Noen tanker… om Afrika som offer for feilslått europeisk imperialisme

Her kommer et langt blogginnlegg som for mange helt sikkert er dritkjedelig. Jeg håper jo at folk skal finne det interessant, og kanskje til og med tankevekkende.

Det er mange tanker man gjør seg her nede. Hver dag møter man nye, ukjente og uventede ting. For det meste er det positive ting. Afrika er veldig lett å bli glad i. Menneskene her nede er utrolig hyggelige og behjelpelige. Og de behandler deg alltid med vennlighet og respekt. Naturen er fantastisk vakker. Spesielt her vi er nå, i Tanzania. Det gir en deilig og avslappende stemning å være her. Det er spennende og fruktbart, og man lærer utrolig mye.

Men så er jo også mange ting som virker lettere sagt håpløse. Jeg har et behov for å resonnere omkring disse tingene, og jeg ønsker å gjøre det her, på bloggen. Og OM det skulle vise seg at det er noen ivrige sjeler der ute som ønsker å bidra med noen tanker, så er de hjertelig velkomne til å gjøre det.

Så, for de som kun vil lese om hvordan vi har det her nede, om skolen, afrikansk natur, apekatter og barnehjem; styr unna!

Hva er det med Afrika?

Spørsmålet springer ut av en akutt følelse av håpløshet på et kontinent som lider tungt av den vestlige verdens tragiske forsøk på å ideologisere og tvangsindustrialisere det.

Afrika er på mange måter et stort kaos. Verdens fattigste land er her. Verdens farligste land er her. Her er land som styres av militærgrupper. Her er land som styres av diktatorer. Noen land styres av de som har mest penger, og våpen. Det er mangel på ressurser her, selv om kontinentet er blant de aller mest fruktbare. Det er grusomme sykdommer her, som tar livet av millioner av mennesker hvert år. Sykdommer som i vesten er utryddet for over 100 år siden. Hvorfor er Afrika slik? Det har ikke alltid vært sånn…

Vi kommer fra vesten, en del av verden som regnes som velstående, moderne og velorganisert. Vi har demokrati i de fleste ledd, politiske modeller som skaper velstand og system, og velfungerende straffesystemer. Vi har nasjonalfølelse, vi er globaliserte, og vi har integrert verdier vi mener er grunnleggende for menneskeverdet. Vi har lovfestet og institusjonalisert de gamle slagordene som ble formet under opplysningstiden, og fremmet under den franske revolusjonen; frihet, likhet og brorskap. Men det har også kostet, og tatt lang tid. For det har ikke alltid vært sånn…

Da vesten for alvor rettet øynene mot Afrika under 1800-tallets imperialisme, ble disse europeiske idealene også påtvunget Afrika.

Lange integreringsprosesser

Noen ting ved samfunnet vårt tar vi for gitt. Vi tror de er så selvfølgelige. Men sannheten er at de har tatt tid å integrere. Et eksempel jeg ofte bruker er klokken. Mennesker i vesten er veldig opptatte av tid. Klokken er den store diktatoren i hverdagen vår. Vi står opp på et bestemt tidspunkt, for vi trenger en nøyaktig tilmålt menge av tid for å gjøre oss i stand til å rekke jobben, eller skolen, som selvfølgelig også begynner på et nøyaktig tidpunkt. Og slik er hele dagen vår, en lang synkronisering mellom tidspunkter som skal rekkes og fylles i timeplanen vår. Men det har jo ikke alltid vært sånn…

Klokken ble funnet opp på 1200-tallet, i et kloster i Frankrike. Munkene hadde faste bønnetider om dagen, alt etter hvor solen stod på himmelen. De var svært nøye på det. Men det var jo ikke alltid så lett å se solen, spesielt ikke når det var overskyet. Det var da det var et klokt munkehode som fant opp klokken. Klokken skulle styre bønnetidene om dagen. Det tok ikke så alt for lang tid før folk utenfor klosteret også tok i bruk klokken, og noen tiår senere så brukte hele Paris klokken. Noen hundre år etter dette ble klokken mellom Paris og London synkronisert. Nå kunne man reise fram og tilbake uten å måtte stille klokken. Og siden har det gått slag i slag, bokstavelig talt. Vesten så ganske tidlig et potensiale i klokken; den førte til effektivisering. Og etterhvert som industrialiseringen for alvor tok til på slutten av 1700-tallet, og folk fikk jobber i industrien, så brukte man tidspunkter og klokketid for at arbeiderne skulle få sin “arbeidsdag” og produksjonen skulle bli effektiv. På 1900-tallet kom radioen og TV’en, og de bidro, som alt annet, også til at tidsskjemaer og nøyaktige tidspunkter ble viktigere. I dag er klokken en av de mest vesentlige tingene i hverdagen vår. Men det har tatt sin tid. Den vestlige verden trengte god tid på å la klokken integreres i hverdagen. Og vi har vært igjennom et par store paradigmeskifter.

Så reiste vi til Afrika og gav afrikanerne en klokke og sa: “Bruk den…!”

På samme måte er det med indutrisamfunnet, det som kjennetegner vesten mellom 1800-tallet og frem til 1970-tallet – den industrielle revolusjon. Hvis en mann på Jesu tid ble flyttet til en europeisk by på 1700-tallet, så ville han ha kjent seg igjen. Men hvis en mann fra 1700-tallet ble flyttet til en storby på 1800- tallet, så ville han ikke kjent seg igjen i det hele tatt. Det sier litt om hvilke omveltninger som preget Europa på 1800- tallet. Jordbruksamfunnet ble gradvis avskaffet og erstattet med industrisamfunn. Det tok også sin tid. Det gav oss billige klær, og gjorde etter hvert at folk kjøpte klær fremfor å lage dem hjemme. Masseproduksjon. Vi utviklet nye transportmidler. Først kom damplokomotivet på begynnelsen av 1800-tallet. Det tøffet seg fram med en fart på i overkant av 50 km/t, en hastighet som ble fordømt fordi den var unaturlig for mennsket. I Norge ble damplokomotivet kritisert fordi man i 50 km/t ikke fikk muligheten til å dvele nok ved det vakre landskapet…

Vi fikk biler. Det var ikke rare bilene som ble produsert i 1902. Men alt til sin tid. Det var helt fantastisk i 1902 å se ei kjerre med fire hjul som trillet av seg selv, uten hest. Etter første verdenskrig ble bilene masseprodusert, noe som gjorde dem billigere. Ny teknologi gjorde også at bilene ble raskere og mer komfortable. Veier ble utbygd, og hestene forsvant gradvis fra bybildet. Og det er slik det skjedde; gradvis.

Så importerte vi moderne biler til Afrika og sa: “Se her, bruk disse i byene deres, og bygg veier…!”

Ideologier

De politiske systemene i vesten er også noe som har kommet med tid. Vi har hatt forskjellige filosofi- og idéhistoriske perioder, og hver av disse har vært med på å forme måten vi tenker på i dag. For eksempel så er vi i dag veldig opptatt av å tenke på framtiden, og framgangen. “Ingen vet hva framtiden vil bringe”, sier vi. Vi tenker da på at framtiden selvfølgelig ikke kommer til å se ut som den gjør i dag, og at samfunnet vil utvikle seg i en ukjent retning. Men slik har vi ikke alltid tenkt. Hvis du gikk til en bondefamilie i et sted i Europa på 1500-tallet, så ville den måten å tenke på vært helt ukjent. Framgangs- og utviklingstanken er noe som for alvor ble bevisstgjort på 1800-tallet. 1600-tallets naturfilosofi og 1700-tallets opplysningtid var blant de viktige impulsene som banet vei for denne tanken. Alt gikk slag i slag. På 1800-tallet tenkte man til og med at mennesket på det tidspunktet var på sitt mest intellektuelle. Det er ingen tilfeldighet at Darwins utviklingsteori ble til på 1800-tallet.

Og slik er også våre politiske modeller også blitt til, gjennom filosofiske og idéhistoriske perioder, naturvitenskapelige oppdagelser, religiøse brytninger osv… De vokste fram i kjølvannet av sin tids samfunnsbevegelser. De hadde alle sine forutsetninger. Sosialismen vokste for eksempel fram da man så skjevhetene i industrisamfunnet og det enorme uregulerte markedet som vokste fram i kjølvannet av det. Altså er det et produkt av sin tid. Sosialismen er en ideologisk og samfunnsøkonomisk idé som passer inn i vårt samfunn, et postindustrelt samfunn. Slik er det også med de andre ideologiene og politiske retningene. De passer inn i vårt system, og er et resultat av vår historie, de steg som vårt vestlige samfunn har tatt. De har modnet fram i takt med tiden.

Vi reiste til Afrika med penger, kapital og industri og sa: “Her er penger og makt…!”

Vesten og Afrika

Afrika har ikke vært igjennom de samme samfunnsomveltningene som vesten har. De har ikke hatt noen industriell revolusjon. De har ikke vært i samme utviklingsprosess som vesten. De kan ikke snakke om antikken som forløper for sin kultur på samme måte som vi kan. De har ikke hatt noen middelalder, opplysningstid eller modernisme. De har selvfølgelig hatt sin oldtid, sine århundrer og sine forandringer. Men ikke på samme måte som vesten.

Når vi tenker på Afrika så tenker vi ofte på fattigdom, politisk kaos og dysfunksjonalitet i alle ledd. Vi ser kriger og katastrofer på TV, og hører om grusomme diktatoriske regimer. Hva er det som ikke fungerer? Hva er det som har slått feil? For mennesker som ikke kjenner vår egen historie, og ikke klarer å trekke de røde trådene, er det veldig snart å tenke at afrikanere ikke er like smarte som oss. Vi er mye mer “siviliserte” enn dem. De er primitive. Derfor klarer de ikke å “beherske seg” når de får penger, våpen og makt. Det var slik europeere i stor grad tenkte for hundre år siden. Afrikanere var annenrangs mennesker. Og by the way, den tankegangen har IKKE sin bakgrunn i kristendommen. Tvert imot. Den tankegangen har snarere sin bakgrunn i den filosofiske tankegangen som brøt med kristendommen, som erstattet Gud med menneskelig fornuft – man kaller det “opplysningstid”. Det var 1800- tallets modernistiske tankegang, med sine framgangs- og utviklingsteorier, som rangerte vestlige mennesker som “øverst” på utviklingsstigen på bakgrunn av det man da så på som uttrykk for mest fornuft. Altså; det siviliserte mennesket er det mest utviklede mennesket. Derfor så man på det som vestens oppgave å sivilisere afrikanere. Og for afrikanere var det dette imperialismen dreide seg om. Ikke bare kom europeerne og etablerte seg i Afrika, men de skulle også vestliggjøre Afrika. Her spilte selvfølgelig misjonen en rolle.

Et eksempel på en afrikansk situasjon som har utspring i vestlig imperialisme:

I Tanzanias naboland Rwanda lever det hutuer og tutsier. De er to folkegrupper. Disse to folkegruppene har levd som stammekulturer side om side siden fordums tider. Ingen forskjell mellom folk, ingen krig. Under kolonitiden (imperialisttiden, 1800- tallet – jeg bruker begrepene litt om en annen her) ble Rwanda en del av Tysk Østafrika, sammen med blant andre Tanzania. Etter første verdenskrig, som tyskerne tapte og følgelig måtte betale for, ble Rwanda overdratt til belgisk styre. De belgiske styresmaktene skilte mellom folkegruppene. De forsynte også landet med våpen – forferdelige våpen – og penger og makt. Og de ga den ene folkegruppen makt over den andre. Da de trakk seg ut av landet brøt det ut en grusom borgerkrig, som resulterte i et enda grusommere folkemord i 1994. Hjemme i vesten fulgte vi det på TV og lurte på hva som feilet folk der nede…

Belgia var, og er, et velfungerende land, med et velfungerende kapitalsystem og maktfordeling, veldig likt de fleste andre land i vesten. Men det har ikke vokst fram av seg selv, og heller ikke på én dag. Det er et resultat av en lang modningsprosess, en prosess som har gått gjennom store revolusjoner og samfunnsomveltninger.

Rwanda har vært langt utenfor denne prosessen. Der har det vært egne prosesser, som sikkert har gått mot helt andre mål. Likevel ble resultatet av den vestlige prosessen påtvunget Rwanda, som ikke var klar for dette i det hele tatt. Våpen, som etter lang tid hadde blitt “integrert” i vestlige lands forsvar, ble lagt igjen i uerfarne rwandeseres hender. Vestlig kapitalsystem, som i vesten var innarbeidet som en av samfunnets grunnpilarer, fordi den hadde blitt styrt gjennom effektive politiske systemer som gjennom århundrer hadde blitt utviklet og tilpasset, ble, nesten som en selvfølge, tillagt det rwandiske folk å forvalte. Er det rart det ble krig?

Rwanda er et av mange skrekkeksempler på hvordan imperialismen har ødelagt Afrika. Andre skrekkeksempler finner man for eksempel i Kongo, Sierra Leone og Somalia.

Tanzania har heldigvis unngått å bli et skrekkeksempel, det er faktisk et av de bedre landene sør for Sahara. Men likevel, vi ser hvordan vestlige ting, som med tid er blitt velintegrerte i vårt samfunn, er blitt kastet inn i Afrika. Ting som er tilpasset våre raske og tidsknappe samfunn passer ikke like godt inn i det avslappede Afrika. Det er derfor det er så mange europeere som irriterer livet av seg når de opplever african time. Vi er så innstilte på nøyaktige tidspunkter, noe afrikanere ikke er. Det er også derfor vi blir så skeptiske når vi tar afrikansk “kollektivtransport”, og må sitte tett i tett med tjuefire andre mennesker, presset sammen i en minibuss, med en “konduktør” hengende ut av bilen for å lokke på potensielle passasjerer, noe som gjør at bilen stopper hver hundrede meter og stappes fullere og fullere. De har jo ingen regler om sikkerhetsbelter, maks antall passasjerer, vikeplikt osv… Men de har biler fra vesten, og har fått det samme pengesamfunnet som vesten. Derfor er det bare å stappe bussen full og kjøre.

Det er mye rart i Afrika…

Noen sluttanker…

Det er mye rart i vesten også. Vel, de fattigste landene ligger kanskje ikke i vesten. Heller ikke de farligste. Men vesten har også store utfordringer og problemer, noe som burde minne oss om at vi ikke har svaret på hvordan den optimale sivilisasjon ser ut. For eksempel så har vesten en mye høyere andel av mennesker med psykiske problemer enn andre deler av verden. Selvmordsstatistikken taler heller ikke til vestens fordel. Tvert imot. Og det er jo et stort paradoks. Vi har de mest utviklede velferdssystemene. Vi har mat til alle, hus til alle og til og med medisinsk hjelp til alle. Likevel har vi de mest depressive menneskene i verden, statistisk sett (i den grad det faktisk går an å føre statistikk over menneskers indre velvære).

Afrika er ikke håpløst. Jeg har møtt afrikanere i Norge som lengter hjem til hjemlandet sitt, et land som er ekstremt fattig og farlig. De synes Norge er fattigere, for de regner ikke rikdom i penger og ting. De synes Afrika er rikere, for der tar folk vare på hverandre, på familien sin og på vennene sine. I Afrika kan folk stoppe hverandre på gaten, uten at de kjenner hverandre, bare for å snakke og fortelle hverandre hvordan de har det. Det kan man ikke i Norge. Og selv sier de at de skjønner hvorfor så mange mennesker i Norge er depressive og psykisk syke. Så, hva er best…? Ikke vet jeg…

Vel, det var noen tanker jeg har gått rundt og grublet på i det siste… Hvis det er noen som føler for å kommentere noe her, tilføye noe, være enig, uenig eller protestere heftig, så kommenter i vei. I like it

See ya! Nå skal jeg nyte en herlig afrikansk aften med mine to wazungu-venner.