Vi er inne i regntiden – den lille regntiden. Det skal regne jevnt og trutt i seks uker nå. Omtrent fram til jul. Det regner ikke så mye om dagen. Noen bittesmå skurer. Men om natten høljer det ned. Om morgenen er det svært vått ute. Og vi ser på plenene her at gresset gror. Det blir grønt. Det har vært gult her de siste månedene. Veldig tørt.
I de siste årene har regntiden avtatt en del, noe som ofte har ført til krise. Tanzania er i stor grad en landbrukskultur, noe som gjør at de er svært avhengig av regntiden. I denne delen av verden er det veldig tørt. Mye sol og lite regn. Derfor gleder alle seg til regntid. For noen år siden uteble denne regntiden helt. Det førte til katastrofe for mange byer og landsbyer. Mange mennesker døde av sult. For mange fattige mennesker er regntiden helt avgjørende for om de kommer til å overleve eller ikke.
Vi har blitt kjent med mange studenter her. Stian og jeg pleier å spise i den store kantina. I den lille kantina er det bare teologistudenter. I den store kantina er alle de andre studentene. Disse studentene studerer stort sett “law” og “education” . De er Tanzanias lyse framtid. Og vi ser veldig tydelig hvor viktig det er med utdannelse. På et kontinent som Afrika, med så mye korrupsjon og urettferdighet, er utdannelse av den oppvoksende generasjon helt essensielt med tanke på framtidig utvikling. Studentene er utrolig viktige i dette landet. Og det vet myndighetene. Derfor sørget de for at ingen studenter fikk muligheten til å stemme ved valget som nettopp var. De visste at de ikke ville ha stemt på dem. De skjønner at de er urettferdige og ineffektive.
Den store helten her i Tanzania er den første folkevalgte presidenten, Julius Nyerere (1922 – 1999). De kaller ham Mwalimu Julius Nyerere. “Mwalimu” betyr “lærer”, et yrke Nyerere hadde før han ble president. Nyerere var president fra 1961 til 1985. Han har fått æren av å forene det tanzanianske folk. I Tanzania er folk veldig fredfulle, enten de er muslimer, kristne eller av stammekulturer. Nyerere sa: “Vi har alle ulik opprinnelse, men ut over det er vi alle tanzanianere.” Og siden landet ble selvstendig i 1961 har det ikke vært krig og uro i landet, noe det har vært i de fleste andre landene i øst-Afrika. Det eneste unntaket var i 1979 da Ugandas diktator Idi Amin forsøkte å erobre en del av Tanzania. Tanzanias hær marsjerte inn i Uganda og tvang Idi Amin på flukt. Han flyktet til Libya, til Gaddafi.
Nyerere var en veldig god leder. Han var en fredsmann. Det han har skapt av fredsholdninger i det tanzanianske folk er utrolig beundringsverdig. Og han var veldig jordnær. Han hadde ikke, som den nåværende presidenten, en stor villa i hver stor by i Tanzania. Han bodde veldig enkelt. Han gikk av som president i 1985 da han ikke lenger følte at han hadde noe mer å bidra med. Siden flyttet han til den tanzanianske landsbygda der han bodde svært enkelt, selv om myndighetene insisterte på å bygge en stor villa til ham. Han ville leve som sitt folk. Slike holdninger skaper legender.
Folk burde vite hvem Julius Nyerere er! Han var en veldig god og inspirerende leder, og landsfader. Baba wa taifa.
Nok om det. Ukens bilde(r):
Så gjør vi så når vi vasker vårt tøy… Det er litt småenkle kår her…
På gjensyn, nordboere 
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar