One week…

Nå har vi vært her på Makumira i én uke. Vi kom sist tirsdag (5.oktober) med buss, en svært fascinerende busstur med en tanzaniansk bussekspress. Her er det frodigere enn i Dar es Salaam, og litt kjøligere. Vi befinner oss mye lengre nord, og i underkant av tusen meter over havet.

Makumira University College er et universitet med en stor campus. Vi bor her. Universitetet ligger ved foten av Mount Meru, som er Afrikas fjerde høyeste fjell (4566 m.o.h). På klare dager kan vi også se den snøkledte toppen av Kilimanjaro ruve i horisonten.

Det er eksotisk her. Vi har aper som hopper rundt i trærne. Vi har gekkoer på veggene, en av de bor for eksempel under dusjen vår. Om natten hører vi et enormt kor av eksotiske insekter som koser seg i nattemørket.  Og ute i hagen vår kan man, om man er heldig eller uheldig – alt etter hvordan man ser det, treffe på noen av verdens giftigste slanger.

Vi er blitt tre. Stian og jeg kom hit på tirsdag kveld, etter en drøy 11 timers lang busstur. Morgenen etter kom Johanna. Hun er fra Tyskland og skal også studere teologi her dette året. Hun fikk også de samme datoene som oss, og bestillte, som oss, også flybillett tidlig. Vi har slått oss sammen med henne i jakten på mat og drikke som passer for våre ømtålelige europeiske mager.

Vi har holdt oss i aktivitet. Vi har gått turer stort sett hver dag, og snakket mye med lokalbefolkningen. Tanzanianere er veldig hyggelige og vennlige. De liker å snakke med oss, og de elsker når vi lirer av oss swahiliske gloser. For min del er ikke swahilirepertoaret særlig bredt, men det mest nødvendige kan jeg. Stian kan derimot føre enkle samtaler med folk. Johanna har tatt et halv år swahilikurs i forkant, og er vår talsmann når litt mer avanserte ord skal utveksles.

Sist søndag var vi i Arusha og feiret gudstjeneste i den internasjonale kirken. Der var det folk fra hele verden. Det var kanskje spesielt mange amerikanere der. Jeg liker amerikanere. De er veldig hyggelige. Her på Makumira bor det to amerikanske familier som underviser i musikk. Vi har blitt kjent med disse, og det var disse som tok oss med på denne gudstjenesten. De er svært hyggelige.

Senere denne dagen besøkte vi et barnehjem for foreldreløse barn. De var ikke vant til besøk der, så vi fikk ingen presentasjon eller omvisning. Vi bare gled inn sammen med barna. Det var en kjempefin opplevelse. Vi var der i noen timer og hjalp til, og fikk være med å gi barna mat. Jeg gav flaske til en 5 mnd. gammel baby. Stian fant også tonen sammen med barna. Han hadde til tider amene fulle av barn. Barna var svært tillitsfulle. De kom bare bort til oss og ville opp i fanget, uten noen gang å ha sett oss før. De som jobber der var veldig glad for hjelp, og de sa at man bare måtte komme og hjelpe når det måtte passe. Barnehjemmet ligger ikke langt fra skolen vår, så vi tenker å dra bort til barnehjemmet når vi kan. Mens vi var der fikk vi høre noen hjerteskjærende historier om noen av barna. Enten så har de mistet foreldrene, eller så har de rett og slett blitt forlatt. En av jentene på hjemmet heter Vivian. Hun ble som spedbarn forlatt av mammaen sin. Den eneste som kunne ta vare på henne var hennes storebror på 3 år. I én måned lå hun i sengen sin, og fikk mat og drikke av broren sin. Han hadde fått tak i mat og drikke ute i landsbyen. For en tapper liten sjel. Tenk, tre år! Da de fant Vivan var hun veldig dårlig. I dag er hun tre år, men klarer ikke å koordinere bevegelser i kroppen. Hun fikk ikke sjans til å lære kroppens motorikk. Hun fikk feil mat, og feil drikke, og manglet alt et menneske trenger for å lære seg grunnleggende menneskelig fysikk. Bare det å feste blikket har hun problemer med. Hun har også problemer med å puste normalt. Men hun er glad. Hun kjenner fysisk kontakt. Og da jeg hadde henne i fanget og strøk henne i ansiktet, så smilte hun til og med. En av damene der sa at det var sjeldent at Vivian smilte, for hun får det ikke skikkelig til. Det er mange historier…

Vi bor like ved foten av Mount Meru.


Et av byggene ved Makumira. Her studerer de jus. Vi kommer ikke til å befinne oss her noe særlig.


Slik ser middagen vår stort sett ut. Er ikke helt som Bislett kebab, eller som tantes fårikål, men det funker veldig bra. Og det er sunt.


Dette er gekkoen Geir. Han bor i huset vårt sammen med mange andre gekkoer. De kryper rundt på veggene og under dusjen, og lager lyder om natta. Men de spiser mygg, og det er fint, for mygg er ikke bra...


Stian med et av barna på barnehjemmet.