søndag 26. juni 2011

Det ondes problem – to perspektiver


Jeg skriver en oppgave om konseptet ondskap i et afrikansk verdensbilde. Men først føler jeg at jeg må konfrontere mitt eget konsept av ondskap, og hvordan dette konseptet blir behandlet der jeg kommer fra. Jeg gjør det her på bloggen.

… men hva med ondskapen da?

Er Gud villig til å gripe inn mot det onde, men ikke i stand til det? Da er han ikke allmektig.

Er han i stand til det, men ikke villig til det? Da er han ikke god.

Er han både i stand til det og villig til det? Hvor kommer så det onde i fra?

Er han verken i stand til det eller villig til det? Hvorfor da kalle ham Gud?

(David Hume: Dialogues Concerning Natural Religion)

Det kalles ”det ondes problem”, spørsmålet apologetene har hatt størst problemer med å klargjøre for en nysgjerrig spørrende sekulær verden. Problemstillingen ble formet allerede i antikken, hos de mange greske filosofer, og har fulgt filosofien siden. I dag er det et av de grunnleggende argumentene i ateismens misjon. Hvordan kan en allmektig og god Gud eksistere når det er så mye ondskap i verden? Ergo: ingen Gud.

Problemet med ”problemer” er som oftest definisjoner av begreper. I dette tilfellet kommer problemet når man skal definere ”det onde”. Forståelsen av ”ondskap” fortoner seg svært forkjellig gjennom kulturer og religioner. Og i følge den postmodernistiske tankegangen som preger mer og mer av vår kultur, kan ingenting oppfattes som objektivt. Alt er subjektivt eller kulturbetinget, og definitivt relativt. Som Nietszche sa: ”Vi skaper virkeligheten med språket.” Altså, begrepet ”ondskap” er noe mennesket har skapt for å gi navn på noe som forutsetter former for menneskelig lidelse.

For å snakke om konseptet ondskap forutsetter det at det virkelig finnes ondskap. Jeg stiller spørsmålet: hvordan vet vi at det finnes ondskap i verden? Hvor går grensen mellom hva som er godt og hva som er ondt? Hvem har eventuelt satt denne grensen?

Jeg tror alle vil være enig i at det finnes ondskap i verden. Det er bare å se seg litt rundt. Men i en ateistisk tankegang er disse spørsmålene virkelig problematiske. Ateismen utelukker eksistens av enhver form for Gud, og utelukker dermed også mulighet for en absolutt sannhet og en absolutt objektiv standard. Alt blir relativt. Spørsmålet om rett og galt, godt og ondt er fullstendig i menneskets hender. Det handler kun om preferanser og menneskelige bekvemmeligheter, og er kulturelt betinget. Det blir menneskets vilje og lyster som styrer moralen og etikken. I bunn og grunn finner man egentlig ikke tilstrekkelig potensial til å definere ondskap i det hele tatt. Forståelsen av ondskapen blir kun subjektiv og individuell, og etter sosiologisk og antropologisk mønster, også kulturell.

Jeg finner store problemer med en slik tankegang. Jeg søker objektivitet.

I en kristen tankegang er ikke denne grensen mellom godt og ondt et like stort problem. Den kristne tankegangen tenker seg en Gud som har satt grenser for godt og ondt, og dermed definert ondskapen. Et godt eksempel er de ti bud. Du skal… Du skal ikke… Det er en tydelig grense for hva man skal, og hva man ikke skal. Ut fra dette kan man si at kristendommen opererer med en absolutt sannhetsforståelse. Det finnes en objektiv sannhet utenfor mennesket. Men, det er jo forskjellige tolkningstradisjoner i kristendom også, og kristne har ikke vært eksemplariske etiske mennesker gjennom historiens løp. Og selv i dag er forståelsen av denne objektive sannheten svært forskjellig. Forståelsen av det objektive er subjektiv. Man kan rettferdiggjøre det meste med det meste av religiøse skrifter. Likevel, det er lettere å argumentere etisk ut fra en objektiv sannhetsforståelse.

Når mennesker bruker ondskapens problem i sin argumentasjon mot gudstroende medmennesker, så er det lurt å spørre dem hvilken forståelse av ondskap de legger i til grunn. Er det deres egen oppfatning av ondskap, eller er det deres forståelse av vår kulturs oppfatninger av ondskap? Eller er det deres forståelse av kristendommens/Bibelens definisjon på ondskap?

Men til ondskapens problem, hvordan skal man forklare det?

Det er skrevet mange bøker om dette problemet. Omtrent alle filosofer har brydd hodene sine med det. Også vitenskapsmenn, forfattere, forskere, teologer og predikanter har bidratt med forskjellige perspektiver. Mange av dem er særs interessante. Jeg vil trekke fram to av de argumentasjonene jeg finner mest interessante.

Jeg tenker at man må skille begrepet ondskap til å gjelde innenfor to områder. Det første området er ondskap gjort av mennesker. I denne kategorien finner man krig, fattigdom, terror, drap, undertrykkelse, misbruk osv… I den andre kategorien finner man ondskap som skjer uten menneskelig innblanding. Her finner man naturkatastrofer, sykdom, epidemier osv… Selv om disse kategoriene i mange tilfeller kan ha sammenhenger og flyte over i hverandre, synes jeg dette er den greieste måten å gjøre det på. For eksempel så kan sykdommer og epidemier ha opphav i menneskets uforsiktighet og uvitenhet, men samtidig være utenfor menneskets makt og vilje.

Albert Einsteins argumentasjon – har noen skapt ondskapen?

”Har Gud skapt alt som eksisterer? Hva da med ondskapen?” Denne argumentasjonen ble den unge studenten Albert Einstein utfordret med av en professor. Han påsto at hvis Gud eksisterte så var han ond, for han hadde skapt alt, også ondskapen. Og ingen ville vel tro på en ond Gud. Ingen i klassen kunne svare professoren, før Einstein etter en tid rakte opp hånda. Han spurte: ”Professor, eksisterer kulde?” ”Selvsagt” svarte professoren. ”Det er ikke helt riktig.” svarte Einstein. ”I følge forskning i fysikk er kulde det totale og komplette fraværet av varme. Man kan kun forske på et objekt dersom det avstråler energi, og det er varmen i et objekt som overfører denne energien. Uten varme er objekter døde og ute av stand til å reagere. Kulde eksisterer ikke. Vi har skapt ordet kulde for å forklare fraværet av varme.”

”Og hva med mørket da?” fortsatte Einstein. ”Selvfølgelig eksisterer mørket.” svarte professoren. Einstein fortsatte; ”Du tar igjen feil. Mørke er kun det totale fraværet av lys. Du kan studere lys og lysstyrke, men du kan ikke studere mørke. Mørke er definisjonen vi bruker for å forklare det totale fraværet av lys.”

”Og til slutt, eksisterer ondskap, professor? Ondskap er det totale fravær av Gud i menneskenes hjerter, et fravær av kjærlighet, menneskelighet og tro. Kjærlighet og tro er som varme og lys. De eksisterer. Dersom de ikke er til stede, fører det til ondskap.”

Dette er en interessant argumentasjon. Den utfordrer vår tanke om at Gud har skapt alt, også ondskapen. Man kan spørre seg, har Gud skapt bilen og flyet? Nei, han har jo strengt talt ikke det. Det er mennesket som har skapt bilen og flyet. Har Gud skapt stål og messing? Nei, Gud har kun skapt fysiske lover og stoffer, som for eksempel de vi finner i det periodiske system, og en verden som puster og opererer med dette systemet og disse lovene. Gud har skapt jern og karbon og disses egenskaper, og mennesket har funnet ut at en kombinasjon mellom disse er mulig slik at man får en legering som er mye sterkere, og kalt det stål. Ergo: mennesket har skapt stål. Det samme med messing. Gud har skapt kobber og sink, mennesket har funnet en legering, altså en kombinasjon, og skapt messing, som er mye mer effektivt på mange områder enn både kobber og sink. Og slik kan man fortsette om hjulet, bilen, båten, flyet, fjernsynet, og alt det fantastiske som mennesket har funnet opp. Mennesket har skapt.

Man kan si at Gud har skapt en verden med mange muligheter for mennesket. Og mennesket får utfolde seg.

Parallellen mellom kulden og mørket, og ondskapen, er interessant. For eksempel, når vi skrur på fryseren vår hjemme, så begynner ikke den å produsere kulde. Det eneste fryseren gjør er å ta bort varmen. Da blir det kaldt. Dessuten vet vi hvor nullpunktet er når det gjelder kulde. -273,15 grader Celsius er det absolutte nullpunktet. Det går ikke an å komme lavere enn det. Med varme derimot, er det annerledes. Man kan ikke nå et makspunkt, i alle fall ikke som man vet. Og når man varmer opp noe, så produserer man varme. Varme er noe som eksisterer i seg selv. Det er en kjemisk reaksjon. Kulde eksisterer ikke i seg selv. Den oppstår kun i en reaksjon hvor varme frastøtes.

Det samme er det med mørket. Vi har lyspærer for å bringe lys. Men vi har ingen mørkepære. For å få det mørkt trenger vi simpelthen bare å slukke lyset. Da kommer mørket. Lyset er noe fysisk, noe som eksisterer, og noe det går an å forske på. Mørket er ikke noe fysisk som man kan forske på. Mørke er kun fravær av lys.

(Man kan jo spørre seg; når det blir mørkt, kan man da se mørket? Eller er saken med mørket at man ikke ser noen ting?)

Kanskje kan man tenke slik om ondskap, at Gud ikke har skapt selve ondskapen, og at den ikke eksisterer i seg selv, men at den kun er et fravær av noe annet, Guds kjærlighet.

1.Mosebok 3: Å kjenne godt og ondt

De fleste kristne går inn i de bibelske skrifter for å forklare ondskapens problem. Et av de mest brukte bibelstedene er fortellingen om syndefallet i 1.Mosebok kapittel 3.

Der står det skrevet:

Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem. Gud velsignet dem og sa til dem: ”Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere!” (1 Mos 1, 27)

Og Herren Gud gav mannen dette påbud: ”Du kan spise av alle trærne i hagen. Men treet som gir kunnskap om godt og ondt, må du ikke spise av; for den dagen du spiser av det, skal du dø.” (1 Mos 2, 16-17)

Slangen var listigere enn alle ville dyr som Herren hadde skapt. Den sa til kvinnen: ”har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen?” Kvinnen svarte slangen: ”Vi kan godt spise av frukten på trærne i hagen. Bare om frukten på det treet som står midt i hagen, har Gud sagt: Den må dere ikke spise av og ikke røre; ellers skal dere dø!” Da sa slangen til kvinnen: ”Dere kommer slett ikke til å dø! Men Gud vet at den dagen dere spiser av frukten, vil deres øyne bli åpnet; dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt.” Nå fikk kvinnen se at treet var godt å spise av og herlig å se på – et prektig tre, siden det kunne gi forstand. Så tok hun av frukten og spiste. Hun gav også mannen sin, som var med henne, og han spiste. Da ble deres øyne åpnet, og de merket at de var nakne. Så flettet de sammen fikenblad, og bandt dem om livet. (1 Mos 3, 1-7)

Det er en generell oppfatning blant kristne at Skaperen har gitt mennesket fri vilje. Det er en av grunntankene i kristent menneskesyn. C. S. Lewis, mannen bak blant annet Narnia- bøkene, og som også i ettertid er blitt en svært anerkjent tenker, har sagt:

Noen mennesker tror de kan forestille seg et vesen med fri vilje, men uten muligheten til å gjøre noe ondt. Det kan ikke jeg.”

C. S. Lewis betoner også at mennesket ble skapt med fri vilje. Og for at mennesket skal ha fri vilje så er det helt nødvendig at det også har mulighet til å velge det onde. Det onde er et uttrykk for den frie viljen mennesket har fått. Han sier: ”Den frie viljen er – selv om den muliggjør ondskapen – også det eneste som muliggjør enhver form for kjærlighet, godhet og glede som er verdt å ha.”

Denne tanken har de fleste kristne trykket kjært til sitt bryst, og adoptert. Jeg tør ikke si sikkert om C. S. Lewis er opphavet til denne tankegangen, men han har i det minste bidratt sterkt med å anerkjenne den.

Den frie viljen er altså utgangspunktet her. Vi er ikke programmerte, men selvstendige individer som velger og velger bort. Jordkloden består av snart 7 000 000 000 mennesker som alle har fri vilje. Syv milliarder mennesker som tar individuelle valg.

Er jeg min brors vokter?

Med dette perspektivet kan vi konkludere: Vi mennesker må se vårt eget ansvar. Vi har én jordklode, og vi er én menneskehet. Det ondes problem er vårt problem, ikke Guds problem. Vårt ansvar ligger i å velge det gode, ikke først og fremst for oss selv, men for våre medmennesker. Men det er her denne bibelske forklaringen på det ondes problem kommer inn. Mennesket er fordervet. Mennesket er selvsentrert.

Det første uttrykket på dette finner vi i den første historien etter syndefallet. Kain og Abel bragte begge fram offer for Gud. Abels offer var bedre enn Kains offer. Kain ble misunnelig på Abel. Gud sa til Kain: "Hvorfor er du så vred? Og hvorfor slår du blikket ned? Har du godt i sinne, kan du ikke da se frimodig opp? Men hvis du ikke har godt i sinne, ligger synden på lur ved døren. Dens onde lyst vil fange deg, men du skal herske over den." (1.Mos 4, 7) Men Kain drepte sin lillebror Abel. Gud kom til Kain og spurte: "Hvor er din bror Abel?" Kain svarte: "Jeg vet ikke. Er jeg min brors vokter?" (1.Mos 4, 9)

Kjenner vi oss ikke igjen i Kain? Han fraskrev seg ansvaret. "For det er ingen forskjell, for alle har syndet og har mistet Guds ære." (Rom 3, 23)


Litt om Afrika igjen:

Nord/Sør- perspektivet

I Afrika er det ingen som betviler Guds eksistens på grunn av lidelser. Å sette Guds eksistens i tvil på grunn av ondskap er i stor grad et vestlig fenomen. Det er en tendens man ser hos rike og velstående land som ønsker å fraskrive seg ansvaret for alle lidelser de påfører verden ved å opprettholde det politiske systemet som gjør at de kan fortsette å danse rundt gullkalven.

På kontinentet jeg befinner meg på akkurat nå er det ubeskrivelig mange lidelser. Landet jeg har bodd i dette året er et av verdens fattigste land. Det lever over 36 millioner mennesker her. Og landet er tragisk lite utviklet. Selv her oppe, i den mest "velstående" delen av landet, er det masse fattigdom. Man klarer ikke engang å forsyne byene med stabil strøm. På de store sykehusene ligger folk nesten oppå hverandre og dør av aids. Og disse er de få heldige som har folk rundt seg som har råd til å la dem ligge på sykehus. Tegn på at man er velstående her er om man har vindusruter i vinduene…

Noe vi har reagert på her er hvor mye død som forekommer. Våre venner og klassekamerater er ofte av sted på grunn av begravelser. De fleste som dør er under 50 år. De dør av sykdommer, som malaria, aids, og sykdommer de har fått på grunn av infiserte drikkevann og dårlig mat. Tropisk feber er også vanlig.

I det tropiske Afrika lever de fleste på landsbyene, langt fra sentraliserte områder. Langt fra sykehus og medisinsk behandling. Her tyr folk til tradisjonelle doktorer, såkalte medisinmenn. Og det er utrolig hvor mye disse medisinmennene kan kurere. De fleste medisinene kommer fra urter og planter. De har en utrolig kunnskap om dette. Jeg skal skrive mer om tradisjonelle medisinmenn og heksedoktorer senere hvis jeg får skriveånden over meg.

Døden er en naturlig del av hverdagen til afrikanere. Mye mer naturlig enn hos vestlige mennesker. I vår popkultur skal sannheten om døden illusjoneres vekk. Alt handler om å være evigung, være sminket, se "ung" ut. Når rynkene kommer blir man desperat. I Afrika er det attraktivt å være gammel og klok. "Mzee" heter det på swahili. De er svært respekterte, og unge mennesker må hilse på en spesiell måte. De må si "shikamoo" til mennesker som er eldre enn dem selv. Og de eldre hilser tilbake med "marahaba." Man skal ikke snakke street language med en mzee. Man kan ikke si "mambo?" eller "vipi?" til eldre mennesker (som betyr noe sånn som "skjer'a?" på norsk). Mellom unge mennesker er det vanlig. Men til en mzee skal man hilse pent. I Norge skal alle være unge. Til og med en norsk mzee vil være ung. Ungdomstiden forlenges for hvert år. Selv om man er i førtiårene liker man å bli kalt ungdom. Å være i tjueårene er mest attraktivt. Da er man voksen, men ennå ung, og langt fra dødens realitet. Midt mellom vuggen og graven. For når døden kommer, så er alt over, tenker man. Så man må gjøre mest mulig ut av livet.

Vi må alle gjøre mest ut av livet. Men jeg tror det er en evighet som venter på oss. Og denne evigheten må man forberede på jorden. Derfor, når man "lever livet", så må man leve livet med tanke på evigheten som venter, og ikke som om dette livet er fullstendig uten konsekvenser for hva som skjer etter døden.


Det er valg i Norge til høsten. Her er mitt lille bidrag til debatten:

Kapitalismens globale problem

I vesten er vi veldig opptatte av at vi skal utvikle oss. Selv politikken vår handler om utvikling. Den blir mer og mer kapitalistisk for å generere til mer og mer utvikling. Jeg er veldig imot den vestlige kapitalismen som herjer. Jeg ønsker mer sosialisme. Er ikke sosialisme et fantastisk ord? Sosialisme. Av alle ismer vi har rundt om så er det én som handler om å være sosial. Det er jo en mye bedre isme enn kapitalismen som handler om kapital. Sosialisme handler om mennesker. Kapitalisme handler om penger.

Kapitalismens formål er å holde i gang forbrukerhjulet. For at flere og flere mennesker skal bli rike, må vi forbruke mer og mer. For noen år siden måtte vi kaste de gamle TV-apparatene. Vi måtte kjøpe flatskjerm. Så var det noen som fant opp HD- TV. Nå må vi snart kaste HD- TV'ene, for nå kommer 3D- TV, med 3D- briller. Om ikke så mange år så må vi kaste 3D- TV'en, for japanerne holder på å utvikle en 3D- TV hvor man slipper å bruke 3D- briller. Så må man etterhvert kaste den også, for da kommer det noe nytt… Og slik må vi kjøpe og forbruke for å "henge med" i den kapitalistiske utviklingen. Problemet er at det er ferre og ferre som faktisk klarer å henge med. Og Afrika blir etter hvert hengene svært langt etter. Mer og mer kapitalisme og utvikling fører til mer og mer fattigdom. For hundre år siden hentet folk vann i brønnen. Så fikk man innlagt vann og måtte betale månedlig vannregning. Så fikk man innlagt strøm, og måtte betale månedlig strømregning. Så fikk man telefon, og måtte betale månedlig telefonregning. Så fikk man TV, og måtte betale regning. Så fikk man internett, og måtte betale månedlig regning for det også. Og slik holder vi hjulet i gang.

I Afrika er det veldig mange som fortsatt henter vann i brønnen.

Børskrakk og finanskrise er det verste kapitalismen vet. Men det er en uunngåelig skjebne. Børskrakket i 1929 kom fordi forbrukerhjulet stoppet. Folk sluttet å kjøpe.

Utviklingspyramiden - er jeg min brors vokter

Kapitalismen i verden

Det er valg til høsten. Jeg ber folk om å tenke seg litt om. Utvikling er fint og flott. Teknologi er herlig. Men burde vi ikke bremse litt, og vente på de milliardene av mennesker som fortsatt sliter med å brødfø familiene sine…?


Back to the case:

Ondskapens problem er vårt problem

"Hvis Gud er god og allmektig, hvorfor finnes det da ondskap i verden?"

Dette spørsmålet er ikke et rettferdig spørsmål. Det vi egentlig gjør med å stille et slikt spørsmål er å avskrive vårt eget etiske ansvar på denne jord, og gi skylden på Gud (som man stort sett ikke tror på). Ondskapens problem er VÅRT problem. Ikke Guds problem.

2 kommentarer:

  1. Utrolig intressant... Kjempe bra skrevet og det du skriver åpner for mange nye tanker omkring mange ubesvarte spørsmål.

    SvarSlett
  2. Enig! Veldig bra skrive Ole!
    Elles lukke til med eksamensinnspurt og alt :)
    -Solveig

    SvarSlett