Kalde og travle dager

Det kunne nesten vært Norge. Bare nesten… Dette er Tanzania!

Det er langt mellom Norge og Tanzania. Ikke bare i meter, men også i kultur. Man trenger ikke lang tid på å reise fra Norge til Tanzania. Det tar omtrent et døgn. Men for å forstå kulturen her, trenger man mye mer enn et døgn. Selv nå, etter godt over åtte måneder her nede, er det ofte jeg møter ting jeg ikke forstår. Ting som mennesker her tar som en selvfølge kan forbløffe meg. Og ting som jeg tar for gitt kan sjokkere mine venner. Mye av dette går på den skumle motsetningen vi stadig blir konfrontert med mellom skam og ære.

Jeg tenker på hvor utrolig forskjellige vi mennesker er. Mennesker lever i samme verden. Men mennesker verden over har veldig forskjellige verdensbilder. Vi lever i samme virkelighet. Men vi har forskjellige virkelighetsoppfatninger. Mennesker i Afrika tenker veldig annerledes om ting enn mennesker i vesten. Og det utfordrer meg. Det opplyser meg. Det forvirrer meg.

---

Det er faktisk helt utrolig som tiden flyr. De siste to månedene forsvant fort, helt ubemerket, som lommeboka til Stian da han var på vei ut av daladalaen…

Jeg har ikke vært på internett på en god stund. Vi har ikke tid til sånn. I tillegg til den akademisk hengivenheten har også en gruppe på elleve amerikanske studenter stjålet oppmerksomheten vår. De er her for å drive research, og for å leke med oss. Men nå har de reist.

Den siste uka har jeg sittet og hørt på Requiem-messen av Duruflé og Berliner Messe av Arvo Pärt mens jeg har skummet meg igjennom gamle biografier om gamle misjonærer. Pionérer kalles de. Svært fascinerende historier. Kombinasjonen mellom høykirkelig europeisk kirkemusikk og litteratur fra gammel misjonsstorhetstid har skapt en kreativ atmosfære. Nå er jeg igang med en stor oppgave om konseptet "ondskap", og hvordan dette konseptet er forstått i en afrikansk virkelighetsoppfatning. Jeg leser tekster om heksedoktorer, ånder, demoner, og om karismatiske predikanter som sloss mot disse. Og jeg lurer på hvilken musikk jeg nå skal høre på for å videreføre den kreative atmosfæren fra forrige uke.

Det regnet i lang lang tid. Om nettene høljet det ned over blikktakene våre. Omsider, etter flere måneder avtok regnskyene. Nå ser vi Meru igjen. Men det har blitt kaldt om nettene. Vi er inne i den kaldeste tiden på året. Vel, sånn midt på dagen er det fremdeles voldsomt varmt. Men natten og morgenen er kald. Likevel, det er grønt og skjønt overalt. Vi har modne frukt i trærne utenfor rommene våre, noe som tiltrekker aper. Apene liker ikke mennesker. Det gjør alt for å holde oss unna. Noen ganger kaster de ting på oss. For noen dager siden var det en liten apegutt som satt oppi et svært tre og tisset på meg. Han bommet.

Stian har vært syk igjen. En søndags morgen følte han seg dårlig. Likevel, denne søndagen skulle han gjøre comeback i Kwaya Neema (Nådekoret), og de skulle synge på den tidlige gudstjenesten, klokken 7. Etter én time, midt i prekenen, måtte han kapitulere, og sendte bud etter sin barmhjertige samaritan. Jeg spratt ut av sengen. Stian var i heller blek forfatning da jeg møtte ham. Vi dro til hospitalet, og fikk bekreftet at Stian hadde to forskjellige malariaparasitter. Vi fikk medisiner, sterkere enn forrige gang, og Stian er nå blitt frisk og sprek igjen. Tunashukure Mungu!

Jeg har også vært småsyk. Bare tett nese. Ingen malaria.

---

Nokre bilete:

Vi var på ekskursjon med klassen vår til en gammel misjonsstasjon. De første misjonærene kom til Arusha i 1904, fra Leipzig Mission, en tysk misjonsorganisasjon. Vi tittet i gamle misjonsbøker. Fra venstre: pastor Lekashu, Dr. Heuser, pastor Ka'aya og pastor Saria. Vi er en veldig koselig klasse.

I overskriften står det "Registrering av de døpte blant hedningene" (oversatt fra tysk). Sånn gjorde man det før i tiden. Og sånn gjør man det vel ennå. Den første døpte i Arusha var en Maasai ved navn Lukumai. Han ble døpt i 1907. Han har fått et nytt kristent navn: Paulos.

 

Vår venn Anna vokste opp i Moshi, en time fra Makumira, like ved foten av Kilimanjaro. Her, fra hagen hennes, ser man rett opp på toppen av det 5895 meter høye fjellet. Der oppe er det snø hele året. Likevel, de vet ikke hva snø er.

Stakkars Stian. Pent kledd i korklær sitter han på sykehuset mens han venter på å få komme inn til doktoren. Han har det ikke så godt her.

Laretoni, Stians romkamerat, har blitt pappa. Vi ble invitert hjem til den unge maasaifamilien. Den lille jenta har fått navnet Imani. Imani betyr "Faith". Laretoni har også fått nytt navn nå. Baba Imani. De bor på andre siden av Meru, i idylliske omgivelser.

Imani er to uker gammel.

To mzungu-onkler, som godt kunne tenke seg en maasaibaby hver.

I Afrika tar alle voksne del i barneoppdragelsen. Det er ikke et spørsmål om man vil eller ikke. Mødrene legger bare ungene sine i armene dine, og går og steller i stand måltid. Når man får gjester i hus, må man alltid servere mat. Og når man er gjest, må man aldri finne på å forlate huset før man har spist eller drukket noe. Da føler verten skam.

God sommer!