk der, så vi fikk ingen presentasjon eller omvisning. Vi bare gled inn sammen med barna. Det var en kjempefin opplevelse. Vi var der i noen timer og hjalp til, og fikk være med å gi barna mat. Jeg gav flaske til en 5 mnd. gammel baby. Stian fant også tonen sammen med barna. Han hadde til tider amene fulle av barn. Barna var svært tillitsfulle. De kom bare bort til oss og ville opp i fanget, uten noen gang å ha sett oss før. De som jobber der var veldig glad for hjelp, og de sa at man bare måtte komme og hjelpe når det måtte passe. Barnehjemmet ligger ikke langt fra skolen vår, så vi tenker å dra bort til barnehjemmet når vi kan. Mens vi var der fikk vi høre noen hjerteskjærende historier om noen av barna. Enten så har de mistet foreldrene, eller så har de rett og slett blitt forlatt. En av jentene på hjemmet heter Vivian. Hun ble som spedbarn forlatt av mammaen sin. Den eneste som kunne ta vare på henne var hennes storebror på 3 år. I én måned lå hun i sengen sin, og fikk mat og drikke av broren sin. Han hadde fått tak i mat og drikke ute i landsbyen. For en tapper liten sjel. Tenk, tre år! Da de fant Vivan var hun veldig dårlig. I dag er hun tre år, men klarer ikke å koordinere bevegelser i kroppen. Hun fikk ikke sjans til å lære kroppens motorikk. Hun fikk feil mat, og feil drikke, og manglet alt et menneske trenger for å lære seg grunnleggende menneskelig fysikk. Bare det å feste blikket har hun problemer med. Hun har også problemer med å puste normalt. Men hun er glad. Hun kjenner fysisk kontakt. Og da jeg hadde henne i fanget og strøk henne i ansiktet, så smilte hun til og med. En av damene der sa at det var sjeldent at Vivian smilte, for hun får det ikke skikkelig til. Det er mange historier…

Vi bor like ved foten av Mount Meru.


Et av byggene ved Makumira. Her studerer de jus. Vi kommer ikke til å befinne oss her noe særlig.


Slik ser middagen vår stort sett ut. Er ikke helt som Bislett kebab, eller som tantes fårikål, men det funker veldig bra. Og det er sunt.


Dette er gekkoen Geir. Han bor i huset vårt sammen med mange andre gekkoer. De kryper rundt på veggene og under dusjen, og lager lyder om natta. Men de spiser mygg, og det er fint, for mygg er ikke bra...


Stian med et av barna på barnehjemmet.

While waiting...

Siste dagen i Dar es Salaam. Har vært litt rundt i dag og kikket, pratet med folk og kjøpt litt ting og tang. Men vi holder oss mye på hotellet. Er et par hakk for varmt der ute. Siden vi har bra internettilgang nå, og mye tid, skriver jeg litt til. Kan jo bli en stund til neste gang...

Dar es Salaam er arabisk og betyr "Fredens havn". Det er ikke mange som snakker arabisk her. Det går mest i swahili og engelsk. De aller fleste snakker engelsk. Imponerende mange. Mange fler enn i for eksempel land som Frankrike og Italia. Og Tanzania har aldri vært noen britisk koloni. Det var Tyskland som koloniserte Tanzania under imperialisttiden på 1800-tallet.

Mellom 30 og 40 % av befolkningen er muslimer. Omtrent like mange er kristne. Resten tilhører andre religioner, for det meste naturreligioner.
Det er noen moskeer og kirker i byen. Vi var i den anglikanske kirken i går og feiret gudstjeneste.

I morgen skal vi ta buss stort sett hele dagen. Vi har noen venner her i byen som ordnet bussbilletter til oss. Så da pakker vi sammen og drar, tidlig om morgenen. Vi forlater dette trygge vestlige hotellrommet og kjører mot et ukjent sted i nord. Der blir vi nok ikke like tilgjengelige som her. Vi vet lite om hva som venter oss... Men det er også det som gjør det så spennende :) Folk her i byen sier at områdene i nord er veldig vakre, og folk er mer velstående. Og i nord er det kjøligere. Det blir deilig, for her i byen er det vanvittig varmt.

En ting jeg synes er morsomt her er når klokken er 12. Da står solen rett over hodene våre, og skyggene blir bitte små rett under oss. Jeg vet ikke hvorfor det er så morsomt, må være fordi jeg er sørlending, men jeg gleder meg hver dag til klokken er 12, slik at jeg kan humre og le av skyggen min :)

Klokken fem skal vi besøke en familie her i Dar es Salaam. En helt vanlig familie. Der skal vi få mat. Der er våre venner her som har invitert oss. Det blir veldig koselig.

"Venn" er på swahili "Rafiki"


Rafiki, fra Løvenes konge.
Simba er også swahili og betyr nettopp "Løve" :)

I Dar es Salaam

Vi er i Dar es Salaam, den største byen i Tanzania. Her bor det over 2,6 millioner mennesker. Vi kom i går (lørdag) og skal bo her til tirsdag. Vi bor selvsagt på et fint hotell midt i byen.

Denne reisen til Tanzania er veldig lite planlagt. Vi vet hvor vi skal og hva vi skal gjøre, og at vi skal være der et år. Det er stort sett det. Vi vet forresten også at vi skal nordover på tirsdag. Men vi vet ikke helt hvordan. Vi har siktet oss inn på å ta buss. I Norge var det ingen som anbefalte buss i Tanzania, for de sa at mange bussjåfører drikker mens de kjører, og at det kan ta dager før man er framme. Her i Tanzania sies det at det finnes seriøse busselskaper som kan bringe oss trygt nordover. Vi skal prøve å finne en av de. Det er mye billigere enn å fly til Kilimanjaro airport. Og vi får sett mye mer av det vakre landskapet. Men vi får se hva det blir til...

Skolen starter 4.november, og året er fordelt på to semestre. Det er siste beskjed. Tidligere fikk vi beskjed om at skolen skulle starte 18.oktober, og at det var tre semestre. Men, vi var forberedt på uforberedthet. Nå har vi en hel måned uten før skolen starter. Vi skal prøve å finne et swahilikurs eller noe sånn. De siste beskjedene peker også i retning av august som dato for min retur til Norge.



Mount Meru og Kilimanjaro sett fra flyet. Ett eller annet sted mellom disse fjellene skal vi gå på skole.

I dag:
Det er heftig varmt i Dar es Salaam. Minst 30 grader. Og når luften er så fuktig som den er, er varmegradene svært effektive. Vi gikk en tur på byen i dag, og sugde til oss atmosfæren. Vi fant en fyr nede ved havna som guidet oss rundt. Det var hans måte å tjene penger på. Han spaserte med oss i ca. 2 timer, og viste oss byen fra innsiden. Det var veldig interessant.

Det er veldig få hvite i byen, så vi får fort oppmerksomhet. Man føler seg av og til som en attraksjon. Folk synes vi er veldig spennende. Og folk tror vi er rike. De er fort på hugget med å tilby oss noe. Da vi gikk langs havna, trodde alle at vi ville til Zanzibar. Og alle ville kjøre oss dit. Da var det deilig at han mannen som jeg ikke husker navnet på, kom og guidet oss, for da tok han av for en del av de andre som ville tilby oss noe. Vel, han ville jo ha 50 dollar av oss til slutt, og ville guide oss hver dag for "bare" 50 dollar dagen. Men vi slapp fint unna med å gi ham noen slanter, som for ham var mye, men for oss var lett overkommelig.

Noen bilder:


Stian skuer over byen.


Langs veien.


På markedet.


Her selle di jårple!


Et lite oppussingsprosjekt...